Redigerer Krigsskip i hellenistisk tid (avsnitt)

== Den romerske marinen ==
Den romerske marinen besto av triremer, quadriremer og quinqueremer for det meste, men drives som et supplement til den romerske hæren som en vital sjømilitær assistanse i den romerske erobringen av middelhavsområdet. Gjennom historien ble marinen aldri helt omfavnet av den romerske staten som forble meget landbasert, og dermed aldri eksistert som en selvstendig militærorganisasjon. Etter å ha blitt stiftet ca. 311 f.Kr var det ikke før den første punerkrigen med Karthago marinen ble utvidet og omgjort til et kraftig våpen i hender på den romerske republikken. Krigen sluttet med en martitim seier som skulle bli startspunktet for en oppstigning til det maritime hegemoniet et par århundrer senere.

===Det tredje århundret===
Den romerske flåten på ca. tjue skip etter ca. 311 f.Kr var mest sannsynlig rettet mot å bekjempe piratvirksomhet og for å yte assistanse til det landbaserte militæret for ekspansjon på Den italienske halvøya. Marinen manglet erfaring i sjøkrig, og var dermed en ubetydelig sjømakt i forhold til de fleste mariner i middelhavsområdet fram til utbruddet på den første punerkrigen i 264 f.Kr. Underveis ble den romerske flåten utvidet med allierte deltagelse fra de søritalienske byene med gresk bakgrunn, ''socii Navales''. Den første romerske ekspedisjonen utenfor fastlandet Italia var mot øya Sicilia i 264 f.Kr under ledelse av konsul [[Appius Claudius Caudex]] over det trange Messinastredet. Dette startet den første større sjøkrigen for den romerske staten.

Selv om Roma hadde stolte på sitt militæret for erobringen av Italia, måtte operasjonene på Sicilia understøttes av en flåte sterk nok til å konfrontere den maritime stormakten Karthago som behersket det vestlige Middelhavet. Caudex som satte over Messinastredet, var nødt til å låne skipene i [[Neapolis]] og andre allierte hellenske byer i Italia som hadde inngått forbundstraktater om å levere skip til det romerske militæret. Men dette var klart utilstrekkelig mot kartagerne.

Dermed i 261 f.Kr begynte det romerske senatet arbeidet med å bygge en flåte på 100 quinquiremer og 20 triremer, hjulpet av tilgjengelighet på en betydelig verftskapasitet på Italia og større mengder skipstømmer enn Karthago hadde. Den nye flåten ble kommandert av romerske høytstående offiserer, men majoriteten av den maritime kompetansen var fremdeles knyttet til det brede laget av offiserer, for det meste grekere. Etter den langvarige sjøkrigen var vunnet i 241 f.Kr under slaget ved de egatiske øyer, oppnådde romerne en fredslutning som gav dem kontroll over [[Sardinia]] og [[Korsika]].

Den romerske marinen hadde vunnet herredømmet over det vestlige Middelhavet, hvilken tvunget [[Hannibal]] til å bringe krigen over landet til Den italienske halvøya fra sine baser i Den iberiske halvøy i begynnelsen på den andre punerkrigen (218-201 f.Kr). Samtidig hadde den romerske republikkens ekspansjon spredt seg nordøstover til [[Balkan]] over [[Adriaterhavet]] og til den hellenistiske verden omkring det østlige Middelhavet.

Under den andre punerkrigen var den romerske flåten engasjert hovedsakelig med raid utenfor den afrikanske kysten, holdt et øye med en potensiell innblanding av mulige allierte fra Hellas, og forhindret karthagenske konvoier med forsyninger og forsterkninger for Hannibals hær til Italia. Ekspedisjonen over til Afrika i 202 f.Kr avsluttet krigen og eliminterte trusselen fra Karthago. Deretter kunne den romerske marinen konsentrere seg om den hellenistiske verden i øst.

Roma hadde allerede vært engasjert i den [[første makedonske krig]]en som startet i 214 f.Kr etter Filip V av Makedonia intervenerte i den andre punerkrigen for egne vinning, men den var stort sett utført mellom Romas greske allierte og kongeriket Makedonia. Den romerske marinen i større grad samarbeidet med sine allierte og hadde tvunget seg inn i [[Egeerhavet]] før krigens slutt i 205 f.Kr som en betydelig sjømakt. I 205 f.Kr startet Filip V en ny krig mot Romas allierte, kongedømmet Pergamon på vestlige Lilleasia og Rhodos i et sist forsøk på å undertvinge seg de siste gjenværende greske stater.

Krigen endte i en stillstand etter slaget ved Chios hadde sluttet med en seier for den rhodesiske marinen støttet av Pergamon i 201 f.Kr. Pergamon og Rhodos appellerte til Roma om hjelp, og den [[andre makedonerkrig|andre makedonske krig]]en startet i 200 f.Kr.

===Det andre århundret===
Nesten umiddelbart etter kongedømmet Makedonia var avgjørende slått med deres marine utradert i 197 f.Kr, ble romerne involvert i en ny krig med den neste greske stormakten, [[Selevkidriket]] fra 192 f.Kr. Denne krigen også ble avgjort hovedsakelig på land, men den romerske marinen i samarbeid med den rhodiske marinen vant også sine seire til sjøs og besørget de landbaserte tropper med transport, forsyninger og forsterkninger.

Romerne hadde forlengst forstått seg på viktigheten av sjømakt, og deretter avsluttet deres seirene med ileggelse av fredsavtaler som forbød vedlikehold og opprettholdelse av alt annet enn symbolske marinestyrker. Den tredje makedonske krigen (171-168 f.Kr) som ødelagt kongedømmet Makedonia for godt, sikret det romerske hegemoniet fra midten av det andre århundret f.Kr på hele Middelhavet. I den siste halvdelen av århundret, romersk kontroll over alt det som senere blir kalt ''[[Mare Nostrum]]'' («vårt hav») hadde blitt etablert.

I fravær av en sterk sjømilitær tilstedeværelse annetsteds ble den romerske marinen drastisk redusert, avhengige av sine greske allierte til å levere skip og mannskap etter behov. Piratvirksomheten som et resultat blomstret over hele Middelhavet, spesielt i [[Kilikia]], men også [[Kreta]] og andre steder.

===Det første århundret===
Potensielle utfordrere som kong [[Mitridates VI av Pontos]] bidro sterkt til piratenes virksomhet med penger og krigsskip i hensikten om å anvende disse mot romerne. Den romerske konsul [[Sulla]] var nødt til å rekvirere skipene som kunne benyttes for å motvirke dette, og klarte å beseire den pontiske marinen under slaget ved Tenedos i 86 f.Kr i den første mitridateskrigen (89-85 f.Kr)

Men selv om en permanent styrke på ca. hundre fartøyer var blitt etablert i Egeerhavet ved hjelp av bidragene fra Romas maritime allierte stater mot trusselen fra Pontos, var denne styrken utilstrekkelig mot piratene. I løpet av de neste tiårene var plaget fra piratene blitt så sterk at Roma trues av hungernød etter den enorme forsendelsen av korn og andre næringsmidler fra Afrika og Egypt var hardt rammet. [[Marcus Antonius Creticus]] ble utnevnt som ''praetor'' med ekstraordinære fullmakter i form av ''[[imperium]]'' i 74 f.Kr med instruks om å bekjempe sjørøvere, men ble beseiret av kretanerne som hadde allierte seg med de samme sjørøverne i 72 f.Kr under et sjøslag.

Til slutt i 67 f.Kr ble det vedtatt at hærføreren [[Pompeius]] skulle gis kommando over flåten, så vel som et ''imperium'' som skulle gjelde for hele Middelhavet. Vedtaket vist seg å være et klokt skritt, Pompeius med sine organisatoriske evner klarte i en massiv og samordnet offensiv i løpet av flere uker å rydde rent havet for pirater. Den raske suksessen skyldes sosiale tiltak ved å tilby piratene godt jordbruksland mot overgivelse fremfor bruk av vold. Etterpå ble flåten redusert igjen til mindre plikter som politioppdrag mot de gjenværende pirater.

For første gang var en romersk flåte engasjert i kamp utenfor Middelhavet i 56 f.Kr da [[Julius Cæsar]] konfronterte den galliske stammen [[Veneti]] som hadde gjort opprør mot det romerske overherredømmet. Romerne hadde meget store vansker med venetenes skip som var bedre bygd, men beseiret dem til slutt ved å bruke innretninger som forårsaket store skader på venetenes rigging. Dermed hadde den romerske marinen etablert deres tilstedværelse på [[Atlanterhavet]] for flere århundrer framover.

===Borgerkrigene===
De romerske borgerkrigene som hadde deres sprede begynnelse i [[forbundsfellekrigen]] (91-88 f.Kr) og maktkampen mellom [[Sulla]] og [[Gaius Marius]], rystet det store romerske imperiet. De indre stridighetene likevel forstyrret ikke den romerske ekspansjonen mot til dels alvorlige ytre trusler. Den romerske marinen på nytt skulle utspille en viktig rolle under de indre stridigheter, spesielt etter Cæsars kryssing av [[Rubicon]] den 10. januar 49 f.Kr. Under den romerske borgerkrigen i hans navn gjenopprettet Cæsar Romas herredømme i det østlige Middelhavet etter å ha underlagt seg [[Levanten]] og elimintert den siste gjenværende militære trusselen i Lilleasia, Pontos. Etter mordet på Cæsar brøt borgerkrigene ut på nytt i 44 f.Kr.

I øst hadde den republikanske fraksjonen etablert sin kontroll over Egeerhavet med sine sjøstyrker som overfalte og plyndret [[Det andre triumvirat|triumviratet]]s allierte [[Rhodos]]. Den siste uavhengige marinen i Egeerhavet ble oppløst med makt av [[Gaius Cassius Longinus]] i 43 f.Kr. I vest hadde [[Sextus Pompeius]] som var utnevnt som admiral av senatet for den italienske flåten, sluttet seg til den republikanske fraksjonen og gjorde Sicilia til sin base.

[[Octavian]] fikk til oppgave om å sikre triumvirenes herredømme i det vestlige Middelhavet mens Marcus Antonius dro østover for å gjøre likedan. Etter å ha lidd et nederlag i 42 f.Kr mot Sextus, startet Octavian en massive utrustning for å bygge seg en flåte under kommando av sin nære medarbeider [[Marcus Vipsanius Agrippa]]. Til slutt beseiret Agrippa Sextus i slaget ved Naulochus i 36 f.Kr, med dette var borgerkrigen mellom triumvirene og den republikanske fraksjonen avsluttet.

Octavians makt ble ytterligere forsterket etter sin seier mot de kombinerte flåtene av [[Marcus Antonius]] og den egyptiske dronningen [[Kleopatra]] i [[slaget ved Actium]] i 31 f.Kr. Dette siste sjøslaget i den romerske republikkens ære hadde ikke bare etablerte Octavian som enehersker over Roma og middelhavsområdet, men også rensket Middelhavet for potensielle maritime utfordrere mot romerne. Den romerske marinen etter borgerkrigene var nå den eneste marineorganisasjon i det romerske ''Mare Nostrum''.