Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

==Kongevalget og signeringen==
[[File:Norges Høitidstund er kommen Grundloven oplæses.jpg|thumb|160px|«Norges Høitidstund er kommen: Grundloven oplæses». Postkort til grunnlovsjubileet 1914.{{byline|Nasjonalbiblioteket}}]]
[[File:Dengang vort eget Land vi tok av hundredaarig Is og Harme Grundloven underskrives.jpg|thumb|160px|«Dengang vort eget Land vi tok av hundredaarig Is og Harme: Grundloven underskrives». Postkort til grunnlovsjubileet 1914.{{byline|Nasjonalbiblioteket}}]]
[[File:Riksforsamlingens regnskap.PNG|thumb|Riksforsamlingens regnskap, balansen per august 1814.]]
[[File:Enige og Tro indtil Dovre falder Rigsforsamligen danner Broderkæde.jpg|thumb|160px|«Enige og tro indtil Dovre falder – Rigsforsamligen danner Broderkæde». Postkort til grunnlovsjubileet 1914.{{byline|Nasjonalbiblioteket}}]]

[[17. mai]] ble Grunnloven endelig erklært fullført, og to renskrevne eksemplarer ble datert og signert og beseglet av presidentskapet, det ene for overlevering til den kongen som skulle velges. Det andre eksemplaret ble etter hvert undertegnet av Riksforsamlingens øvrige medlemmer.<ref>[[Sverre Steen|Steen, Sverre]]: ''1814''. Oslo, Cappelen 1951, side 184.</ref> Signering og besegling av alle de 112 representantene var imidlertid en omstendelig prosess, som ikke skal ha vært fullført før neste dag, 18. mai.<ref>[[Yngvar Nielsen|Nielsen, Yngvar]]: ''Norge i 1914''. Christiania 1905, side 257.</ref>

17. mai ble også dagen for kongevalget, som i henhold til forsamlingens forretningsorden skulle foretas så snart Grunnloven var vedtatt. Igjen oppsto den samme debatt som ved åpningen av Riksforsamlingen. Mindretallet ved [[Omsen]] foreslo å utsette kongevalget til landets forhold til nabolandene og stormaktene var avklart, men ble kraftig imøtegått av selvstendighetspartiets ledere. Etter at en hissig debatt hadde vist at Omsens forslag ville falle, ble det henlagt uten votering, og president Sverdrup beordret valg ved navneopprop og diktering av votum til protokollen. Forsamlingen valgte enstemmig Christian Frederik til konge i Norge, men 17 representanter uttrykte forsiktig at de gjerne skulle ha utsatt valget. «Med den 17de Mai og dens Beslutninger toges det sidste Skridt, det, som blev den kraftigste og den mest veltalende Protest imod Kielerfreden og dens ydmygende Bestemmelser».<ref> [[Yngvar Nielsen|Nielsen, Yngvar]]: ''Norge i 1814''. Christiania 1905, side 253.</ref>{{Sfn|Steen|1972|s=169}} 

Kongevalget var problematisk for Christian Frederik, fordi han samtidig med valget 17. mai hadde fått melding om at stormaktene England, Russland og Østerrike sendte sine kommissærer til Norge for å forsikre at landets ledelse etterlevde Kieltraktatens påbud og gikk i frivillig union med Sverige. Dette innebar at stormaktene framdeles fullstendig motsatte seg norsk uavhengighet, og regenten kunne fortsatt imøtekomme stormaktenes krav ved å ikke ta imot kongevalget. Det endte likevel med at Christian Frederik godtok at riksforsamlingen valgte konge umiddelbart etter å ha vedtatt grunnloven.<ref>Liv berit Tessem, «10 datoer som formet Norge», ''Aftenposten'' 31. desember 2013, side 12.</ref>

Georg Sverdrups avsluttende ord etter valget var:

:''«Reist er altsaa inden Norges Enemærker Norges gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte, og hvorfra de med Viisdom og Kraft styrede gamle Norge. At den Viisdom og Kraft, der prydede Hine, vort Hedenolds store Konger, ogsaa maae besjæle den Fyrste, vi, Norges frie Mænd, overeensstemmende med hele Folkets Ønske, af Taknemmelighed og Erkjendtlighet i Dag eenstemmigen have valgt, er et Ønske, som sikkerligen enhver Norges ægte Søn med mig nærer. Gud bevare gamle Norge!»'' Den siste setningen i Sverdrups tale ble så gjentatt av alle de tilstedeværende.

Sverdrup, som var sikker på utfallet av valget, fremla deretter sin ferdigskrevne tekst til en adresse til den nye kongen. Den ble vedtatt og undertegnet på forsamlingens vegne av presidentskapet og sekretær [[Wilhelm Frimann Koren Christie|Christie]]. En deputasjon ble deretter valgt, og i spissen for den fikk Sverdrup foretrede for Christian Frederik og overrakte den og et eksemplar av Grunnloven. Prinsregenten var like forberedt på utfallet og hadde takketalen klar til å bli opplest for deputasjonen.<ref>[[Yngvar Nielsen|Nielsen, Yngvar]]: ''Norge i 1814''. Christiania 1905, side 255-257.</ref> Han ga beskjed om at forsamlingen skulle høytidelig oppløses 19. mai klokken 11. Dagen ble avsluttet med sangen «[[For Norge, kjæmpers fødeland|For Norge, Kjæmpers Fødeland]]».

19. mai ble Riksforsamlingen endelig hevet. Alle stilte i sin fineste stas, og Christian Frederik holdt en kort tale. Han markerte sitt ståsted ved å trekke frem [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]], der Sverdrup to dager tidligere hadde vist til [[Sverre Sigurdsson|Kong Sverre]]: 

«''Min store Forgjængers, Fjerde Christians Aand følge mig i al min Gjerning! Han var det norske Folks gode Konge og Fader''». Ellers kan en merke seg at kongen i avslutningen av talen tiltalte forsamlingen som «medborgere», ikke som «undersåtter».<ref>Nielsen, Yngvar: ''Norge i 1814''. Christiania 1905, side 260</ref> Christian Frederik erklærte offisielt 19. mai at han mottok den tronen fra et oppriktig og lojalt folk, og han lovet å regjere i samsvar med grunnloven.{{Sfn|Steen|1972|s=169}} 

Siste gang forsamlingen møttes, var 20. mai. En forsonlig stemning hersket denne dagen, men først kom det til en bitter disputt omkring [[Nicolai Wergeland]]s taler og utspill i april. Noen, deriblant Sverdrup, mente at Wergeland burde trekke sine utsagn tilbake. Det hadde bygget seg opp en uvilje mot Wergeland helt fra 12. april. Unionspartiets Gustav Peter Blom krevde at Jonas Rein også burde tiltales, om Wergeland skulle det. Det lyktes til slutt [[Peter Motzfeldt|Motzfeldt]] å berolige gemyttene og dempe misstemningen.<ref>Nielsen, Yngvar: ''Norge i 1814''. Christiania 1905, side 261-262</ref> [[Jacob Aall]], som Wergeland hadde rettet beskyldninger mot, kom også til hans hjelp: «''Nei, ikke hele forsamlingen, hr. President! Jeg erklærer høit at jeg ikke føler meg fornærmet ved Wergelands uttrykk!''» Han fikk støtte fra flere andre, og saken roet seg.<ref>Gunnar Kagge, «Alle møteplageres far», ''Aftenposten'' 31. desember 2013, side 15.</ref>

Etter at dagens debatt hadde utløst en god del aggresjon og bitterhet mellom de tilstedeværende, var det på tide å bilegge konfliktene. Etter en middag i forsonlig stemning ble det siste møtet avholdt klokken 16. Da ble referatet av de siste forhandlingene opplest. Ved avslutningen tok [[Jens Schou Fabricius]] ordet og foreslo at forsamlingens medlemmer arm i arm skulle danne den berømte broderkjeden og avlegge den berømte «eidsvollseden»: «[[Enige og tro inntil Dovre faller|Enige og troe indtil Dovre falder!]]»

Stridighetene under Riksforsamlingen skulle komme til å bli toneangivende for frontene i norsk politikk. Mange av representantene var «vanlige» folk, og det var få erfarne politikere i Norge. Ordskiftene kunne derfor bli både uforsonlige og følelsesladde. Likevel lyktes det representantene å utforme en svært levedyktig grunnlov, som fortsatt står ved lag i nesten uforandret utgave.