Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

== Rasjonalisering i 1970-årene ==
[[Fil:Board of Directors meeting for Norsk jernverk in the Ind-Eks house in Oslo.jpg|mini|Styremøte for Norsk Jernverk i [[Ind-Eks-huset]] i Oslo i 1971.]]

Styret kom i 1968 med et program for drift og investeringer for årene frem mot 1972, hvor det ble foreslått å bruke 181 millioner kroner. På programmet stod produksjonsutstyr for sveisede skipsprofiler, ny oksygenfabrikk, en ny stålovn for å erstatte to gamle og forsterkning av grovvalseverket, samt superraffinering for produksjon av rustfritt stål. Fireårsplanen gikk også inn for omfattende rasjonalisering for å oppnå balanse i regnskapene. Bemanningen skulle derfor reduseres med 16 %.{{sfn|Gøthe|1994|p=75–76}}

Stortinget gikk i mars 1973 inn for en avskrivning av all gjeld og tilføring av ny aksjekapital på 110 millioner kroner og avskrivning av den gamle på 100 millioner kroner. Det ble også gitt et nytt statsgarantert lån på 125 millioner kroner. Planen ble ansett som en fullføring av Jernverket.{{sfn|Gøthe|1994|p=78–79}}

Jernverket var ved inngangen til 1970-årene begunstiget med en forsiktig optimisme. Men fra 1975 startet en vedvarende stålkrise som forsterket seg frem mot 1980-årene. Fremtidsprognosene var ikke gode og svenske, så vel som andre europeiske stålverk gikk inn for modernisering og betydelige kutt i bemanningen. Ved Jernverket var en innstilt på en annen tilnærming. Ledelsen gikk inn for å holde produksjonen oppe og at nedbemanning skulle skje ved naturlig avgang. En slik linje ble støttet av alle politiske partier både lokalt- og på riksplan.{{sfn|Gøthe|1994|p=80}}

=== Stålkrisen ===
Det var optimisme og økende priser på verdens stålmarked i 1973 og 1974, men fra nyttår 1975 oppstod en endring med stadig lavere priser. Senere har hendelsen blitt kalt for stålkrisen, og har blitt forklart som en strukturell krise i sammenheng med oljekrisen og restriktiv politikk i dens kjølvann. Først trodde en at krisen var forbigående og dermed ble det investert mye i Jernverket. En greide å omstrukturere verket slik at det ble mer balansert. Spesielt satset en på den delen som lagde stålprofiler for skip. Imidlertid gikk ikke dette salget så bra heller, med en kapasitet på {{formatnum:200000}} tonn i året og salg lavere enn {{formatnum:75000}} tonn. I 1977 ble stålkrisen forverret. Det oppstod også krise i tankskipsnæringen og supertankere gikk i opplag. Markedet for skipsprofiler ble deretter helt død.{{sfn|Børresen|1995|p=432–434}}

Andre fase av stålkrisen kom i 1982. Drastiske kapasitetsreduksjoner og nedleggelser ble gjort i europeiske stålverk. I årene 1974–1984 forsvant {{formatnum:700000}} arbeidsplasser i OECD-landenes stålindustri, hvorav {{formatnum:300000}} i Europa eller 40 % av de sysselsatte. Hele industribyer med lange tradisjoner ble endret. De forskjellige statene involverte seg med støttetiltak fordi det ikke kunne tillates at en så viktig industri for økonomien skulle bli helt ødelagt. I Frankrike ble det etterhvert til at staten tok over hele stålindustrien, mens Tyskland unngikk så drastiske tiltak.{{sfn|Børresen|1995|p=435–438}}

I Norge gikk forbruket av stål ned. Selv om det var stort importoverskudd av stål til Norge dekket Christiania Spigerverk og Jernverket bare 10–15 % av innenlandsk forbruk.{{sfn|Gøthe|1994|p=84–85}}

=== Arbeidsmiljø ===
[[Fil:Black smoke rises from the ironworks' chimneys in Mo i Rana.jpg|mini|Røyk som forurenset miljøet ble et stadig større problem utover i 1960-årene.]]

Fra slutten av 1960-årene og fremover kom det store endringer i Vest-Europa på hvordan risiko og arbeidsmiljø ble vurdert. Arbeidsmiljø var heller ikke noe begrep i bruk da Jernverket ble etablert og de første driftsårene, da en brukte begrepet ''arbeidervern''. Med begrepet arbeidervern var en opptatt av de fysiske sidene ved arbeidet, altså forhindring av ulykker og i noen grad langsiktige helsepåvirkning. Hverken ved Jernverket eller i andre bedrifter var en særlig opptatt av psykososiale sider av arbeidsmiljøet før på slutten av 1960-årene.{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=161–162}} Skiftarbeid, boforhold og alkoholproblemer var således udefinerbare og abstrakte problem som ikke ble gjort noe med, da slike problemer ble ansett som tilhørende privatsfæren.{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=169–170}}

Typiske farer ved Jernverket var fall fra store høyder, at gjenstander falt ned og forbrenninger ved at folk fikk sprutende jern over seg eller kom borti glødende stålemner.{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=162–163}} Totalt var det minst tolv dødsulykker i årene 1960–1975.{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=178–180}}

På Jernverket var døgnkontinuerlig drift en nødvendighet og dermed behov for skiftarbeid. For [[Skift- og turnusarbeid|skiftarbeidere]] med familie var tilværelsen vanskeligst fordi felles fritidsaktiviteter vanskelig lot seg organisere. For skiftarbeiderne var det også vanskelig å bli uthvilt i de nye boligblokkene med dårlig lydisolasjon. Når de skulle sove på dagtid var det støy fra barn som lekte og løp opp og ned i trappeoppgangene.{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=151–154}}

I 1973 kom det en forskningsrapport som kartla helsetilstanden blant de 2644 arbeiderne ved verket som oppsummerte følgende problemer:{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=174–177}}
* 6,9 % hadde mentale forstyrrelser,
* 5,6 % hadde hjerte- og karsykdommer,
* 7,7 % hadde sykdommer i åndedrettsorganer,
* 11,4 % hadde mage- og tarmsykdommer og
* 37,4 % hadde sykdommer i skjelett, bindevev og muskulatur.

Omtrent hver tredje arbeider over 50 år var «funksjonshemmet» i forhold til arbeidet. Konklusjonen i forskningsrapporten var at «[d]et er ikke svakelig arbeidskraft, men normale arbeidere og normale eldre som blir funksjonshemmet.»
{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=174–177}}

Utover i 1970-årene ble arbeidsmiljø noe som ledelsen ved Jernverket måtte ta ansvar for, så vel som det skjedde ved andre norske bedrifter. Dermed ble også forhold som før var sett på som personlige problemer noe som også bedriften måtte ta ansvar for. Et eksempel var alkoholproblemer som i 1960-årene ikke var noe problem ledelsen måtte ta stilling til, så lengde arbeidstakeren kunne fungere i arbeidet. Da det i 1970-årene ble ansatt en sosialkurator ble det opparbeidet kunnskaper og rutiner for å avhjelpe rusproblemer.{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=174–180}}

=== Skjebneår 1978–1982 ===
[[Fil:Iron melt is emptied from ladle into blender at Norsk Jernverk.jpg|mini|Støl tømmes fra øse over i en stålblander. {{byline|Paul Andreas Røstad}}]]

På slutten av 1970-årene hadde en greid å forbedret balansen mellom verkets avdelinger og kraftig økt kapasiteten i stålverket til nærmere {{formatnum:800000}} tonn. Skipsprofilverket var Jernverkets mest moderne anlegg med en kapasitet på over {{formatnum:200000}} tonn per år. Imidlertid var det på denne tiden en stadig økende overkapasitet i skipsbyggingsindustrien, slik Jernverket ikke greide å få solgt mer enn {{formatnum:75000}} tonn per år.{{sfn|Gøthe|1994|p=81–83}} Stålkrisen gjorde sin innvirkning på resultatet for Jernverket fra 1975 av, men allikevel greide en å øke omsetningen frem til 1976, med et salg på 800 millioner kroner. I 1977 gikk jernverket over til produksjon for lager. Likviditeten ble da svak og overskridelsene ved utbyggingene ledet til at det ble tatt store låneopptak. Gjelden øket sterkt og ved inngangen til 1978 var gjelden kommet opp i én milliard kroner. I realiteten var Jernverket konkurs, men nye tilskudd og lån ble gitt for å holde bedriften gående.{{sfn|Gøthe|1994|p=81–83}} Selskapet hadde på denne tiden {{formatnum:2000}} ansatte, som fikk forkortet arbeidstid. Det ble til at staten måtte bevilge penger for å holde selskapet gående.{{sfn|Børresen|1995|p=432–434}}

Industridepartementet anmodet om at rådgivningsfirmaet Industrikonsulent skulle engasjeres for å utrede mulige rasjonaliseringsmuligheter. Konsulentene kom med en rapport sommeren 1978 der rådet var omgående bemanningsreduksjon på 330 personer. Ved å investere 25–40 millioner kroner kunne ytterligere 130 personer oppsies. Industriminister [[Olav Haukvik]] fra Arbeiderpartiet befalte at Jernverket ville arbeide videre med konsulentselskapets råd og at det ble startet opp forhandlinger med organisasjonene med sikte på bemanningsreduksjoner.{{sfn|Gøthe|1994|p=81–83}}

Det vakte stor harme blant de ansatte at et konsulentselskap skulle finne vei ut av uføre. Motstanden var så stor at selskapets ledelse ikke kunne bruke rapporten i sin interne argumentasjon. Imidlertid kom leder av Landsorganisasjonen [[Tor Halvorsen]] på banen og mente at innstillingen til de ansatte allikevel var at endringer var nødvendig, men spørsmålet om riktig bemanning måtte starte på «gølvet». I 1970 var det nesten {{formatnum:3000}} ansatte, hvorav 800 arbeidet med vedlikehold og service. Spesielt mente en at det store antallet vedlikeholdsarbeidere var unødvendig.{{sfn|Gøthe|1994|p=81–83}}

[[Per Blidensol]] gikk av som administrerende direktør den 1. april 1983 etter å ha hatt stillingen siden 1966. Blidensol var på Jernverket kjent som en mild mann som skapte gode samarbeidsforhold. I forhold til staten var han kjent for å ha en hard tone. Han var av flere i Industridepartementet kjent for å ha sagt at «når staten har vært så dum å bygge et jernverk, så får den være så god å betale hva det koster […]»{{sfn|Gøthe|1994|p=97–98}}