Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

===Opera===
[[Bilde:Pagliacci Original Score Cover.jpg|miniatyr|[[Pagliacci]] gjorde stor suksess da den kom, og settes ofte opp sammen med [[Cavalleria Rusticana]] på grunn av at begge er enaktere, de kom nesten samtidig, begge er [[verismo|veristiske]] og temaet i de to operaene er relativt likt.]]

I 1890 kom det også et skifte i operaen. Den nye stilarten ble [[verismo]]. Operaen skulle reflektere verden slik den var, og ikke gamle sagn eller teaterstykker. På sett og vis kan dette minne om starten på [[opera buffa]], der vanlige historier tok over for gresk mytologi, men i verismen var historiene som oftest langt mer tragiske og dramatiske. Om verismen hadde et startskudd, må det nok ha vært [[Pietro Mascagni]]s ''[[Cavalleria Rusticana]]'' («landsens ridderlighet»).<ref>Side 250, Nesheim</ref> To år senere kom [[Ruggero Leoncavallo]]s ''[[Pagliacci]]'' («Klovnene»), og de to blir ofte spilt sammen.<ref>Side 688, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Begge er enaktere, og begge handler om sjalu ektemenn som begår drap i affekt. Hensiktsmessig eller ikke kan det virke som begge operaene manipulerer publikum til å holde med respektive klovnen og elskeren.<ref>Side 659, Taurskin</ref>

====Puccini og Strauss====
[[Giacomo Puccini]] kan sees som en synergi av Wagners syn på opera som et samlet kunstverk der alt henger sammen og Verdis fokus på melodien som dominerende i operaen. I tillegg var han påvirket av verismen.<ref>[https://snl.no/Giacomo_Puccini «Giacomo Puccini»] - ''Store norske leksikon''</ref> Han debuterte i operaverdenen med en enakter, ''Le Villi'' i 1884, men gjennombruddet kom med ''Manon Lescaut'' (1893), der hovedpersonen Manon først rømmer med studenten Des Grieux, så blir hun fristet av rikdom av den eldre Geronte. Til slutt blir hun med Des Grieux og rømmer, men dør av utmattelse.<ref>[http://www.roh.org.uk/productions/manon-lescaut-by-jonathan-kent Manon Lescaut] {{Wayback|url=http://www.roh.org.uk/productions/manon-lescaut-by-jonathan-kent |date=20170503134247 }} - Royal Opera House</ref>

Det var imidlertid hans andre opera etter gjennombruddet, ''[[La bohème]]'' (1896) som regnes som hans beste og mest oppførte opera, tett fulgt av ''[[Madama Butterfly]]'' (1904) og ''[[Tosca]]'' (1900).<ref>[http://operabase.com/top.cgi?lang=en#opera Opera statistics 2015/2016]</ref> Puccinis store evner som operakomponist handlet nettopp om en fargerik og uttrykksful instrumentering og forsterking av dramatiske scener a la Wagner, men samtidig kan dette også vise at Puccini lot seg inspirere av impresjonismen. Han lot seg også inspirere av senromantikkens harmonikk som man finner hos Mahler og Strauss<ref>Side 251-252, Nesheim</ref> Det er derfor ikke like oppstykket som hos Rossini eller Verdi, men sangene flyter over i hverandre. Overgangen mellom resitativ og arie er ikke alltid like klar i hans operaer.<ref>Side 688-89, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Der Puccini var en blanding mellom Verdi og Wagner, var Richard Strauss' operaer langt mer wagnerianske. Dette betydde at han lot ariene komme i bakgrunnen for å legge mer vekt på melodien med mye resitativ i en slags talesang.<ref>Side 252-53, Nesheim</ref> Strauss tre kjente operaer er ''[[Salome (opera)|Salome]]'' (1905), ''[[Elektra (opera)|Elektra]]'' (1909) og ''[[Rosenkavaleren]]'' (1911), og dermed tilhører han slutten av senromantikken.<ref>Side 252, Nesheim</ref> I tillegg til Wagner var også Strauss påvirket av Mozart, og lyktes i å kombinere de i utgangspunktet sterkt forskjellige komponistene. I ''Salome'' måtte Strauss lage musikk som reflekterte den noe spesielle handlingen, der kvinnen Salome forfører Herodes med sin sju slørs dans, og som belønning krever [[Johannes Døperen]]s hode på et fat.<ref>Side 777, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Musikken ble dissonant og harmonisk kompleks, og operaen hadde stor innflytelse på senere komponister, av hvilke enkelte ga opp tonalitet i sin helhet.<ref>Side 777, 779, Burkholder, Grout, Palisca</ref> ''Elektra'' var en videreføring av det atonale og dissonante, mens ''Rosenkavaleren'' var et skritt tilbake til en i utgangspunktet langt mer tonal og diatonisk dominerende melodi, med noe kromatisk melodi fra tid til annen.<ref>780, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Heller ikke operetten døde ut. [[Franz Lehar]] ivaretok arven etter at Arthur Sullivan døde i 1900. Særlig hans operette ''[[Den glade enke]]'' er kjent for ettertiden.