Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Fransiskanermisjonen i Kina==== 
Om Johannes av Montecorvino skal regnes som den første katolske misjonær i Kina, avhenger av perspektivet. Syro-orientalerne betrakter ikke seg selv som katolikker. Men de kinesere som har skrevet om den kinesiske katolske kirkes historie har en tendens til å betrakte dem som katolikker, og dermed blir den katolske ankomst til landet fremskjøvet med nesten tusen år.<ref>Slik f.eks. Gu Baogu: ''A Chronology of Mayor Events in the History of the Catholic Church in China,'' Taiwan: Guangqi Press 1970, forordet. Men vanligvis aksepteres ikke denne synsmåten.</ref>

I Kina møtte Johannes heftig motstand fra syro-orientalerne, men ble likevel godtatt av hoffet. I [[1300]] hadde han bygd en kirke med klokketårn og tre klokker i Cembalue. Frem til 1305 hadde han døpt omkring 6&nbsp;000 konvertitter, og i 1306 var en annen kirke klar i hovedstaden. Religiøse skrifter ble utgitt. Johannes arbeidet i tolv år alene som prest, men unntak av to år da han var hjulpet av en Arnold av [[Köln]]. Paven hadde riktignok sendt av sted flere prester som forsterkninger, men de andre kom seg enten ikke av gårde eller falt fra (antagelig døde) på ferden østover.

Johannes av Montecorvinos virke var svært fruktbart, og i [[1307]] gjorde pave [[Klemens V]] ham til erkebiskop med fullmakter til å etablere og organisere kirkelige strukturer. Bispevielsen fant sted i [[1310]] i nærvær av storkhanen, [[Külüg Khan]] (keiser Wuzong), da tre av de seks biskopene som ble sendt for å ordinere ham og forsterke misjonen endelig ankom.<ref name="John W. Witek 2001"/>

To katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var [[erkebispedømme]]t ''Cambalue'' (Běijīng) i [[1307]], og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i landsdelens  viktigste havneby, Zaitun (nå Quanzhou) i Fujian. Den første biskopen, Gerard,  var en av de tre som var kommet i 1310, og da han døde overtok den annen (Peregrinus), og da han døde i 1323 den tredje og siste (Andreas av [[Perugia]]). Misjonen i begge bispebyene var svært fremgangsrik. En av de mest kjente av fransiskanermisjonærne der var [[Oderik av Pordenone]], som virket der fra 1322 til 1328).<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/odoricpo.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 26. februar 2007</ref>, som skulle bli saligkåret i [[1755]]. Kirkens institusjoner og virksomhet ble støttet finansielt av keiserne.

Da erkebiskop Johannes døde i [[1328]] (eller noen år senere) hadde hans 34 års virke i hovedstaden ført til et katolsk fellesskap på flere titusener, med mange kirker, klostre, skoler og andre institusjoner. [[Bibelen]] og [[breviar|prestenes bønnebok]] var også oversatt, skjønt til mongolsk (erobrerfolkets språk) og ikke til kinesisk.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, s. xxi</ref> Keiseren sendte etter noen år en delegasjon til Roma om å be om en etterfølger for Johannes da ikke noen var kommet (i virkeligheten hadde paven sendt av sted en, Nikolaus, som synes å ha dødd på veien dit). Paven sendte da biskop [[Giovanni de Marignolli]], som reiste ut fra pavens by [[Avignon]] samme år i følge med femti fransiskanere, og var på plass i Khan-balyk i [[1342]].<ref name="John W. Witek 2001"/> Med som gave til keiseren hadde han en vestlig stridshest, fremgår det av Yuan-dynastiets annaler.<ref>Lauren Arnold: ''Princely Gifts and Papal treasures: The Franciscan Mission to China and Its Influence on the art of the West, 1250-1350'', San Francisco: Desiderata Press, 1999</ref> Men Giovanni forble bare i noen få år, [[1347]] gjorde han vendereis og var tilbake i Avignon i 1353. Ikke lenge etter begynte Yuan-dynastiet å miste grepet om Kina. I [[1362]] ble den siste katolske biskop av Zaitun, Giacomo da Firenze, drept av de kineserne som hadde grepet makten i byen. I [[1369]] ble alle kristne, det være seg katolikker eller syro-orientalere, utvist av det kinesiske Ming-dynastiet som nå var kommet til makt.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 16-17</ref>