Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

== Arv og ettermæle ==
[[Fil:0 Gaius Flavius Valerius Constantinus - Palatino.JPG|thumb|Bronsehode av Konstantin, fra en kjempestatue, 300-tallet.]]
Selv om han har fått hedersbetegnelsen «den store» ("Μέγας") fra kristne historikere lenge etter at han døde, kunne han ha krevd betegnelsen for sine militære prestasjoner og seirer alene. Foruten å forene Romerriket under en keiser vant Konstantin betydelige seier over [[frankerne]] og [[alamannerne]] i tidsrommet 306–308, beseiret frankerne på nytt i 313–314. [[goterne]] i 332 og [[Sarmatere|sarmaterne]] i 334. Ve 336 hadde Konstantin besatt på nytt igjen den lenge tapte provinsen [[Dakia]] som [[Aurelian]] hadde blitt tvunget til å oppgi i 271. På den tiden da han døde planla han en stor militærekspedisjon for å gjøre en endelig slutt på angrepene på de østlige provinsene fra det persiske riket.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 72.</ref> Han fungerte som hersker i bortimot 31 år (kombinert hans år som medhersker og som enehersker), han var også den keiser siden Augustus som hadde fungert lengst, og den nest lengste fungerende keiser i romersk historie.

I den kulturelle sfære bidro Konstantin til at moten med glattraket ansikt igjen ble populært som hadde eksistert blant de romerske keisere fra [[Augustus]] til [[Trajan]], noe som opprinnelig hadde blitt introdusert blant romerne av [[Scipio Africanus]]. Denne nye keiserlige moten varte fram til styret til [[Fokas]].<ref>[http://www.byzantium.xronikon.com/statfirst.html «Byzantine first & last times»]. ''Byzantium.xronikon.com''.</ref><ref>[http://www.forumancientcoins.com/numiswiki/view.asp?key=Barba «Barba – NumisWiki], The Collaborative Numismatics Project»]. ''Forumancientcoins.com''</ref>

[[Østromerriket|Det bysantinske rike]] betraktet Konstantin som grunnleggeren og [[det tysk-romerske rike]] anerkjente ham blant de ærverdige figurer av sin tradisjon. I den senbysantinske staten hadde det blitt en stor ære for en keiser å bli hyllet som en «ny Konstantin». Ti keisere, inkludert den siste bysantinske keiser bar hans navn.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 91.</ref> De monumentale konstantinske former som ble benyttet ved hoffet til [[Karl den store]] var for å antyde at han var Konstantins etterfølger og likestilte. Konstantin fikk en mytisk rolle som en kriger mot «hedningene». Motivet av den [[Romansk kunst|romanske]] rytter i posituren av en triumferende romerske keiser ble en visuell [[metafor]] i statuer for å prise lokale velgjørere. Navnet «Konstantin» i seg selv fikk stor popularitet i vestlige [[Frankrike]] på [[1000-tallet|1000-]] og [[1100-tallet]].<ref>Seidel, 237–239.</ref> De fleste østlige kirker betrakter Konstantin som en [[helgen]] (Άγιος Κωνσταντίνος, «sankt Konstantin»).<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 83–87.</ref> I den bysantinske kirke ble han kalt for ''[[isapostolos]]'' (Ισαπόστολος Κωνσταντίνος) — «likstilt med apostlene».<ref>Lieu, "Constantine in Legendary Literature" (CC), 305.</ref> Den [[Serbia|serbiske]] flyplassen i [[Niš]] heter [[Konstantin den stores flyplass]] for å feire hans fødested i Naissus.

=== Historiografi ===
[[Fil:Sir Peter Paul Rubens - Constantius appoints Constantine as his successor - Google Art Project.jpg|thumb|left|''[[Konstantius I]] utpeker Konstantin som sin etterfølger'', maleri av [[Peter Paul Rubens]], 1622]]
I løpet av sitt liv og de til hans sønner, ble Konstantin presentert som et dydens mønster. Hedninger eller ikke-kristne som historikeren [[Praxagoras av Athen|Praxagoras]] av [[Athen]] og [[Libanios]] i [[Konstantinopel]] framstilte ham med panegyrisk ros. Da den siste av hans sønner døde i [[361]] skrev imidlertid hans nevø (og svigersønn) [[Julian den frafalne|Julian]] [[satire]]n ''Symposium, eller Saturnalia'' som nedvurderte Konstantin og kalte ham for underlegen de store hedenske keiserne, og som hengitt til luksus og grådighet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 272–273.</ref> Ved å følge Julian begynte filosofen [[Eunapios]] — og fulgt opp av historikeren [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimos]] — en [[historiografi]]sk tradisjon som klandret Konstantin for at Romerriket ble svekket ved hans overbærenhet for de kristne.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273.</ref>

I [[middelalderen]] da [[Den katolske kirke|den romersk-katolske kirke]] var dominerende, framstilte katolske historikere Konstantin som den ideelle hersker, standarden som en enhver konge eller hersker burde bli målt opp imot.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273; Odahl, 281.</ref> [[Renessansen]]s gjenoppdagelse av anti-konstantinske kilder førte til en omvurdering av Konstantins karriere. Den tyske humanisten [[Johann Löwenklau]], oppdageren av Zosimos' skrifter, utga en [[latin]]sk oversettelse av disse i 1576. I dens forord argumenterte han at Zosimos' framstilling var overlegen de som var gitt av Eusebius og kirkehistorikerne, og fordømte Konstantin som tyrann.<ref>Johannes Leunclavius, ''Apologia pro Zosimo adversus Evagrii, Nicephori Callisti et aliorum acerbas criminationes («Defence of Zosimus against the Unjustified Charges of Evagrius, Nicephorus Callistus, and Others»)'', Basel, 1576, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273, og Odahl, 282.</ref>

Kardinal [[Cesare Baronio]], en mann tilhørende [[motreformasjonen]], kritiserte Zosimos, favoriserte Eusebius' redegjørelse av Konstantins tidsalder. Baronios ''Livet til Konstantin'' (1588) framstilte Konstantin som en kristen fyrste.<ref>Caesar Baronius, ''Annales Ecclesiastici'' '''3''', Antwerpen, 1623, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274, og Odahl, 282.</ref> I det store verket ''Romerrikets nedgang og fall'' (1776-1788) hadde [[Edward Gibbon]] som mål å forene de to ytterligheter i oppfatningen av Konstantin og kom med et portrett av Konstantin som var bygget på de motstridende fortellingene til Zosimos og Eusebius.<ref>Gibbon, Edward: ''The Decline and Fall of the Roman Empire'', kapittel 18, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274, og Odahl, 282. Se også Lenski, «Introduction» (CC), 6–7.</ref> I en form som gikk parallelt med hans framstilling av rikets nedgang, presenterte Gibbon en edel krigshelt som var korrumpert av kristne innflytelse, og som ble forvandlet til en orientalsk despot på sine eldre dager: «en helt... degenerert til en grusom og lastefull despot.»<ref>Gibbon, ''Decline and Fall'', 1.256; Jordan, David P. (1969): «Gibbon's 'Age of Constantine' and the Fall of Rome» i: ''History and Theory'' 8:1, s. 71–96.</ref>

Moderne tolkninger av Konstantins styre begynte med [[Jacob Burckhardt]]s ''Konstantin den store tidsalder'' (1853, revidert 1880). Burckhardts Konstantin er en intrigant og sekulær politiker som manipulerte alle grupperinger med det mål å sikre seg total makt.<ref>Jacob Burckhardt, ''Die Zeit Constantins des Grossen'' (Basel, 1853; revidert utgave, Leipzig, 1880), sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274; Lenski, «Introduction» (CC), 7.</ref> [[Henri Grégoire]], som skrev på [[1930-tallet]], fulgte Burckhardts evaluering av Konstantin. For Grégoire utviklet Konstantin en interesse for kristendommen kun etter å ha observert dens politiske nytte. Grégoire var skeptisk til påliteligheten i Eusebius' ''Vita'', og postulerte en «pseudo-Eusebius» for å sikre en omformingen av fortellingene i Eusebius' opprinnelige biografi.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 7.</ref> [[Otto Seeck]], i ''Geschichte des Untergangs der antiken Welt'' (1920–23), og [[André Piganiol]], i ''L'empereur Constantin'' (1932), skrev mot denne historiografiske tradisjonen. Seeck presenterte Konstantin som en ekte krigshelt, hvis tvetydighet var produktet av hans egen naive selvmotsigelse.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 7–8.</ref> Piganiols Konstantin er en filosofisk [[Monoteisme|monoteist]], et barn av sin tids historiske [[synkretisme]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274.</ref> Beslektede historieframstillinger av [[A. H. M. Jones]] (''Constantine and the Conversion of Europe'', 1949) og [[Ramsay MacMullen]] (''Constantine'', 1969) ga et portrett av en mindre visjonær og en mer impulsiv Konstantin.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 8.</ref>

[[Fil:Konstantin & Helena.jpg|thumb|Konstantin, Helena og det hellige kors. Ikonmaleri, andre halvpart av 1500-tallet]]

Disse og senere framstillinger var mer enn villig til å presentere Konstantin som en ekte kristen konvertitt. Fra [[Norman H. Baynes]]' ''Constantine the Great and the Christian Church'' (1929), og styrket med [[Andreas Alföldi]]s ''The Conversion of Constantine and Pagan Rome'' (1948), en historiografisk tradisjon utviklet seg som presenterte Konstantin som en henført kristen. [[Timothy Barnes|T. D. Barnes]]' opprinnelige ''Constantine and Eusebius'' (1981) representerer kulminasjonen av denne trenden. Barnes' Konstantin erfarte en radikal konvertering som drev ham på et personlig korstog til å konvertere sitt rike.<ref>Lenski, "Introduction" (CC), 8–9; Odahl, 283.</ref> [[Charles Matson Odahl]]s nyere ''Constantine and the Christian Empire'' (2004) har mye av den samme framstillingen.<ref>Odahl, 283; Mark Humphries, "Constantine," review of ''Constantine and the Christian Empire'', by Charles Odahl, ''Classical Quarterly'' 56:2 (2006), 449.</ref> Til tross for Barnes' arbeid har diskusjon om kraften og dybden i Konstantins religiøse konvertering fortsatt.<ref>Cameron, Averil (1998): «Introduction», i ''Constantine: History, Historiography, and Legend'', red. Samuel N.C. Lieu & Dominic Montserrat (New York: Routledge, 3.</ref> Bestemte temaer i denne skolen nådde nye ytterpunkter i T.G. Elliotts ''The Christianity of Constantine the Great'' (1996), som presenterte Konstantin som en engasjert kristen fra barndommen av.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 10.</ref> Et tilsvarende syn på Konstantin er hevdet i Paul Veynes nyere verk ''Quand notre monde est devenu chrétien'' (2007) som ikke spekulerer i opprinnelsen til Konstantins kristne motivasjon, men presenterer ham i rollen som en keiser som en religiøs revolusjonær som lidenskapelig var overbevist om at han «spilte forsynets rolle i årtusenets økonomi i menneskehetens frelse.»<ref>[https://archive.today/20120708061334/findarticles.com/p/articles/mi_hb6404/is_2_69/ai_n29437350/?tag=content;col1 «Quand notre monde est devenu chretien»], Fabian E. Udoh, review, ''Theological Studies'', Juni 2008</ref>

=== Fordeler og ulemper ved omfavnelsen av kristendom ===
Det kan argumenteres for at Konstantin trakk militærpolitiske fordeler ved å favorisere kristendommen. Historikere som fremmer denne typen forklaringer av keiseren er blant andre [[Edward Gibbon]]s, [[Jacob Burckhardt]] og [[Henry Chadwick]]. Seier i krig ved guddommelig gunst var et gammelt fenomen; det nye i Konstantins krigføring var bruken av en ny religion.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie,|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=55|kapittel=|sitat=}}</ref> Konstantin kan ha brukt kristendommen til å rettferdiggjøre sine militære handlinger. Hvis soldatene var i den tro at den kristne guden kjempet ved deres side, kan dette ha økt deres iver etter seier, men samtidig også tilfredsstilt deres samvittighet. Keiseren kan også benyttet seg av kristne symboler for å inspirere hæren. Kristogrammet brukes for eksempel først og fremst i militære sammenhenger.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=16-17|kapittel=|sitat=}}</ref> Spørsmålet en kan stille seg er i hvilken grad er det fruktbart å hevde at kristendommen fungerte som støtteelement i keiserens militære planer.

Det kan argumenteres for at keiseren brukte kristendommen for å fremme sine militærpolitiske planer om et universelt monarki. Gibbons hevder for eksempel i sin tese at Konstantins militære planer gikk ut på nettopp dette.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=5|kapittel=|sitat=}}</ref> Ifølge Gibbons ville Konstantin med kristendommen først og fremst sikre sin suverene maktposisjon og verdensomspennende planer. Som Guds utvalgte på jorden, ville keiseren regjere over hele verden. Etter en krig mot medkeiser Licinius i 324 fant Konstantin seg selv nettopp som enehersker av det romerske imperiet. Det kan dermed diskuteres hvorvidt Konstantins planer om et universelt monarki inngikk i hans militære aksjon mot Licinius. Licinius, som styrte den østlige delen av imperiet, skal ifølge Eusebius ha fratatt kirken dens selvstendighet, og spesielt etter 320 favorisert hedendom i sin administrasjon og hær på bekostning av kristne. Han forbød også kirkelige råd, og undertrykte all kristen opposisjon. Konstantin kan dermed ha brukt kristendommen til å rettferdiggjøre sin militære kampanje mot Licinius. Licinius forbrytelser mot religionen kan for Konstantin ha fungert som en unnskyldning til krig. Militærkampanjen mot Licinius har for eksempel blitt beskrevet som det første kristne korstog.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine and the Conversion of Europe|etternavn=A. H. M Jones|fornavn=|utgiver=Penguin Books|år=1972|isbn=|utgivelsessted=Harmonsworth|sider=85|kapittel=|sitat=}}</ref> I hvilken grad denne teorien er fruktbar kan diskuteres. I den første revisjonen av Eusebius’ verk, skrevet før Konstantins militærkampanje i 324, er både Konstantin og [[Licinius]] fremstilt som den kristne gudens representanter på jorden. Licinius har faktisk den fremste rollen, mens Konstantin og den senere storslagent skildrede seieren ved Pont Milvius er kun kort nevnt. [[Lactantius]] beretter også om hvordan Licinius med guddommelig bistand seiret i krigen mot keiser [[Maximin Daia]] i 313. Ifølge Lactantius skal han og hans soldater ha gjengitt en kristen bønn før slaget fant sted, som Licinius hadde blitt rådet til i en åpenbaring av en engel. Dermed beskrives Licinius som en form for kristen av både Lactantius og Eusebius. I Eusebius’ senere revisjon av verket skrevet etter Licinius’ nederlag, ser en derimot at Konstantin er tilskrevet hovedrollen. Seieren ved [[Pont Milvius]] blir plutselig av stor betydning, og som den franske historikeren Jacques Moreau hevder i sin tese, ble Licinius’ tidligere berettede visjoner og åpenbaringer kun omgjort til de av Konstantin. Det kan dermed argumenteres for at første prioritet etter at Konstantin ble enehersker i imperiet, var å rettferdiggjøre hans militære handlinger mot Licinius ved å beskylde han for å være forfølger og undertrykker av kristendommen, og å datere Konstantins kristne konvertering på et tidligst mulig tidspunkt.

=== Den konstantinske skjenkelse ===
[[Fil:Sazonov. Elena and Konstantin.jpg|thumb|Saliggjort maleri av Konstantin og hans mor Helena som helgener. Vasiliy Sazonov, 1870]]
Den latinske kirke, en [[særkirke]] innenfor [[den katolske kirke]], betraktet det som upassende at Konstantin ble døpt kun på sitt dødsleie og av en uortodoks biskop da det underminerte pavedømmets autoritet. Av den grunn oppsto det fra tidlig på 300-tallet en legende at pave [[Sylvester I (pave)|Sylvester I]] (314–335) hadde kurert den hedenske keiseren fra [[spedalskhet]]. I henhold til denne legenden ble Konstantin snart døpt og begynte konstruksjonen av en kirke i [[Lateranpalasset]].<ref>Lieu, "Constantine in Legendary Literature" (CC), 298–301.</ref> På 700-tallet, mest sannsynlig under pontifikatet til [[Stefan II]] (752–757), dukket et dokument kalt for [[Den konstantinske skjenkelse]] opp for første gang. Der hevdet det at den nydøpte Konstantin overlot midlertidig styre over "byen Roma og alle dens provinser, distrikter, og byer i Italia og vestlige regioner" til Sylvester og hans etterfølgere.<ref>''Constitutum Constantini'' 17, sitert i Lieu, "Constantine in Legendary Literature" (CC), 301–303.</ref> I [[høymiddelalderen]] ble dette dokumentet brukt og akseptert som grunnlag for pavens midlertidige makt, men det ble avslørt som et forfalskeri av keiser [[Otto III av Det tysk-romerske rike]].<ref>Lea, Henry Charles (1895): "The 'Donation of Constantine'" i: ''The English Historical Review'' 10: 37, s. 86–87.</ref> og sørget over som roten til pavedømmets verdslighet av poeten [[Dante Alighieri]].<ref>''Inferno'' 19.115; ''Paradisio'' 20.55; cf. ''De Monarchia'' 3.10.</ref> Filologen fra 1400-tallet, [[Lorenzo Valla]], klarte bevise at dokumentet faktisk var forfalskeri.<ref>Fubini, 79–86; Lenski, "Introduction" (CC), 6.</ref>

=== Geoffrey av Monmouths ''Historia'' ===
Grunnet Konstantins berømmelse og at han ble proklamert som keiser av [[romerske Briannia]] har senere [[britonere]] vurdert Konstantin som en konge av deres eget folk. På [[1100-tallet]] inkluderte [[Henry av Huntingdon]] et avsnitt i sin ''Historia Anglorum'' om at Konstantins mor Helena var en britoner, datteren av [[kong Cole]] av [[Colchester]].<ref>Henry av Huntingdon, ''Historia Anglorum'', Bok I, kapittel 37.</ref> [[Geoffrey av Monmouth]] utvidet denne fortellingen i hans meget fantasirike og hovedsakelig fiktive ''[[Historia Regum Britanniae]]'', en fortelling om de antatte [[Mytiske konger av britene|britonenes konger]] fra deres [[troja]]nske opphav og til den [[angelsaksisk bosetning i Britannia]].<ref name="Greenway">Greenway, Diana (red.); Henry of Huntingdon (1996): ''Historia Anglorum: The History of the English People''. Oxford University Press. s. civ. ISBN 0-19-822224-6.</ref> I henhold til Geoffrey var Cole konge av britonene da Konstantius, her framstilt som en senator, kom til Britannia. Da Cole fryktet romerne, underkastet han seg romersk lov for å beholde sitt kongerike. Imidlertid døde han kun en måned senere, og Konstantius tok tronen for seg selv og giftet seg med Coles datter Helena. De fikk sønnen Konstantin som etterfulgte sin far som konge av Britannia før han ble romersk keiser.

Historisk er denne rekken av hendelser meget usannsynlig. Konstantius hadde allerede forlatt Helena på den tiden han reiste til Britannia.<ref name="marriage" /> I tillegg er det ingen annen, tidligere kilde som nevner at Helena ble født i Britannia, heller ikke at hun var en prinsesse. Henrys kilde, om noen, er ukjent, skjønt den kan ha vært en tapt hagiografi av Helena.<ref name="Greenway" />