Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Dagligliv ===
[[Fil:Pieter Bruegel the Elder - The Wedding Dance - 30.374 - Detroit Institute of Arts.jpg|miniatyr|Kulturen var markant forskjellig fra land til land, mellom by og land og mellom rike og fattige. {{byline|[[Pieter Breughel den eldre]]|type=Malt av}}]]
Perioden mellom 1556 og 1648 inneholdt både hekseprosesser og religionskriger, men for folk flest var det bare to deler av livet. Dette var en periode der mat ble lettere tilgjengelig, sosial klatring ble enklere og utdanning mulig for flere. Det eksisterte flere i utgangspunktet avdskilte verdener, som by og land, gettoer i byer, skiller mellom yrkesgrupper og ikke minst mellom adelige og vanligfolk. Likevel var ikke disse skillene tettere enn at det flere ganger skjedde at de forskjellige gruppene møttes og samarbeidet.

==== Utdanning og kultur ====
Selv om boktrykkerkunsten hadde eksistert i hundre år ved begynnelsen av perioden og nesten to hundre ved slutten, var fortsatt flesteparten av Europas befolkning analfabeter. Samtidig opplevde flere land i Europa en markant økning i lesekyndigheten, spesielt protestantiske. I Sverige og Nederland var lesekyndigheten høy, spesielt i byene. Flere områder i Det tysk-romerske rike hadde økt fokus på skolegang; I Würtemberg økte antall skoler fra 40 i 1520 til 200 i 1600. Selv i områder uten skoler, som i Skandinavia og Sveits, var det mye egenlæring i hjemmene.<ref> Robert A. Houston: [https://brewminate.com/the-growth-of-literacy-in-western-europe-from-1500-to-1800/ The Growth of Literacy in Western Europe from 1500 to 1800] Brewminate</ref>

Likevel var lesekyndigheten som oftest på et basalt nivå, og få leste seg gjennom romaner eller dikt. Den kulturelle utviklingen var derfor nesten todelt mellom de beleste og rike og de fattige analfabetene.<ref>Side 49-50, Peter Burke: ''Popular Culture in Early Modern Europe'', 3. utgave, Ashgate, Farnam (Storbritannia)/Burlington (USA), 2009, opptrykk 2013</ref> Samtidig var det flere tilfeller der de rike enten på grunn av religiøse arrangementer, forventninger om at regenten deltok eller egen lyst, deltok på folkelige arrangementer. Ofte kunne de samme klovnene, musikerne eller andre opptre både for den adeliges hoff og på den lokale tavernaen.<ref>Side 50-53, Buke</ref> Likevel, selv om de rike deltok i den folkelige tradisjonen, var det svært sjelden at de fattige deltok i den rikes. Samtidig var det ikke alltid de rike som gjorde det heller. Lesekyndigheten varierte stort også blant adelige. I Krakow var omtrent 80 % av de adelige analfabeter i 1565, og kvinner hadde som oftest bare overfladisk utdannelse.<ref>Side 55, Burke</ref>

Den folkelige tradisjonen var også svært variert mellom geografisk og kulturell tilknytning, religion, kjønn, alder og andre inndelinger. Forskjellen mellom en søritaliensk by, en engelsk landsby og en norsk husstand var markant. Flesteparten av de som levde i Europa på 1500- og 1600-tallet bodde utenfor byer. Det var imidlertid svært store variasjoner mellom de forskjellige gruppenes kulturer. Skillet gikk geografisk, men også blant annet mellom frie bønder og leilendinger, rike og fattige bønder, løsarbeidere og fast ansatte. Fjellfolk og lavlandsfolk var også markant forskjellige fra hverandre, og bonde- og gjeterkultur, for ikke å snakke om gruvearbeidere.<ref>57-60; 63-64, Burke</ref> 

Forskjellen var likevel markant i forhold til byene. I byene var det stor tilgang til underholdning fordi det som oftest var en eller annen festival til en eller annen helgen. Mens trubadurer, sangere og komikere av og til kom til bygdene, var de ofte å finne i byer, i de store byene nesten hele tiden. Byene hadde også egne avlukkede områder der folk med samme bakgrunn holdt sammen. Mest kjent er de jødiske gettoene, men også gresk-ortodokse i Venezia og muslimer i Spania hadde egne områder i byene der man utviklet sin særegne kultur. De enkelte laugene hadde også sin egen kultur med feiring av deres helgener, og selv fellesfeiringer som påske ble også organisert laug for laug. Og det var også her nesten like store forskjeller mellom for eksempel vevere og smeder som det var mellom gjeterkulturen og bondekulturen.<ref>Side 64-65, Burke</ref>

==== Jordbruk, føydalisme og slaveri ====
[[Fil:Jean-François Millet - Le vanneur (1846-47).jpg|miniatyr|Jordbrukere hadde hatt et oppsving mellom 1300- og 1500-tallet, men mot slutten av 1500-tallet ble det stadig vanskeligere å overleve som selvstendig bonde.]]Selv om føydalisme stort sett var utdatert i Vest-Europa på 1500-tallet, ble mange av de samme mekanismene gjeninført i denne perioden. Dette skjedde fordi prisen på jordbruksprodukter hadde sluttet å gå opp, mens leien ikke gjorde det. Dermed hadde bøndene stadig dårligere råd, og måtte selge områdene sine for å betale den økende leien. I tillegg var det også slik at landområder, særlig fellesområder, ble lagt ut til salg. Dette medførte at områder som skoger og enger der folk hadde hentet brensel og jaktet dyr, nå ble eid av folk som kunne nekte dem det. Det eneste unntaket fra denne regelen var Nederland, der forholdet mellom leie og inntekt var relativt satbilt. Mange bønder måtte selge landområder og jobbe som dagsarbeidere for rike landeiere, spesielt i vest og sør i Europa. Kvinner jobbet ofte enten sammen med mannen der han slo høy og hun bandt det opp, eller alene på det lille jordområdet de hadde mens han jobbet for andre.<ref>Side 210-213, Wiesner-Hanks</ref> 

I øst hadde føydalismen forsvunnet raskt på 1400-tallet, men da det ble klart at Polen, Habsburg og Brandenburg var avhengige av rike landeiere for å være mektige, ble dte klart at disse rike landeierne fikk stadig mer politisk makt. Hundre år etter at føydalismen var borte, kom den tilbake igjen. Dette betydde blant annet at bønder ikke kunne flytte eller engang reise uten tillatelse fra landeieren. Mange steder ble mennesker sett på som eiendom, og de kunne selges til krig eller jordbruk etter ønske. Bøndene på sin side jobbet sakte og hadde rituelle brenninger av dukker som skulle forestille landeieren fra tid til annen. Forholdet mellom dem var svært bittert. Selv om det kunne virke som det ikke var forskjeller mellom livegne og slaver, fantes faktisk slaver flere steder, spesielt i Russland, der de utgjorde så mye som 10 % av befolkningen. Slaver ble ofte frigitt etter at eieren døde, og slaveri var ikke arvelig, så flere bønder i øst valgte derfor slaveri fremfor å være bonde. I Det osmanske riket var det også slaver, men muslimske tekster anbefalte å frigi slavene etter en stund, noe som betydde at det var mange frigitte slaver og stor etterspørsel etter nye som kunne erstatte de frigitte. Dervar det uvanlig at slaver ble brukt i jordbruk, og bøndene der hadde generelt bedre betingelser enn i Europa.<ref>Side 213-216, Wiesner-Hanks</ref>

==== Kropp og sjel ====
[[Fil:Rembrandt_-_The_Anatomy_Lesson_of_Dr_Nicolaes_Tulp.jpg|miniatyr|[[Rembrandt]]s maleri viser Dr. Nicolaes Tulp som gir en undervisning i anatomi. Anatomi var enten forbudt eller bare tillatt under svært strenge omstendigheter og svært sjelden. Dermed ble slike undervisninger svært populære og ettertraktet.]]Legevitenskapen hadde i lang tid vært påvirket av strenge forbud mot dissikering av menneskekroppen for å undersøke den. Den antikke greske legen [[Galen]] hadde sammenliknet menneskekroppen og dyrekropper, og antatt at de fire kropsvæskene blod, flegma (spytt), gul galle og sort galle påvirket mennesket både fysisk og mentalt, og at alle lidelser kunne tilskrives balansen mellom dem.<ref name="mich">[http://umich.edu/~ece/student_projects/anatomy/anatomists.html The Anatomists] - University of Michigan</ref> Forbudet gjorde at det var liten utvikling i legevitenskapen, og langt ut på 1500-tallet var Galens lære fortsatt svært populær. Det var etablerte teorier at disse væskene var knyttet til oppførsel. For mye blod gjorde man modig og vågal, for mye flegma slapp og likegyldig, for mye gul galle gjrde en irritert og for mye sort galle gjore at man ble trist og melankolsk (gresk for «av sort galle»). Sistnevnte var verst, og melankoli fikk mye oppmerksomhet hva gjaldt behandling. Annerledes diett, reiser til andre steder, blodlating, musikk, sex og bønn var blant de mange remediene. Melankoli var også knyttet til kjærlighet, et emne som ble diskutert inngående av lærde.<ref name="kroppsjel">Side 292-310, Wiesner-Hanks</ref>

Galens lære ble imidlertid utsatt for kritikk, spesielt etter at dissikering av forbrytere var tillatt et par ganger i året.<ref name="mich" /> [[Andreas Vesalius]] begynte angrepet, og denbritiske hofflegen [[William Harvey]] beviste blodomløpet, som motbeviste Galens forståelse av kroppen. Blod ble gitt større betydning enn de andre tre væskene. Galileo Galilei og Pierre Gassendi studerte også kropsfunksjoner, fra porer til munn og mage. Kroppen ble ikke lenger sett på som et mystisk vesen, men den ble beskrevet som langt mer mekanisk.<ref name="kroppsjel" />

Selv om det eksisterte både leger og sykehus tidligere, ble det i denne perioden gjort store forbedringer innen legekunnskapen. På 1500-tallet ble det vanligere å ha egne byleger som blant annet jobbet for å bedre hygienen i byene og å forhindre tilstander der sykdommer kunne oppstå. Legestudenter fikk på 1600-tallet selv se behandlinger, slik at utdannelsen gikk fra teoretisk til langt mer praktisk. Enda mer praktisk orienterte var kirurgene. De hadde ikke en utdannelse som gjorde at de kunne omtales som doktorer, men de hadde langt større trening innen bruk av kniver. Formelt skulle kirurgene jobbe med utvortes sykdommer, altså sår, byller og slikt, mens leger skulle jobbe med innvortes, altså feber og andre sykdommer som ikke var lette å se fra utsiden. I realiteten var det overlappinger mange ganger. Den samme teorien sa at apotekere bare skulle blande opp medisiner etter anvisning fra lege, men i praksis opererte apotekere svært fritt, og var en tredje autoritet i tillegg til leger og kirurger.<ref name="kroppsjel" />

==== Fattigdom, forbrytelse og seksualmoral====
[[Fil:Burning of Sodomites.jpg|miniatyr|Illustrasjon av to menn som ble brent på bålet i Zürich for å ha vært homofile i 1483. Hundre år senere var straffen like streng.]]
Prostitusjon hade tidligere vært et nødvendig onde, og det fantes offisielle bordeller. Disse ble i stadig grad begrenset. Særlig nord i Europa ble fellesbordellene stengt. Prostitusjon kunne straffes med piskeslag og opphold i fengsel eller syfilisfengsel. Det stoppet ikke prostitusjonen. Fattigdommen var stor, og omtrent halvparten av innbyggerne i byene i denne perioden besto av folk som ikke hadde råd til å betale skatt, og bodde på ettromsleiligheter og levde av kroppsarbeid der de kunne finne det. For mange var prostitusjon eneste utvei. Dermed dukket ulovlige bordeller opp inne i byen. Prostituerte kunne også bevege seg utenfor bymurene, der reglene var annerledes. I Firenze valgte de å løse dette ved å pålegge prostituerte en fellesskatt som skulle gå til klostre for kvinner som ønsket å gå ut av prostitusjonen.<ref name="fss">Side 228-232, Wiesner-Hanks</ref> Prostitusjon trengte ikke være en heltidsjobb. Flere som jobbet fr eksempel som vaksekoner, krovertinner eller som selgere på boder på markedet kunne spe på den dårlige innekten med prostitusjon.<ref name="scs">Side 304-311, Wiesner-Hanks</ref>

Prostitusjon og tigging, begge sterkt sett ned på, ble forstått som resultat av ekstrem fattigdom. På 1500-tallet gjennomførte mange byer hjelpeprogrammer for de fleste, der veldedighet var viktig. Det var også viktig å finne jobber til de som kunne jobbe. Fattige ble imidlertid delt inn mellom de verdig trengende og uverdige. De verdige var respektable mennesker med vanskelige situasjoner, som foreldreløse, enker, eldre og arbeidende familier med mange barn og de som var begrenset av skydom eller uhell. De uverdige var «løsgjengere» og «døgenikter» fra andre steder. De verdig trengende skulle tas vare på i egne hjem eller sykehus, mens de uverdige måtte sendes til arbeidshus sammen med gjeldsskyldnere og folk som avventet dom etter å ha blitt funnet skyldige. De uverdige som ble tatt etter gjentatte lovbrudd, spesielt av mer alvorlig karakter som stjeling, kunne oppleve å bli merket på kroppen med brennmerker, ødelagte nesebor og annet, eller de kunne i verste fall bli hengt. Disse hengingene inkluderte opplesing av innrømmelse og anger eller av anklager, og utviklet seg til en underholdning der talene som ble fremført ble solgt. Selve bøddelen var godt betalt, men sosialt uakseptabel – verken han eller barna kunne bidra i samfunnet som folk flest. Godt trente menn kunne også tjenestegjøre på galleier i Middelhavet og i noen grad i Atlanterhavet, om enn ikke over til koloniene.<ref name="fss" />

Kvinner som ble gravide utenfor ekteskap måtte erklære graviditeten så fort som mulig. Dersom de fødte et dødfødt barn, ville de kunne anklages for mord. Barnedrap var den nest høyeste årsaken til offentlig henrettelse etter hekseri, altså godt foran vanlige forbrytelser. Prostitusjon var ofte assosiert med utroskap og sex utenfor ekteskap. Likevel fantes det tilfeller der kvinner som burde ha blitt ansett som de verste av de verste heller hadde en svært høy status – i de øvre kretser. I Spania ble det å ha utenomekteskapelige barn vanlig for adelige, og viste at han var mandig. Andre steder var det forstått at man skulle kontrollere sin utenomekteskapelige drift. Dette medførte at vellutdannede og forfinede kvinner, kurtisaner, ble brukt som luksusprostituerte blant de finere folkene. Kurtisaner hadde ofte et bredt nettverk, og ikke så sjelden hadde de talenter selv. Veronica Franco var en kjent poet.<ref name="scs" />

Det eneste som kunne konkurrere i avsky fra geistlige med prostitusjon, var homoseksualitet. Dette var seksualitet uten noen form for reproduksjon, og et brudd på Guds bud. Samtidig var det flere som så på det mer pragamatisk. Homoseksualitet førte ikke til uekte barn som hele byen måtte brødfø til stor skandale. I tillegg var homoseksualitet mellom herre og tjener der herren var den aktive i tråd med den sosiale ordenen. Igjen var det unntak i de høyere kretser. Det var en dårlig skjult hemmelighet at kong [[Henrik III av Frankrike]] omgikk seg med mannlige favoritter, og han var ikke alene.<ref name="scs" />

For tredjestanden var det verre. Homoseksualitet ble forbudt flere steder. I Det tysk-romerske riket ble det notert i [[Constitutio Criminalis Carolina]], et forsøk på et felles lovverk for hele landet, at seksuell omgang mellom menn eller mellom kvinner ble straffet med døden.<ref>[https://www.spectrumsouth.com/constitutio-criminalis-carolina/ A Legal History of Wueer Sexualities in the Holy Roman Empires: The Constitutio Criminalis Carolina] Spectrum of South</ref> Det ble også forbundt i England i 1533. Dette gjaldt seksuell adferd, men også å omgås med feminine menn var ansett som svært upassende. Verken ordet «homofil» eller «homoseksuell» var kjent på denne tiden, og de ordene som ble brukt var for det meste nedsettende og ble ofte latteliggjort, for eksempel i teaterstykker.<ref>[https://blogs.bl.uk/untoldlives/2019/04/records-of-homosexuality-in-17th-century-england.html Records of homosexuality in 19th century England] - British Library</ref> Menn som ble oppdaget kunne bli brutalt straffet og i verste tilfelle brent på bålet.<ref>[https://www.the-low-countries.com/article/the-sodom-of-the-north-homosexuals-were-burned-at-the-stake-in-medieval-bruges The Sodom of the North: Homosexuals were burned at the stake in Medieval Bruges] - The Low Countries</ref> Kvinner ble sjelden straffet, ettersom seksuell omgang på 1600-tallet krevde penetrering. Derfor var det først når kvinner brukte dildo eller andre tilsvarende redskaper for å penetrere at det ble regnet som en grusom forbrytelse, og da mest fordi kvinnen tok mannerollen.<ref name="scs" />