Redigerer Planet (avsnitt)

== Egenskaper ==
Hver planet har unike fysiske egenskaper, men også en rekke fellestrekk. Ringer og naturlige satellitter har til nå bare blitt observert i [[solsystemet]], mens andre egenskaper er også vanlige for eksoplaneter.

=== Dynamiske egenskaper ===
==== Bane ====
{{Se også|Bane|Keplers lover for planetenes bevegelser}}
[[Fil:TheKuiperBelt Orbits Pluto Ecliptic.svg|thumb|Banen til planeten Neptun sammenlignet med [[Pluto]]s. Legg merke til [[elongasjon]]en til Plutos bane i forhold til Neptuns ([[Baneeksentrisitet|eksentrisitet]]), så vel som dens store vinkel mot [[ekliptikken]] ([[inklinasjon]]).]]
I henhold til de nåværende definisjonene går alle planeter i omløp rundt stjerner, og «[[Interstellar planet|frie planeter]]» er ekskludert. I solsystemet går alle planetene i bane rundt solen i samme retning som solen roterer (mot klokken sett ovenfra solens nordpol). Minst én eksoplanet, [[WASP-17b]], går i bane mot rotasjonsretningen til sin stjerne.{{Sfn|Anderson|2009}} Tiden for et omløp av en planets bane er kjent som dens [[Omløpstid|sideriske omløpstid]] eller ''[[år]]''.{{Sfn|Young|1902|s=324–327}} En planets år avhenger av avstanden fra stjernen; jo lengre unna den er stjernen, jo lengre varer et år. Dette skyldes en lengre bane rundt stjernen, men også at hastigheten blir mindre siden den er mindre påvirket av stjernens [[Tyngdekraft|gravitasjon]].
[[Fil:Semimajoraxis.svg|thumb|left|Illustrasjon av store halvakse]]
Fordi ingen planets bane er perfekt sirkulær, varierer avstanden fra stjernen i løpet av et år. Det nærmeste punktet fra stjernen kalles periastrum ([[perihelium]] i solsystemet), mens punktet lengst unna kalles apastrum ([[aphelium]]). På vei mot periastrum øker hastigheten siden den gravitasjonelle potensielle energien endres til kinetisk energi, akkurat som objekter i fritt fall på jorden akselererer mens de faller. På vei mot apastrum avtar hastigheten, liksom et objekt som kastes oppover på jorden mister hastigheten når den nærmer seg toppen av banen.{{Sfn|Dvorak|2005|s=}}

Hver planets bane har et sett med [[baneelement]]er:
[[Fil:Orbit1 no.svg|thumb|Skisse av et referanseplan (grått) og en banes vinkel eller inklinasjon (gul).]]
* ''[[Baneeksentrisitet|Eksentrisiteten]]'' til en bane beskriver dens [[elongasjon]]. Planeter med lav eksentrisitet har mer sirkulære baner, mens høy eksentrisitet gir mer elliptiske baner. Planetene i solsystemet har svært lave eksentrisiteter, og er derfor nær sirkulære baner.{{Sfn|Young|1902|s=324–327}} Kometer og Kuiperlegemer (så vel som flere eksoplaneter) har svært høye eksentrisiteter, og dermed svært elliptiske baner.{{Sfn|Moorhead|2008|s=475}}{{Sfn|''The Astrophysics Spectator''}} 
* ''[[Store halvakse]]'' er avstanden fra en planet til midtpunktet langs den lengste diameteren av dens elliptiske bane (se bilde). Avstanden er ikke det samme som apastrum, siden ingen planet har sin stjerne nøyaktig i midten av sin bane.{{Sfn|Young|1902|s=324–327}}
* ''[[Inklinasjon]]en'' er den [[vinkel]]en en planets baneplan danner i forhold til et referanseplan. I solsystemet er [[ekliptikken]] (jordens bane) brukt som referanseplan. En inklinasjon på 0° betyr en bane rundt jordens ekvator, 90° en bane rundt polene, og 180° en bane rundt ekvator i motsatt retning av jordrotasjonen. For eksoplaneter er planet, kjent som ''himmelplanet'' eller ''planet til himmelen'', planet til observatørens siktlinje fra jorden.{{Sfn|Tatum|2007|loc=kap. 17}} De åtte planetene i solsystemet ligger svært nær ekliptikken; kometer og [[Kuiperbeltet|kuiperlegemer]] som Pluto ligger ved langt mer ekstreme vinkler mot den.{{Sfn|Trujillo|2002|s=L125}} Punktene hvor en planet krysser over og under referanseplanet kalles [[baneplanknute|oppstigende]] og [[baneplanknute|nedstigende knute]].{{Sfn|Young|1902|s=324–327}} [[Lengden til oppstigende knute|Lengden til den oppstigende knuten]] er vinkelen mellom referanseplanets 0-lengde og planetens oppstigende knute. Periapsisargumentet (eller [[perihelargument|perihelium]] i solsystemet) er vinkelen mellom planetens oppstigende knute og dens nærmeste punkt til stjernen.{{Sfn|Young|1902|s=324–327}}

==== Aksehelning ====
[[Fil:Aksehelning-oblikvitet.svg|miniatyr|Jordens aksehelning er ca. 23°.]]
Planeter har også varierende grader av [[aksehelning]]; de ligger ved en vinkel mot planet til sine [[Inklinasjon|stjerners ekvator]]. Dette gjør at mengden lys som treffer de ulike halvkulene varierer i løpet av et år; når den nordlige halvkulen er lengst bort fra stjernen, er den sørlige halvkulen nærmest, og vice versa. Hver planet innehar derfor [[årstid]]er – endringer i klimaet over et år. Tidspunktene for når hemisfærene peker bort eller mot stjernen er kjent som [[solverv]]. Hver planet har to solverv i løpet av et omløp rundt sin stjerne; når den ene halvkulen har sommersolverv – når dagen er lengst – har den andre vintersolverv – når dagen er kortest.

Den varierende mengden av lys og varme som når hver av halvkulene skaper årlige endringer i værmønstre for hver halvdel av planeten. Jupiters aksehelning er svært liten; årstidenes endringer er derfor minimale. Uranus har en aksehelning så ekstrem at den tilnærmet ligger på siden, slik at halvkulene enten har uavbrutt sollys eller uavbrutt mørke rundt tidspunktet for solverv.{{Sfn|Harvey|2006}} Blant eksoplanetene er aksehelningene ikke kjent med sikkerhet, men de fleste «[[hot Jupiter]]»-planetene antas å ha en ubetydelig til ingen aksehelning som et resultat av nærheten til moderstjernene.{{Sfn|Winn|2005|s=L159}}

==== Rotasjon ====
Planetene roterer rundt en usynlig akse gjennom sentrum. [[Rotasjonsperiode]]n er kjent som en [[dag]]. De fleste av planetene i solsystemet roterer i samme retning som solen, som er mot klokken sett fra ovenfra solens [[Polene til astronomiske legemer|nordpol]]. Unntaket er Venus{{Sfn|Goldstein|1963|s=910–911}} og Uranus{{Sfn|Belton|1984|s=327}} som roterer med klokken. På grunn av Uranus' ekstreme aksehelning er det ulike konvensjoner om hvilken av polene som er «nord», og dermed også om den roterer med eller mot klokken.{{Sfn|Borgia|2006|s=195–206}} Uavhengig av konvensjonen som brukes har Uranus en [[Retrograd bevegelse|retrograd rotasjon]] relativ til sin bane.

Rotasjonen kan settes i gang av flere faktorer under dannelsen. Et netto [[drivmoment]] kan settes i gang av de individuelle drivmomentbidragene til akkreterte objekter. Gasskjempenes akkresjon av gass kan også bidra til drivmomentet. I de siste fasene av dannelsen, kan en [[stokastisk prosess]] med protoplanetarisk akkresjon tilfeldig endre spinnaksen.{{Sfn|Lissauer|1993|s=129–174}} I solsystemet er det stor variasjon i lengden på dagene til de respektive planetene. Venusdøgnet tilsvarer 243 dager på jorden, mens gasskjempenes døgn tilsvarer noen få timer på jorden.{{Sfn|Strobel}}

Rotasjonsperioden til eksoplaneter er ikke kjent, men nærheten til moderstjernene betyr at «hot Jupiter»-planeter er tidevannslåst (banene er synkron med stjernenes rotasjon). Det betyr at den ene siden alltid vil vende mot stjernen og være belyst, mens den andre alltid vil være mørklagt.{{Sfn|Zarka|2001|s=293}}

==== Banerydding ====
En planet har ryddet sitt nabolag. Den har akkumulert tilstrekkelig masse til å samle opp eller feie bort alle [[planetesimal]]ene i sin bane. I praksis går en planet i en isolert bane rundt sin stjerne, i motsetning til å dele banen med en rekke tilsvarende store objekter. Denne egenskapen var et mandat som en del av [[Den internasjonale astronomiske union|IUA]] [[planetdefinisjon]] i august 2006. Kriteriet ekskluderer [[Pluto]], [[Eris (dvergplanet)|Eris]] og [[Ceres (dvergplanet)|Ceres]] som planeter, og de er i stedet klassifisert som [[dvergplanet]]er.{{Sfn|IAU, ''Result of the IAU Resolution votes''}} Selv om dette kriteriet per i dag kun gjelder for solsystemet, er det blitt funnet en rekke systemer av eksoplaneter hvor det ser ut til at rydding av nabolaget finner sted i skivene som omgir stjernene.{{Sfn|Faber|Quillen|2007}}

=== Fysiske egenskaper ===
==== Masse ====
{{Utdypende|Masse|hydrostatisk likevekt}}
En planet er tilstrekkelig massiv til at kraften av dens egen gravitasjon dominerer over den [[Elektromagnetisme|elektromagnetiske kraften]] som binder den fysiske strukturen – og fører til [[hydrostatisk likevekt]]. Derfor er alle planeter tilnærmet [[Kule (geometri)|kuleformet]]. Opp til en viss masse kan et objekt ha uregelmessig form, men utover det punktet, som varierer avhengig av legemets sammensetning, begynner gravitasjonen å trekke et objekt mot sitt eget sentrum av masse til legemet kollapser til en kule.{{Sfn|Brown|2006}}

Massen skiller også planetene fra [[stjerne]]r. Den øvre massegrensen for planeter er omtrent tretten ganger [[Jupiter]]s masse for objekter med sollignende [[Naturlig forekomst|isotopforekomster]]. Legemer med høyere masse har forhold egnet for [[kjernefysisk fusjon]]. I solsystemet har kun solen en slik masse, men det finnes eksoplaneter med størrelsen. Det er ikke full enighet om grensen på tretten [[jupitermasse]]r. [[Extrasolar Planets Encyclopaedia]] inkluderte frem til 2011 objekter med  inntil 20 jupitermasser, og har senere satt en grense på 25 jupitermasser.{{Sfn|''Scientific American''}} [[Exoplanet Data Explorer]] inkluderer opp til 24 jupitermasser.{{Sfn|Wright|Fakhouri|Marcy|Han|2010}}

Den minste kjente planeten, [[PSR B1257+12 A]], ble oppdaget i 1994 i [[bane]] rundt en [[pulsar]], og var en av de første eksoplanetene som ble oppdaget. Massen er omtrent halvparten av [[Merkur]]s.{{Sfn|Schneider|2011}} Den minste kjente planeten i bane rundt en [[Hovedserien (astronomi)|hovedseriestjerne]] utenom solen er [[Kepler-20e]] med en masse som omtrent tilsvarer [[Venus]].

==== Indre differensiering ====
{{Utdypende|Differensiering (planetologi){{!}}Planetær differensiering}}
[[Fil:Jupiter interior.png|thumb|Illustrasjon av Jupiters indre, med en steinete kjerne dekket av et dypt lag av metallisk hydrogen]]
Hver planet begynte sin eksistens i en helt flytende tilstand; i den tidlige formasjonen sank de tyngre materialene mot sentrum og etterlot de lettere materialene nær overflaten. Hver planet har derfor et differensiert indre bestående av en tett [[planetkjerne]] omgitt av en [[Mantelen|mantel]] som enten er eller var [[Fluid|flytende]]. De [[Terrestrisk planet|terrestriske planetene]] er forseglet med harde [[jordskorpen|skorper]],{{Sfn|University of Oregon}} men i gasskjempene løses mantelen bare opp i de øvre skylagene.

De terrestriske planetene har kjerner av magnetiske grunnstoffer som [[jern]] og [[nikkel]], og mantler av [[silikat]]er. [[Jupiter]] og [[Saturn]] antas å ha kjerner av bergarter og metall omgitt av mantler av [[metallisk hydrogen]].{{Sfn|Elkins-Tanton|2006|s=}} [[Uranus]] og [[Neptun (planet)|Neptun]] har kjerner omgitt av mantler av [[vann]], [[ammoniakk]], [[metan]] og andre [[Volatiler|iser]].{{Sfn|Podolak|1885|s=1517–1522}} Væsken i deres kjerner danner en [[Dynamoteori|geodynamo]] som genererer et [[magnetfelt]].{{Sfn|University of Oregon}}

==== Atmosfære ====
{{Se også|Ekstraterrestrisk atmosfære}}
[[Fil:Top of Atmosphere.jpg|thumb|left|Jordens atmosfære]]
Alle planetene i solsystemet unntatt [[Merkur]]{{Sfn|Hunten|1988|s=239}} har [[atmosfære]]r, siden gravitasjonen er tilstrekkelig sterk til å holde gasser nær overflaten. De store gasskjempene er massive nok til å holde store mengder av de lette gassene [[hydrogen]] og [[helium]] nært, mens de mindre planetene mister disse gassene ut i [[Ytre rom|rommet]].{{Sfn|Sheppard|2005|s=518–525}} Sammensetningen av jordens atmosfære er annerledes enn hos de andre planetene fordi de ulike [[liv]]sprosessene på planeten har introdusert fritt molekylært [[oksygen]].{{Sfn|Zeilik|1998|s=67}}

Planetatmosfærer påvirkes av ulike [[Solinnstråling|innstrålinger]] eller indre energi som fører til dannelse av dynamiske [[Vær (meteorologi)|værsystemer]] slik som [[orkan]]er (på jorden), [[sandstorm]]er som dekker hele planeten (på Mars) og [[Antisyklonsk storm|antisykloner]] på Jupiter ([[den store røde flekken]]) og [[Neptuns mørke flekker|hull i atmosfæren]] (på Neptun).{{Sfn|Harvey|2006}} Minst én eksoplanet, [[HD 189733 b]], har blitt hevdet å ha et slikt værsystem – lignende den store røde flekken, men dobbelt så stort.{{Sfn|Knutson|2007|s=183–186}}

«Hot Jupiter»-planeter mister atmosfæren ut i rommet på grunn av nærheten til og strålingen fra moderstjernene omtrent på samme måte som halene til kometer.{{Sfn|Weaver|Villard|2007}}{{Sfn|Ballester|2007|s=511}} Store varasjoner mellom temperaturene på dag- og nattsidene kan produsere supersoniske vinder.{{Sfn|Harrington|2006|s=623–626}} Dag- og nattsiden på HD&nbsp;189733&nbsp;b har tilsynelatende svært like temperaturer, og indikerer at atmosfæren effektivt fordeler stjernens energi rundt planeten.{{Sfn|Knutson|2007|s=183–186}}

==== Magnetosfære ====
{{Utdypende|Magnetosfære}}
[[Fil:Structure_of_the_magnetosphere-en.svg|thumb|Skjema over [[jordens magnetfelt]]]]
Mange planeter har iboende [[magnetisk moment|magnetiske momenter]] som gir opphav til magnetosfærer. Et magnetfelt indikerer at planeten fremdeles er geologisk aktiv, hvor strømmer av [[Elektrisk konduktivitet|elektrisk konduktive]] materialer i det indre genererer magnetfeltene. Disse feltene endrer vekselvirkningen mellom planeten og [[solvind]]en betydelig. En magnetisert planet danner et hulrom i solvinden rundt seg selv ([[magnetosfære]]) som solvinden ikke kan trenge inn i. Magnetosfæren kan være mye større enn selve planeten. I motsetning har ikke-magnetiserte planeter bare en liten magnetosfære som kommer av vekselvirkningen mellom [[ionosfæren]] og solvinden, og denne kan ikke effektivt beskytte planeten.{{Sfn|Kivelson|2007|s=519}}

Av de åtte planetene i solsystemet er det bare Venus og Mars som mangler magnetfelt.{{Sfn|Kivelson|2007|s=519}} I tillegg har [[Jupiters måner|jupitermånen]] [[Ganymedes (måne)|Ganymedes]] et magnetfelt. Av de magnetiserte planetene er magnetfeltet til Merkur det svakeste. Det er så vidt i stand til å avlede solvinden. Ganymedes magnetfelt er mange ganger større, og Jupiters er det største i solsystemet (så sterkt at det er en alvorlig helserisiko for fremtidige bemannede ekspedisjoner til månene). Magnetfeltene til de andre kjempeplanetene har omtrent tilsvarende styrke som [[jordens magnetfelt]], men det magnetiske momentet er betydelig større. Magnetfeltet til Uranus og Neptun heller sterkt relativt til rotasjonsaksen og er fordrevet fra sentrum av planeten.{{Sfn|Kivelson|2007|s=519}}

I 2004 observerte astronomer på Hawaii en eksoplanet rundt stjernen [[HD 179949]] som tilsynelatende forårsaket en solflekk på overflaten til moderstjernen. De mente at planetens magnetosfære overførte energi til stjernens overflate og økte temperaturen på {{Formatnum:7760}}&nbsp;°C med ytterligere 400&nbsp;°C.{{Sfn|Gefter|2004}}

=== Sekundæregenskaper ===
{{Utdypende|Baneresonans|naturlig satellitt|planetarisk ring}}
[[Fil:Extrasolar Moon.jpg|thumb|left|Kunstners fremstilling av en beboelig måne rundt planeten [[HD 28185 b]], som kretser omkring stjernen [[HD 28185]].]]
[[Fil:Saturn HST 2004-03-22.jpg|thumb|[[Saturn]] og dens [[Saturns ringer|ringer]].]]
[[Fil:16 Cygni B b.png|thumb|Kunstners fremstilling av et tenkt ringsystem rundt [[16 Cygni Bb]], som roterer omkring stjernen [[16 Cygni B]].]]
Flere planeter eller dvergplaneter i solsystemet – slik som [[Neptun (planet)|Neptun]] og [[Pluto]] – har omløpsperioder som er i [[baneresonans|resonans]] med hverandre eller med mindre legemer (dette er også vanlig i satellittsystemer). Alle unntatt [[Merkur]] og [[Venus]] har naturlige satellitter («måner»). Jorden har én, Mars har to, og [[gasskjempe]]ne har en rekke komplekse månesystemer. Mange av gasskjempenes måner ligner terrestriske planeter og dvergplaneter, og noen har blitt studert med tanke på mulig liv (spesielt [[Europa (måne)|Europa]]).{{Sfn|Grasset|2000|s=617–636}}{{Sfn|Fortes|2000|s=444–452}}{{Sfn|Jones|2001}}

De fire gasskjempene er omgitt av planetariske ringer av ulik størrelse og kompleksitet. Ringene er primært sammensatt av støv og partikkelmaterie, men kan inneholde små månelignende gjenstander hvis gravitasjon er med på å forme og vedlikeholde ringene. Ringene antas å være et resultat av naturlige satellitter som kom under moderplanetens [[Roche-grensen|Rochegrense]] og ble revet i stykker av [[tidevannskrefter]].{{Sfn|Molnar|1996|s=77–115}}{{Sfn|Thérèse|2004|s=388–390}}

Den [[rød dverg|røde dvergen]] [[Gliese 876]] er omgitt av de fire kjente eksoplanetene [[Gliese 876 b]],<ref name="Marcy1998">{{Cite journal| title=A Planetary Companion to a Nearby M4 Dwarf, Gliese 876 | url=http://iopscience.iop.org/1538-4357/505/2/L147/fulltext | last1=Marcy | first1=Geoffrey W. | last2=Butler | first2=R. Paul | last3=Vogt | first3=Steven S. | last4=Fischer | first4=Debra | last5=Lissauer | first5=Jack J. | display-authors=1 | journal=The Astrophysical Journal Letters | volume=505 | issue=2 | pages=L147–L149 | year=1998 | bibcode=1998ApJ...505L.147M | doi=10.1086/311623 | arxiv=astro-ph/9807307 }}</ref> [[Gliese 876 c]],<ref name="Marcy2001">{{Cite journal| title=A Pair of Resonant Planets Orbiting GJ 876 | url=http://iopscience.iop.org/0004-637X/556/1/296/fulltext | last1=Marcy | first1=Geoffrey W. | last2=Butler | first2=R. Paul | last3=Fischer | first3=Debra | last4=Vogt | first4=Steven S. | last5=Lissauer | first5=Jack J. | last6=Rivera | first6=Eugenio J. | display-authors=1 | journal=The Astrophysical Journal | volume=556 | issue=1 | pages=296–301 | year=2001 | bibcode=2001ApJ...556..296M | doi=10.1086/321552 }}</ref> [[Gliese 876 d]]<ref name="Rivera2005">{{Cite journal| title=A ~7.5 M<sub>🜨</sub> Planet Orbiting the Nearby Star, GJ 876 | url=http://iopscience.iop.org/0004-637X/634/1/625/fulltext | last1=Rivera | first1=Eugenio J. | last2=Lissauer | first2=Jack J. | last3=Butler | first3=R. Paul | last4=Marcy | first4=Geoffrey W. | last5=Vogt | first5=Steven S. | last6=Fischer | first6=Debra A. | last7=Brown | first7=Timothy M. | last8=Laughlin | first8=Gregory | last9=Henry | first9=Gregory W. | display-authors=1 | journal=The Astrophysical Journal | volume=634 | issue=1 | pages=625–640 | year=2005 | bibcode=2005ApJ...634..625R | doi=10.1086/491669 | arxiv=astro-ph/0510508 }}</ref> og [[Gliese 876 e]]. Planetene e, b og c har en 1:2:4 [[baneresonans|Laplace-resonans]], som ellers bare er kjent i solsystemet.<ref name="Rivera2010" /> I planetsystemet rundt stjernen [[Kepler-11]], ca 2000 lysår unna, har planetene [[Kepler-11b]] og [[Kepler-11c]] en 5:4 baneresonans.<ref name="Lissauer2011">{{Cite journal|title=A closely packed system of low-mass, low-density planets transiting Kepler-11|journal=Nature|date=2011-02-02|first=Jack L.|last=Lissauer|coauthors=et al.|volume=470|page=53|doi= 10.1038/nature09760|url=http://arxiv.org/ftp/arxiv/papers/1102/1102.0291.pdf|accessdate=2011-03-25|bibcode = 2011Natur.470...53L|issue=7332|arxiv = 1102.0291 }}</ref>

Ingen måner ([[eksomåne]]r) er ennå med sikkerhet bekreftet rundt eksoplaneter, men det finnes kandidater. Stjernen [[1SWASP J140747.93-394542.6]] i konstellasjonen [[Kentauren]] har en planet med en mulig måne.<ref>Science Daily: [http://www.sciencedaily.com/releases/2012/01/120109115830.htm Saturn-Like Ring System Eclipses Sun-Like Star], 12. januar 2012</ref> Eksoplaneten [[WASP-12b]] har også en kandidat til en måne omkring seg.<ref>[http://www.ria.ru/science/20120206/558647431.html Российские астрономы впервые открыли луну возле экзопланеты], 6. februar 2012</ref>

Planetære ringer er vanskelig å observere rundt eksoplaneter, selv om temaet har inspirert mange kunstnere. Planeten rundt 1SWASP J140747.93-394542.6, nevnt ovenfor, er en mulig kandidat til en planet med ringer.<ref name="Discovery">[http://news.discovery.com/space/saturn-on-steroids-exoplanet-discovered-120111.htm « 'Saturn on Steroids' Exoplanet Discovered? »] {{Wayback|url=http://news.discovery.com/space/saturn-on-steroids-exoplanet-discovered-120111.htm |date=20160311130554 }}, 12. januar 2012.</ref>  Den [[sub-brun dverg|sub-brune dvergen]] [[Cha 110913-773444]], som har blitt beskrevet som en [[interstellar planet]], antas å være omgitt av en liten [[protoplanetarisk skive]].{{Sfn|Luhman|2005|s=L93}}
{{Clear|left}}