Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Økt befolkning, nyryddinger og statlig ressursutnytting====
[[Fil:Reindeer with a sledge (David Klöcker Ehrenstrahl) - Nationalmuseum - 39328.tif|mini|Abraham Reenstierna (1623–1690) kom til Sverige en gang i 1640-årene og grunnla flere fabrikker og handelsselskaper. De overtok blant en mølle ved [[Torneälven]] og drev gruver i Masugnsbyn og [[Svappavaara]]. {{byline|David Klöcker Ehrenstrahl|Ren med ackja}}]]

Nybyggere som flyttet inn i Nord-Sverige kom i konflikt med skogssamene på flere forskjellige vis. En grunn var at reinflokkene som kom inn på deres oppdyrkede marker og møtte høyhesjer som stengte for ferdsel. En annen konflikt dreide seg om rett til innlandsfiske, noe som også nybyggerne ville drive med.{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}}

Hver siida, i Sverige omtalt som lappeby, ble fra 1695 et skatteobjekt, slik at familiene som bodde der fordelte skatten mellom seg slik de selv ønsket. Med svensk rettssystem ble innført i Lappmarken ble samenes familieområder kalt for lappskattland. Lappskatteland utgjorde et system for eiendomsbesittelse og landinndeling innenfor lappebyens rammer. Rettighetene som samen hadde var temmelig sterke og kunne sammenlignes med bøndenes rett til landeiendom. Blant annet hadde samene eksklusive fiskerettigheter. Mellom lappskattland kunne det være almeningsområder med fri fiskerett for såkalte ''sprintarlappar'', hvilket var samer uten skatteland.{{sfn|Ekström|2005|p=13–14}} Selv om det kom svenske nybyggere fra kystbygdene og bosatte seg i Lappmarkene, oppstod det knapt ikke konflikter mellom dem og samene. Det kjenner en til fordi det nesten ikke forekom rettstvister om jakt og fiske i løpet av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet. Nybyggerne viste meget vel at slike rettigheter var samenes, og om de ville fiske måtte de få samenes tillatelse.{{sfn|Ekström|2005|p=14–15}}

Fra rundt 1700 ville ländsstyrelsen (tilsvarende amtstyre) ta over kontrollen av lappskattlandene, noe de lyktes med først mot slutten av århundret. På slutten av 1700-tallet begynte myndigheten å betrakte lappskattlandet som kronjord, hvilket stadig svekket samenes rettigheter, og til slutt falt deres rettigheter helt bort.{{sfn|Ekström|2005|p=13–14}}

Historikeren [[Einar Niemi]] (1943–) har beskrevet jordbrukskoloniseringen i Nord-Norge slik; «en historie om kulturkollisjon og ressurskonflikt mellom folkegrupper [og] det er en historie om erobring og fortrengning, om makt og avmakt.» De samme problemene oppstod parallelt i Sverige. Den samiske befolkningen kom utover på 1800-tallet i mindretall i områder der den på 1700-tallet var i flertall. Samtidig kom samene under press der de fra før var i mindretall.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} I [[Frostviken]] i Jämtland førte konfliktene til rettssaker der samene forsøkte å få stoppet nybyggerne og markere sine rettigheter. Konfliktene dreide seg ikke bare om jordbruksland, men også om jakt og fiske, samt reindrift. I [[Östersund]] var det i 1820 en rettssak der samene fikk delvis medhold, noe som førte til at samene fikk bekreftet sin rett til jakt og fangst, men nybyggerne fikk også stadfestet noen rettigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

Utover på 1600-tallet ble det startet opp gruver i [[Nasa sølvgruver|Nasafjellet]] (sølv), [[Svappavaara]] (kobber), Kedkevarre (sølv) med smeltehytte i [[Kvikkjokk]]. I forbindelse med gruvedriften ble samene pålagt arbeid med transport av malm fra gruvene og ved til smeltehyttene. Til transporten ble det brukt reinsdyr. Arbeidet var hardt og førte til uro blant samene, og mange flyttet vekk fra distriktene med gruvevirksomhet. Myndighetene forsøkte å få samene til å bli værende, fordi en var avhengig av deres reintransport for å holde bergindustrien gående.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=297}}