Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

=== Trioen Statoil - Hydro - Saga ===

Med Statoil, Hydro og Saga hadde Norge i 1972 fått ett hel-statlig selskap, ett halv-statlig og ett privat selskap i petroleumsvirksomheten.  Forholdet mellom disse tre skulle skape adskillige spenninger
i tiden videre, ikke minst i konkurransen om operatøransvar. Statoil er blitt karakterisert som «et ektefødt barn av Arbeiderpartiet».<ref name=HYDRO4/> 
Arbeiderpartiet framhevet ofte Statoils rolle som redskap for å ivareta samfunnets interesser og som instrument for å gi myndighetene innsikt og kontroll med oljesektoren.<ref name=SA791128/>
Det var bred enighet om at Norge skulle ha et statsoljeselskap, men det var lenge strid om hvor stor rolle statsselskapet burde og skulle ha.  
Skiftende borgerlige koalisjonsregjeringer hellet mot å begrense Statoils virksomhet og var gjennomgående mer positive til å gi Hydro og Saga større ansvar på sokkelen.  
I en debatt i Stortinget i 1984 uttalte [[Odd Vattekar]] «Høyre er enige i at vi skal ha et statlig oljeselskap, men ikke i at det skal bre sine fangarmer overalt».<ref name=SA791128/>

Fra og med tildelinger i 1974 er Statoil stort sett blitt gitt en eierandel på minst 50 % i nye lisenser. En ''glideskala'' gjorde det mulig å øke Statoils andel underveis, dersom et funn skulle vise seg spesielt stort og lovende.  
Andelen kunne da økes opp til 70, 75 eller 80 %, avhengig av lisensbetingelsene.

Statoil var fra starten av også blitt gitt vilkår for redusert bidrag til leteutgifter.  Saga og Hydro var ikke fornøyd med å måtte være med på å dekke inn Statoils andel av leteutgiftene, sammen med de utenlandske selskapene.
I november 1979 vedtok Stortinget at ingen norske selskaper skulle bidra til leteutgiftene med en større andel en det de hadde som eierandel i lisensen.  Dette ville redusere Hydro og Sagas bidrag til 
Statoils letekostnader.  Vedtaket ble gjennomført etter et felles forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, med støtte fra 
Venstre.<ref name=HELLE6/>
Beslutningen ble karakterisert som et «arbeidsuhell»: Arbeiderpartiet var mot vedtaket, men manglet to representanter i salen under 
avstemningen.<ref name=SA791128>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Ap-tabbe øker Statoil-utlegg |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=28. november 1979 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>
Vedtaket var formelt sett gyldig og ble stående.

Utover 1980- og 1990-tallet etablerte det seg en rådende holdning av at konkurransen mellom de tre selskapene var en stor fordel for virksomheten på sokkelen.
[[Kåre Willochs regjering|Regjeringen Willoch]] ønsket i 1982 ved konsesjonstildeling for «sølvblokken» 30/6 å gi 5 % eierandel til et fjerde norsk oljeselskap, men da regjeringen i juni 1983 ble utvidet med Kristelig Folkeparti og 
Senterpartiet, endte det med at denne andelen gikk til utenlandske selskaper.  DNO fikk av den samme koalisjonsregjeringen i mai 1984 tildelt 1 % eierandel i «diamantblokken» 34/7, mot stemmene til
Arbeiderpartiet, SV og Venstre.<ref name=HELLE7>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.127</ref>