Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

==Krig med Frankrike==
{{utdypende|Årsaker bak Den fransk-prøyssiske krig}}
Innen 1870 hadde tre av de viktige leksjonene av den østerriksk-prøyssiske krigen blitt tydelig. Den første var at, gjennom maktbrukt, kunne en mektig stat utfordre de gamle allianser og interessesfærer etablert i 1815. For det andre, gjennom diplomatisk manøvrering kunne en dyktig leder skape et miljø hvori en rivaliserende stat kunne erklære krig først, og dermed tvinge stater alliert med «offeret» til å entre krigen for å hjelpe lederen. Og til slutt, da prøyssisk militærkapasitet var langt større enn Østerrike, var det tydelig at Preussen var den eneste staten innad i forbundet (eller blant de tyske stater generelt) som var kapabel til å beskytte dem alle fra mulig innblanding eller aggresjon. I 1866 var de fleste mellomstore tyske stater imot Preussen, men innen 1870 hadde disse statene blitt lokket og presset inn i gjensidig beskyttende allianser med Preussen. I det tilfellet at en europeisk stat erklærte krig på en av deres medlemmer, ville de alle komme til den angrepne stat. Med dyktig manipulering av europeisk politikk skapte Bismarck en situasjon hvori Frankrike ville spille rollen som angriperen i tyske anliggender, mens Preussen ville være beskytteren av tyske rettigheter og friheter.<ref>Howard, s. 4–60.</ref>

===Interessesfærene kollapser sammen i Spania===
Ved Wienerkongressen i 1815 reetablerte Metternich og hans konservative allierte det spanske monarki under [[Ferdinand VII av Spania|kong Ferdinand VII]]. I de neste førti år støttet stormaktene det spanske monarki, men hendelsene i 1868 ville videre sette prøve på det gamle system. En revolusjon i Spania kastet [[Isabella II av Spania|dronning Isabella II]], og tronen forble tom mens Isabella levde i overdådig eksil i Paris. Spanjolene, som lette etter en passende katolske etterfølger, hadde tilbydd tronen til tre europeiske prinser, hvorav hver ble avvist av Napoleon III, som fungerte som en regional maktmegler. Til slutt, i 1870, tilbød riksforstanderne kronen til [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen]], en fyrste av den katolske, unge [[Hohenzollern]]-linje. Den påfølgende oppstyr har blitt kalt [[Hohenzollern-kandidaturet]] av historikere.<ref>Howard, s. 50–57.</ref>

De neste ukene var det spanske tilbud på alles lepper i Europa. Bismarck oppfordret Leopold til å godta tilbudet.<ref>Howard, s. 55–56.</ref> En vellykket installering av en konge av [[Hohenzollern-Sigmaringen]] ville bety at begge sider av Frankrike ville grense mot tyske konger av Hohenzollern-slekt. Dette kan ha vært en tilfredsstillende tanke for Bismarck, men det var uakseptabelt både for [[Napoleon III]], og [[Agenor, duc de Gramont]], hans utenriksminister. Gramont skrev et skarpt formulert ultimatum til Vilhelm, som Hohenzollern-familiens overhode, og kunngjorde at hvis noen Hohenzollern-fyrster aksepterte den spanske kronen, ville den franske regjering reagere – selv om han ikke beskrev hvordan reaksjonen ville være. Fyrsten trakk seg som kandidat, og krisen ble stoppet, men den franske ambassadøren i Berlin ville ikke la saken ligge.<ref>Howard, s. 56–57.</ref> Han oppsøkte den prøyssiske konge direkte, mens Vilhelm var på ferie i [[Bad Ems]], og krevde at kongen gav en offentlig uttalelse hvor ville si at han aldri ville støtte installeringen av en Hohenzollern på Spanias trone. Vilhelm nektet å gi en så altomfattende uttalelse, og han sendte en avsending til Bismarck via telegram, hvor han beskrev de franske krav. Bismarck brukte kongens telegram, kalt [[Emsdepesjen]], som en mal for en kort uttalelse til pressen. Med forkortede og skarpere formuleringer ved Bismarck – og videre forandringer i dens oversettelse av det franske byrået [[Havas]] – skapte Emsdepesjen furore i Frankrike. Den franske befolkning, fortsatt bitre over [[Slaget ved Sadová|tapet ved Sadová]], krevde krig.<ref>Howard, s. 55–59.</ref> [[File:Napoleon III Otto von Bismarck (Detail).jpg|thumb|upright=1.25|right|alt=a tired sick old man in French military uniform, sitting beside an erect senior officer in Prussian uniform, spiked helmet, and sword|Keiser Napoleon III (venstre) ved Sedan, den 2. september 1870, sittende ved siden av den prøyssiske kansler Otto von Bismarck, som holder Napoleons overgitte sverd. Den franske armés tap destabiliserte Napoleons regime; en revolusjon i Paris etablerte [[Den tredje franske republikk]], og krigen fortsatte.]]

===Militære operasjoner===
{{utdypende|Den fransk-prøyssiske krig}}
Napoleon III hadde forsøkt å sikre territoriale kompensasjoner fra begge sider både før og etter den østerriksk-prøyssiske krig, men på tross av sin rolle som megler i fredsforhandlingene endte han opp med ingen gevinst. Han håpet deretter at Østerrike ville bli med i en hevnkrig, og at dens tidligere allierte – særlig de tyske statene [[Storhertugdømmet Baden|Baden]], [[Württemberg]], og [[Kongeriket Bayern|Bayern]] — ville bli med i krigen. Dette håpet viste seg å være nytteløst, da traktaten av 1866 ble iverksatt, og forente alle de tyske stater militært – om ikke særlig lykkelig – for å kjempe mot Frankrike. I stedet for en hevnkrig mot Preussen, støttet av forskjellige tyske allierte, gikk Frankrike inn i en krig mot alle de tyske stater, uten noen egne allierte.<ref>Howard, s. 64–68.</ref> Omorganiseringen av militæret ved [[Albrecht von Roon]], og [[Helmuth von Moltke den eldre|Moltke]]s operasjonelle strategi kom sammen til stor suksess mot Frankrike. Den prøyssiske mobiliseringens hurtighet forbløffet franskmennene, samt den prøyssiske evne til å konsentrere sin styrke ved spesifikke punkter – som minnet om [[Napoléon Bonaparte|Napoleon Is]] strategier sytti år tidligere – overveldet den franske mobilisering. Ved å utnytte deres effektivt utplasserte jernbanenettverk ble prøyssiske tropper levert til kampområder vel uthvilte, og kampklare, mens de franske troppene måtte marsjere store avstander for å nå slagmarken. Etter en rekke slag, spesielt [[Slaget ved Spicheren|ved Spicheren]], [[Slaget ved Wörth (1870)|Wörth]], [[Slaget ved Mars-la-Tour|Mars la Tour]], og [[Slaget ved Gravelotte|Gravelotte]], beseiret prøysserne de fremste franske arméer, og rykket mot hovedbyen [[Metz]], og den franske hovedstad [[Paris]]. De tok Napoleon III og en hel armé til fange [[Slaget ved Sedan|ved Sedan]] den 1. september 1870.<ref>Howard, s. 218–222.</ref>

===Kunngjøring av Det tyske keiserrike===
Den ydmykende fangsten av den franske keiseren, og tapet av den franske armé i seg selv, som marsjerte inn i fangenskap ved en provisorisk leir i [[Saarland]] («Leir Lidelse»), kastet den franske regjering inn i kaos; Napoleons energiske motstandere kastet hans regjering, og proklamerte [[Den tredje franske republikk]].<ref>Howard, s. 222–230.</ref> Den tyske overkommando forventet en innledende fred med franskmennene, men den nye republikken nektet å overgi seg. Den prøyssiske armé omringet Paris, og [[Beleiringen av Paris (1870-1871)|holdt det beleiret fram til midten av januar]], mens byen ble ørkesløst bombardert.<ref>Taylor, ''Bismarck'', s. 126</ref> Den 18. januar 1871 [[Vilhelm I av Tyskland#Keiser|erklærte de tyske fyrster og veteranmilitærlederne Vilhelm som «Den tyske keiser»]] i [[Speilsalen]] i [[Slottet i Versailles]].<ref>[http://www.dhm.de/lemo/html/kaiserreich/innenpolitik/reichsgruendung/index.html Die Reichsgründung 1871] (The Foundation of the Empire, 1871), Lebendiges virtuelles Museum Online, accessed 2008-12-22. German text translated: [...] on the wishes of Wilhelm I, on the 170th anniversary of the elevation of the House of Brandenburg to princely status on 18 January 1701, the assembled German princes and high military officials proclaimed Wilhelm I as German Emperor in the Hall of Mirrors at the Versailles Palace.</ref> I den følgende [[Freden i Frankfurt (1871)|freden i Frankfurt]] avstod Frankrike de fleste av sine tradisjonelt tyske regioner ([[Alsace]] og den tysktalende del av [[Hertugdømmet Lothringen|Lothringen]]); betalte en krigserstatning, beregnet (utfra befolkning) til å være nøyaktig tilsvarende krigserstatningen som Napoleon Bonaparte krevde av Preussen i 1807;<ref>Taylor, ''Bismarck'', s. 133.</ref> og aksepterte tysk administrasjon av Paris og mesteparten av Nord-Frankrike, med «tyske tropper som skulle trekkes ut i stadier, basert på hvert avdrag av erstatningen».<ref>Crankshaw, Edward. ''Bismarck''. New York, The Viking Press, 1981, s. 299.</ref>
[[Fil:Wernerprokla.jpg|thumb|upright=1.67|alt=painting of well dressed and portly princes and dukes cheering a king on a dais|18. januar 1871: proklamasjonen av [[Det tyske keiserrike]] i [[Speilsalen]] i [[slottet i Versailles]]. [[Otto von Bismarck|Bismarck]] i hvitt. Storhertugen av Baden står ved siden av Vilhelm, og leder an jubelen. Kronprins Fredrik, senere [[Fredrik III]] står på sin fars høyre side. Maleri av [[Anton von Werner]].]]

===Betydning for samlingsprosessen===
Seier i Den fransk-prøyssiske krig viste seg å være hjørnestenen i nasjonalistsaken. I den første halvdel av 1860-tallet hevdet både Østerrike og Preussen å tale for de tyske stater; begge holdt fast ved at de kunne støtte tyske interesser i utlandet, og beskytte tyske interesser hjemme. I et svar på [[Slesvig-Holstein-spørsmålet]] viste de seg begge ivrige til å gjøre slikt. Etter en seier over Østerrike i 1866 begynte Preussen å internt hevde sin autoritet til å tale for de tyske stater, og forsvare tyske interesser, mens Østerrike begynte å vende mer og mer oppmerksomhet til sine besittelser på Balkan. Seieren over Frankrike i 1871 utvidet prøyssisk hegemoni i de tyske stater til et internasjonalt nivå. Med proklamasjonen av Vilhelm som ''Kaiser'' inntok Preussen lederskap av det nye keiserriket. De sydlige stater ble offisielt inkorporert i et forent Tyskland ved [[freden i Versailles i 1871]] (signert 26. februar 1871; senere ratifisert i [[freden i Frankfurt (1871)|freden i Frankfurt]] den 10. mai 1871), som formelt endte krigen.<ref>Howard, kapittel XI: the Peace, s. 432–456.</ref> Selv om Bismarck hadde ledet overgangen fra et løst konføderert Tyskland, til en føderal nasjonstat, hadde han ikke gjort det alene. Samlingen ble oppnådd ved å bygge på en tradisjon av rettslig samarbeid under Det tysk-romerske rike, og økonomisk samarbeid gjennom tollforeningen. ''[[Vormärz]]''' vanskeligheter, de liberale av 1848s påvirkning, viktigheten til von Roons militære omstrukturering samt von Moltkes strategiske briljans spilte alle en rolle i den politiske samlingen.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 255–257.</ref>