Redigerer Oldtidens egyptiske religion (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Narmer-Tjet2.JPG|thumb|[[Narmer]], en førdynastisk hersker, fulgt av menn som bærer fanene til ulike guder.]]

=== Førdynastiske og tidlige dynastiske perioder ===
Opphavet til egyptisk religion ligger i dens forhistorie, men kunnskapen om opphavet er begrenset til noen få og tvetydige arkeologiske kilder. Omsorgsfulle begravelser i løpet av [[Førdynastisk tid i Egypt|førdynastisk tid]] antyder at folket i denne epoken trodde på en form for etterliv. På samme tid ble dyr rituelt begravd, en praksis som kan reflektere den senere utviklingen av [[zoomorfisme|zoomorfistiske]] (kunst som avbilder mennesker som ikke-menneskelige dyr) guder.<ref>Wilkinson (2003), s. 12–15.</ref> Bevisene er mindre klare for guder i menneskeform, og denne typen guddommer kan ha oppstått langt langsommere enn de i dyreform. Hver region i Egypt hadde opprinnelig sin egen beskyttende guddom, men det er sannsynlig at når disse små samfunnene erobret eller ble integrert med hverandre, ble guden for det underlagte området enten lagt inn i den andre gudens mytologi, eller helt og holdent underordnet av den. Det resulterte i et kompleks gudeverden hvor en del guddommer forble viktige kun i enkelte regioner, mens andre utviklet seg til å få universell betydning over hele Egypt.<ref>Wilkinson (2003), s. 31.</ref><ref>David (2002), s. 50–52.</ref> På samme tid endret rikene seg under [[Det gamle rike i Egypt|det gamle rike]], [[Mellomriket i Egypt|mellomriket]], og [[Det nye rike i Egypt|det nye rike]], vanligvis slik at religionen forble innenfor de enkelte områdene.

Samlingen av Egypt begynte i tidlig dynastisk tid rundt 3000 f.Kr. Dette omformet den egyptiske religionen; en del guddommer vokste til å få nasjonal betydning, og kulten om den guddommelige farao ble det sentrale fokuset for den religiøse aktiviteten.<ref>Wilkinson (2003), s. 15.</ref> Horus ble identifisert med kongen, og hans kultsenter lå i byen [[Nekhen]] i [[Øvre Egypt]], som ble det viktigste religiøse stedet. Et annet viktig senter var [[Abydos (Egypt)|Abydos]], hvor de tidligste herskerne bygde store gravkomplekser.<ref>Wilkinson (2000), s. 17–19.</ref>

=== Det gamle og mellomriket ===
[[Fil:Pyramide Djedkare elevation.jpg|thumb|Pyramidekomplekset til farao [[Djedkare Isesi]]]]
Under det gamle riket forsøkte presteskapet ved de store guddommene å organisere en komplisert nasjonal gudeverden inn i grupper knyttet til deres mytologi og dyrkelse i et enkelt kultsenter, slik som [[enneade]]n i [[Heliopolis]]. Den forente sentrale guddommer som [[Atum]], [[Ra (gud)|Ra]], [[Osiris]] og [[Set]] i en samlende [[skapelsesmyte]].<ref>David (2002), s. 51, 81–85.</ref> I mellomtiden erstattet pyramider sammen med store gravtempler de tidligere [[mastaba]]gravene som gravsteder for faraoene. I kontrast til de enorme størrelsene til [[Pyramide (byggverk)|pyramidekompleksene]] forble gudenes templer relativt små, noe som antyder at den offisielle religionen i denne perioden framhevet kulten til den guddommelige kongen mer enn direkte dyrkelse av guddommene. Gravritualene og arkitekturen på denne tiden påvirket i stør grad til mer detaljert dekorerte templer og ritualer som ble benyttet for dyrkelsen av gudene i senere perioder.<ref>Dunand & Zivie-Coche (2005), s. 78–79.</ref>

Tidlig i det gamle rike fikk [[Ra (gud)|Ra]] økt innflytelse, og hans kultsenter ved Heliopolis ble Egypts viktigste religiøse sted.<ref>Malek, Jaromir: «The Old Kingdom» i: Shaw (2000), s. 92–93, 108–109.</ref> Ved [[5. egyptiske dynasti|det femte dynasti]] var Ra den mest prominente guden i Egypt, og var knyttet til kongeverdigheten og etterlivet på en måte som ble varig for resten av den egyptiske historie.<ref>David (2002), s. 90–91, 112.</ref> På rundt samme tid ble [[Osiris]] den viktigste guden for etterlivet. [[Pyramidetekstene]], skrevet for første gang på denne tiden, reflekterte hvor viktig Osiris var blitt for etterlivet, skjønt disse tekstene inneholdt også levninger fra eldre tradisjoner.<ref>Malek i: Shaw (2000), s. 113.</ref> Tekstene er også meget viktig kilde for å forstå tidligegyptiske teologisk tankegang.<ref>David (2002), s. 92</ref>

På 2100-tallet f.Kr. falt det gamle riket sammen og ble avløst av [[Første mellomepoke i Egypt|første mellomepoke]], noe som fikk betydelige konsekvenser for egyptisk religion. Det gamle rikets myndighetspersoner hadde allerede begynt å ta i bruk gravritualer som opprinnelig var forbeholdt de kongelige, men nå, da det var mindre rigide avgrensninger mellom samfunnsklassene, begynte denne religiøse praksisen utvidet til gradvis være gjeldende for alle egyptere, en prosess som har blitt karakterisert som «demokratiseringen av etterlivet».<ref>Seidlmayer, Stephen: «The First Intermediate Period» i: Shaw (2000), s. 124.</ref> Osiriskonseptet for etterlivet hadde stor tiltrekning for vanlig folk, og således ble Osiris en av de aller viktigste gudene.<ref>David (2002), s. 154–156.</ref>

Til sist klarte herskere i [[Teben (Egypt)|Teben]] å gjenforene [[Øvre Egypt|Øvre]] og [[Nedre Egypt]] i mellomepoken (ca. 2055–1650 f.Kr.). Disse faraoene i Teben ønsket å gi sin skytsgud Monthu en nasjonal betydning, men i løpet av epoken ble han overgått av den voksende populariteten til [[Amon]].<ref>David (2002), s. 154.</ref> I denne nye egyptiske staten ble personlig fromhet stadig viktigere og ble uttrykt langt mer fritt i skriftene, en trend som fortsatte i det nye rike.<ref name= "Shaw 180" />

=== Det nye rike ===
[[Fil:Akhenaten, Nefertiti and their children.jpg|thumb|Akhnaton, [[Nefertiti]] og deres barn. Mellom farao og dronningen er [[Aton]]s vifte av solstråler.]] 
Da mellomriket til sist falt sammen, ble det avløst av [[Andre mellomepoke i Egypt|andre mellomepoke]] (ca. 1650–1550 f.Kr.), men riket ble igjen forent av herskere fra Teben som da ble de første faraoer i [[det nye rike i Egypt|det nye rike]]. Under det nye rike ble Amon den fremste gud for den egyptiske staten. Han ble [[Synkretisme|synkretisert]] med Ra, den lenge etablerte skytsgud for kongeverdigheten, og hans tempel i [[Karnak]] ved Teben ble Egypts viktigste religiøse senter. Opphøyelsen av [[Amon]] skyldes dels tilknytningen til Teben, men også et økende profesjonelt presteskap. Deres teologiske diskusjoner inneholdt detaljerte beskrivelser av Amons universelle makt.<ref>David (2002), s. 181–84, 186.</ref><ref>Assmann (2001), s. 166, 191–192.</ref>

Økende kontakt med folkeslag og sivilisasjoner utenfor Egypt i denne perioden førte til at mange guddommer i Midtøsten ble tilpasset den egyptiske gudeverden. På samme tid tok Egypts nærmeste naboer i sør, [[Nubia]] (delvis underlagt, delvis handelspartner), til seg store deler av de egyptiske religiøse trosforestillinger, og i særdeleshet tok de Amon til seg som sin egen gud.<ref>David (2002), s. 276, 304.</ref>

Den religiøse orden i det nye rike ble avbrutt da [[Akhnaton]] ble farao på 1300-tallet f.Kr. Han erstattet Amon med Aton som statens gud. Til sist avsluttet han og forbød dyrkelsen av de fleste andre guder og flyttet Egypts hovedstad til en ny by ved [[Amarna]]. I denne delen av Egypts historie, Amarnaperioden, krevde Akhnaton en enestående status hvor kun han kunne dyrke [[Aton]], og befolkningen ble pålagt å dyrke ham. Akhnatons atonistiske system manglet et velutbygget mytologi og forestillinger om etterlivet, og Aton synes altfor fjern og upersonlig til at guden kunne appellere til de ordinære egyptere.<ref>David (2002), s. 215–218, 238.</ref> Mange fortsatte antagelig å dyrke de tradisjonelle gudene i det private. Når statens støtte til andre guder avtok, ble det tidligere presteskapet mindre viktig.<ref>Van Dijk (2000), s. 287, 311.</ref> Ved Akhnatons død gjeninnførte hans etterfølgere det tradisjonelle religiøse systemet. Akhnatons revolusjonære atonistisme ble et kortvarig eksperiment, og med tiden ble alle monumenter fra Amarnaperioden revet.<ref>David (2002), s. 238–239.</ref>

Før Amarnaperioden hadde den folkelige religionen gått mot stadig mer personlig forhold med gudene. Akhnatons endringer snudde denne trenden, men straks den tradisjonelle religion ble gjeninnført, kom det en tilbakegang. Folket begynte å tro at gudene var langt mer direkte involvert i deres daglige liv. Amon, den øverste gud, ble i økende grad oppfattet som den endelige mellomledd for menneskers skjebne og den sanne hersker av Egypt. Farao ble tilsvarende oppfattet som mer menneskelig og mindre guddommelig. Oraklenes betydning som et virkemiddel for å ta rett beslutning vokste, og det samme gjorde rikdommen og innflytelsen til de som tolket oraklene, presteskapet. Disse utviklingstrendene underminerte den tradisjonelle strukturen i samfunnet og bidro til å bryte ned det nye rike.<ref>Van Dijk (2000), s. 289, 310–312.</ref><ref>Assmann: «State and Religion in the New Kingdom» i: Simpson (1989), s. 72–79.</ref>

=== Senere perioder ===
[[Fil:Serapis Pio-Clementino Inv689.jpg|thumb|left|upright|Den synkretiske guden [[Serapis]].]]
På 1000-tallet f.Kr. var Egypt betydelig svakere enn i eldre tider, og i flere perioder hadde utlendinger erobret landet og tatt posisjonen som farao. Betydningen av farao fortsatte å svekkes, og vektleggingen på folkelig fromhet fortsatte å øke. Dyrekulter, en karakteristisk egyptisk form for dyrkelse, ble mindre populære i denne perioden, muligens som en reaksjon på usikkerhet og utenlandsk innflytelse i tiden.<ref>David (2002), s. 312–317.</ref> [[Isis]] vokste seg mer populær som en gudinne for beskyttelse, magi og personlig frelse, og ble den viktigste gudinnen i Egypt.<ref>Wilkinson (2003), s. 51, 146–149.</ref>

På 300-tallet f.Kr. ble Egypt et [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistisk]] [[Ptolemeiske kongedømme|kongedømme]] under [[ptolemeerdynastiet]] (305–30 f.Kr.), som tok faraos rolle. De opprettholdt den tradisjonelle religionen og fortsatte bygging eller restaureringen av templer. Det ptolemeiske kongedømmets greske herskerklasse identifisert mange av de egyptiske guddommene med sine egne.<ref name="Peacock437">Peacock (2000), s. 437–438.</ref> Fra denne krysskulturelle synkretisme oppsto [[Serapis]], en gud som kombinerte [[Osiris]] og [[Apis (gud)|Apis]] med karaktertrekk fra [[Gresk mytologi|greske guddommer]], og som ble meget populær blant den greske befolkningen i Egypt. Uansett forble de to trossystemer i stor grad adskilt, og egyptiske guddommer forble egyptiske.<ref>David (2002), s. 325–328.</ref>

Det ptolemeiske tidsalders trosforestillinger endret seg lite etter at Egypt ble en [[romersk provins]] under [[Romerriket]] i år 30 f.Kr. og hvor det ptolemeiske kongene i [[Alexandria]] ble erstattet med fjerne romerske keisere i [[Roma]].<ref name="Peacock437"/> Kulten til Isis appellerte også til grekere og romere utenfor Egypt, og i hellenistisk form spredte den seg over hele riket.<ref>David (2002), s. 326.</ref> I Egypt selv, da Romerriket ble svekket, forfalt de offisielle templene og uten deres religiøse innflytelse fra sentralt hold ble religion fragmentert og lokalisert. I mellomtiden spredte [[kristendommen]] seg over Egypt. På 200- og 300-tallet e.Kr. sørget påbud fra kristne keisere og [[ikonoklasme]] fra lokale kristne til ytterligere svekkelse av tradisjonelle trosforestillinger. Mens den beholdt sitt grep blant trofaste egyptere for en tid, begynte egyptisk religion langsomt å svinne hen.<ref>Frankfurter (1998), s. 23–30.</ref>

=== I ettertid ===
[[Fil:Th oltar.JPG|thumb|300px|Alter for guden [[Tot]] av en [[Kemetism|kemetisk]] tilhenger.]]
Egyptisk religion frambrakte templer og graver som er [[oldtidens Egypt]]s mest gripende og varige monumenter, men den påvirket også andre kulturer. I faraoenes tid ble mange egyptiske symboler, slik som [[sfinks]]en og den bevingede soldisken, tatt opp av andre kulturer og sivilisasjoner over hele Middelhavet og i østlige Asia, og det samme med en del av dens guddommer, som eksempelvis [[Bes]]. En del av disse forbindelser er vanskelige å etterspore. Grekernes konsept om [[Elysium]] kan ha hatt sitt opphav i den egyptiske visjonen om etterlivet.<ref>Assmann (2001), s. 392.</ref> I [[senantikken]] ble det kristne oppfatningen av [[helvete]] meget sannsynlig påvirket av den del visuelle framstillinger av Duat. Bibelske fortellinger om [[Jesus]] og [[jomfru Maria]] kan ha blitt påvirket av Isis og Orisis.<ref>Strong, Steven; Strong, Evan (2008): ''Mary Magdalene's Dreaming: A Comparison of Aboriginal Wisdom and Gnostic Scripture''. University Press of America. ISBN 9780761842804. s. 5.</ref> Selve kristendommens symbol, [[kors]]et, kan ha vært avledet eller inspirert av det egyptiske [[ankh]] eller hankekors som var det allestedsnærværende egyptiske symbol på åndelig liv. I kontrast til de fleste hellige bilder var ankh-korset et rent abstrakt symbol på helligdom. Ankh-symbolet ble holdt som et [[septer]] av mange egyptiske guddommer, spesielt [[Atum]].

Egyptiske trosforestillinger påvirket eller ga vekst til flere [[Esoterikk|esoteriske]] trossystemer utviklet av grekere og romerne, som betraktet Egypt som en kilde for mystisk visdom. [[Hermetisme]] er eksempelvis avledet fra tradisjonen om hemmelig magisk kunnskap assosiert med [[Tot]].<ref>Hornung (2001), s. 1, 9–11, 73–75.</ref>

Spor av oldtidens trosforestillinger vedvarte i egyptiske folkelige tradisjoner fram til moderne tid. Påvirkningen på det internasjonale, moderne samfunn økte etter den franske invasjonen av Egypt og Syria (1798–1801) da franskmennene fikk egne inntrykk av Egypts monumenter og bilder. Som et resultat begynte forskere fra Vesten å studere egyptisk tro ved å reise til Egypt, og egyptiske religiøse motiver ble tilpasset vestlig kunst.<ref>Hornung (2001), s. 75.</ref><ref>Fleming & Lothian (1997), s. 133–136.</ref> Egyptisk tro har siden hatt en betydelig påvirkning på vestlig populærkultur. Interessen for Egypt har ført til at flere nye religiøse grupper på slutten av 1900-tallet har rekonstruert oldtidens egyptiske religion.<ref>Melton (2009), s. 841, 847, 851, 855.</ref>