Redigerer Indoeuropeere (avsnitt)

== Asia ==
Svingninger i klimaet var antagelig en utløsende faktor som satte de eldste indoeuropeere i bevegelse. Det kaldere klimaet i tiden 4200-3800 f.Kr. svekket antagelig den neolittiske jordbruksøkonomien i Europa på samme tid som steppenomadene begynte å bevege seg mot munningen av Donau for bedre beitemuligheter.

=== Arkaiske urindoeuropeere: hettitter ===
[[Fil:Map Hittite rule en.svg|thumb|[[Hettittene|Det hettittske rike]] ved dens største utstrekning (ca. 1321–1295 f.Kr.)]]
[[Fil:Hittite Chariot.jpg|left|thumb|[[Hettittene|Hettittisk]] stridsvogn, avtegning fra et egyptisk relieff.]]
[[Oldtidens anatoliere]] var en gruppe særskilte indoeuropeiske folk som snakket antaoliske språk og delte en felles kultur. De anatoliske språkene var en gren av den større indoeuropeiske språkfamilien.

Selv om hettittene har datert til 1000-tallet f.Kr.,<ref name="Anthony_43-46"/> synes den anatoliske grenen å være eldre enn urindoeuropeerne, og kan ha utviklet seg fra en eldre før-urindoeuropeisk opphav.<ref name="Anthony_47-48"/> Om anatolerne skilte seg fra urindoeuropeerne er det sannsynlig at de skjedde en gang mellom 4500 og 3500 f.Kr.<ref name="Anthony_48"/>

Den arkeologiske oppdagelsen av kileskriftarkivene til hettittene og at det hettittiske språket tilhørte en adskilt anatolisk gren av indoeuropeisk språk førte til en sensasjon blant historikere. Det tvang fram en reevaluering av historien i Midtøsten og av [[Indoeuropeistikk|indoeuropeisk lingvistikk]].<ref name="Mallory & Adams_12-16">Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997): ''Encyclopedia of Indo-European Culture'', s. 12–16</ref> I henhold til Kurgan-hypotesen slo J.P. Mallory fast i ''Encyclopedia of Indo-European Culture'' (1997) at det er sannsynlig at anatolerne nådde fram til Midtøsten fra nord, enten via Balkan eller via [[Kaukasia]], en gang på 2000-tallet f.Kr.<ref name="Mallory & Adams_12-16"/> Sammen med [[tokharere]] utgjorde anatolerne den første kjente bølge av indoeuropeiske emigrasjoner ut av [[den eurasiske steppe]].<ref name="Beckwith_32">Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 32</ref> Selv om de hadde vogner med hjul, er det sannsynlig at de utvandret før indoeuropeerne hadde lært seg å benytte stridsvogner i krigføring.<ref name="Beckwith_32"/> De hadde et indoeuropeisk avledet ord for vognstang, men ikke for vogn, noe antyder tidspunktet for deres utvandring fra steppene.<ref name="Manco_126-127">Manco, Jean (2013): ''Ancestral Journeys'', s. 126-127</ref> David W. Anthony antar de ankom Anatolia rundt 3000 f.Kr. og grunnla [[Troja]]. Det tidligste stadiet av den befestning som [[Homer]] kaller ''Ilios'' (''Wilios''), og som hettittene kalte ''Wilusa'', hadde foran sørporten en [[Antropomorfisme|antropomorf]] (menneskelignende) [[stele]] som minner om de samme i Ukraina og Krim fra samme epoke. Dette arkeologiske nivået hadde også keramikk som er nært knyttet til kulturene på Balkan. Det eneste eksempelet på skrift fra bronsealderen i Troja er et bronsesegl fra 1100-tallet f.Kr. Teksten er på [[luvisk]].<ref name="Manco_126-127"/>

Det er også sannsynlig at deres ankomst i Anatolia var en gradvis bosetning, og ikke som en invaderende hær.<ref name="Beckwith_37">Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 37</ref> De eldste bevitnelsene av anatolernes språklige og historiske tilstedeværelse er som navn som er omtalt i assyriske merkantile tekster fra 1800-tallet f.Kr. i [[Kanesj]].<ref name="Beckwith_37"/> Hettittene, som etablerte seg som et omfattende rike i Midtøsten på 1000-tallet f.Kr. er absolutt det meste kjente folket av den anatoliske gruppen. Historien om den hettittiske sivilisasjon er kjent hovedsakelig fra kileskrifttekster som er funnet i området av deres kongerike, og fra diplomatiske og kommersielle korrespondanse funnet i ulike arkiver i [[oldtidens Egypt]] og i Midtøsten. Til tross for bruken av betegnelsen «[[Hatti|landet Hatti]]» for deres rike, skal hettittene ikke forveksles med [[hatti]]anere, et eldre folk som bodde i samme region fram til begynnelsen av 1000-tallet f.Kr., og som snakket et ikke-indoeuropeisk språk, men hettittene tok lånord fra hattitterne, som deres ord for «konge» og «dronning», og med deres kilespråk (som hadde sin opprinnelse i Sumer) som var nødvendig for å herske over et stort rike.<ref name="Manco_144">Manco, Jean (2013): ''Ancestral Journeys'', s. 144</ref>

Selv om hettittene tilhørte bronsealderen, var de allerede forløpere til jernalderen. De utviklet og framstilte redskaper og våpen av jern så tidlig som på 1300-tallet f.Kr. Det er vist i brevveksling med utenlandske herskere som krevde jernvarer. Hettittenes militære suksess var tuftet på vellykket bruk av stridsvogner trukket av hester. Det hettittiske riket nådde sitt høydepunkt i løpet av midten av 1300-tallet f.Kr. under kong [[Suppiluliuma I]] da det utgjorde et rike som omfattet det meste av Anatolia, foruten også deler av nordlige [[Levanten]] og øvre [[Mesopotamia]]. Etter 1180 f.Kr., midt under [[bronsealderens sammenbrudd]], assosiert til blant annet den plutselige oppkomsten av «[[havfolkene]]», gikk det hettittiske riket i oppløsning og ble oppdelt i en rekke uavhengige [[Syrisk-hettittiske stater|«nyhettittisk» bystater]]. En del av disse mindre rikene varte så sent som på 700-tallet f.Kr. Betegnelsen «nyhettittisk» er tidvis reservert særskilt for de [[luvisk]]-talende fyrstedømmene som [[Melid]] og [[Karkemisj]], skjønt i en videre mening er det bredere kulturelle begrepet «syrisk-hettittisk» nå benyttet på alle de enheter som oppsto i sørlige og sentrale Anatolia etter det hettittiske sammenbruddet — som [[Tabal]] og [[Keve]] (Quwê) — foruten de i nordlige og sentrale Syria.<ref>Hawkins, John David; (1982): «Neo-Hittite States in Syria and Anatolia» i: ''Cambridge Ancient History'' (2. utg.) 3.1, s. 372-441. Se også: Hawkins, John David (1995): «The Political Geography of North Syria and South-East Anatolia in the Neo-Assyrian Period» i: ''Neo-Assyrian Geography'', Mario Liverani (red.), Università di Roma «La Sapienza», Dipartimento di Scienze storiche, archeologiche e anthropologiche dell’Antichità, Quaderni di Geografia Storica 5: Roma: Sargon srl, s. 87-101.</ref>

Landene til de anatoliske folkene ble jevnlig angrepet av en rekke folk og riker: [[frygere]], [[Bitynia|bitynere]], [[medere]], [[persere]], [[grekere]], [[Galatia|galatiske keltere]], og til sist også [[Romerriket|romere]]. Mange av invasjonene førte til bosetning i Anatolia, noe som tidvis førte til at enkelte av de anatoliske språkene døde ut. Ved middelalderen var alle de anatoliske språkene (og deres respektive kulturer) utdødde, men det var mange levninger som påvirket de moderne innbyggerne i Anatolia, mest framtredende hos [[Armenere|armenerne]].

=== Majkopkulturen ===
[[Fil:Maykop culture-en.svg|thumb|Majkopkulturens lokalisering i sørlige Russland.]]
[[Majkopkulturen]] i tidsperioden 3700—3000 f.Kr.<ref>Ivanova, Mariya (2007): «The Chronology of the 'Maikop Culture'" in the North Caucasus: Changing Perspectives» i: ''Armenian Journal of Near Eastern Studies'', '''II''', s. 7–39.</ref> var en betydelig arkeologisk bronsealderkultur i den vestlige delen av regionen [[Kaukasia]] i dagens sørlige Russland. Den strakte seg langs området fra [[Tamanhalvøya]] ved [[Kertsjstredet]] til den moderne grensen til [[Dagestan]] og sørover til elven [[Kura]]. Kulturen har navn etter en kongelig grav avdekket ved byen [[Majkop]] i den russiske republikken [[Adygia]] i dalføret til elven [[Kuban]]. Denne graven, 10 meter høy og med omkrets på 200 meter, kalles [[Majkopkurgan]], og var omtrentlig samtidig med de første byene i Uruk-perioden i Mesopotamia, 3700-3100 f.Kr.<ref>Anthony, David W. (2010): ''The Horse, the Wheel, and Language'', s. 290</ref>

Dette folkets gravpraksis var typisk for indoeuropeiske folk, vanligvis i en grop, tidvis med et omriss med steiner, og dekket av en kurgan (gravhaug). Store steinvarder erstattet gravhaugene i senere gravlegginger. Majkopkurgan var meget rik på kunstneriske gjenstander i gull og sølv, noe som var uvanlig for sin tid. Den eldste søylen og et av de eldste [[strengeinstrument]]et som hittil er avdekket tilhørte denne kulturen, og er nå utstilt på museet [[Eremitasjen]] i [[St. Petersburg]].<ref>Leidorf, M. (2000): [https://books.google.com/books/about/Das_frühbronzezeitliche_Gräberfeld_von.html?id=xRBtAAAACAAJ «Das frühbronzezeitliche Gräberfeld von Klady und die Majkop-Kultur in Nordwestkaukasien»] i: ''Archäologie in Eurasien'', '''10'''. ISBN 978-3-89646-259-6.</ref>

Majkopfolket levde stillesittende liv hvor hester utgjorde en meget liten andel av deres tamdyr som hovedsakelig besto av griser og kveg. En del av de eldste vognhjul i verden er funnet i majkopkulturens områder: to solide hjul av tre ble avdekket i gravhaug, og datert til andre halvdel av 3000-tallet f.Kr.<ref>Baumer, Christoph (2012): [https://books.google.ca/books?id=yglkwD7pKV8C&pg=PA90 ''The History of Central Asia: The Age of the Steppe Warriors''], I.B. Tauris, ISBN 1780760604, s. 90</ref>

=== Afanasevokulturen ===
[[Fil:Afanasevo provisional.png|thumb|Det geografiske området som afanasevokulturen dekket.]]
Fra regionen Volga-Ural spredte indoeuropeiske grupper seg i flere retninger; vestover, sørover, og en gruppe hadde den dristighet i å reise østover hvilket innebar å reise over 2 000&nbsp;km til steppene ved Altaifjellene i tiden rundt 3300-3000 f.Kr., fra før bronsealderen, hvor de opprettet den første mobile [[Pastoralisme|pastorale]] kulturen øst for Uralfjellene.<ref>Manco, Jean (2013): ''Ancestral Journeys'', s. 127-128</ref> [[Afanasevokulturen]] er den eldste [[Kobberalderen|kobberalderkulturen]] som til nå er funnet i særlige Sibir, og oppholdt seg i området [[Minusinskgropen]], [[Altaj kraj]] og østlige [[Kasakhstan]]. Kulturen er generelt knyttet til den indoeuropeiske kultur og beslektet med [[tokharere]].<ref>Anthony, David W. (2007): ''The Horse The Wheel And Language'', s. 264-265.</ref> Til tross for den store strekning som afanasevokulturen hadde reist, var de ikke fullstendig uten kontakt med sitt opprinnelige hjemland. Det synes som om en del tidvis reiste fram og tilbake, og førte med seg nye impulser østover, blant annet kobbermetallurgi.<ref name="Manco_128-129">Manco, Jean (2013): ''Ancestral Journeys'', s. 128-129</ref> [[Karbondatering]] på redskaper av tre har datert kulturen så tidlig som 3705 f.Kr. og til 2874 på levninger av mennesker.<ref>Svyatko, S. et al. (2009): [http://qub.academia.edu/EileenMurphy/Papers/607411/New_radiocarbon_dates_and_a_review_of_the_chronology_of_prehistoric_populations_from_the_Minusinsk_Basin_Southern_Siberia_Russia «New Radiocarbon Dates and a Review of the Chronology of Prehistoric Populations from the Minusinsk Basin, Southern Siberia, Russia»] i: ''Radiocarbon'', '''1''', s. 243–273 & appendiks I, s. 266</ref> Den eldste av disse datoene har nå blitt avvist, noe som gir datering på rundt 3300 f.Kr. for denne kulturens begynnelse.<ref>Anthony, David W. (2013): «Two IE phylogenies, three PIE migrations, and four kinds of steppe pastoralism» i: ''The Journal of Language Relationship'', '''9''', s. 1-21.</ref>

Kollektive graver var ikke uvanlige;<ref>Rasmussen, Simon et al. (2015): «Early Divergent Strains of Yersinia pestis in Eurasia 5,000 Years Ago» i: ''Cell.'' '''163''', s. 571–582. doi:[https://dx.doi.org/10.1016%2Fj.cell.2015.10.009 10.1016/j.cell.2015.10.009], s. 15-16. Disse er markert som «RISE509» og «RISE511».</ref> gravplassene omfattet både enkeltgraver og små kollektive gravlegginger, vanligvis lagt på ryggen i en grop. Gravgropene var arrangert i hovedsakelig rektangulære områder markert av steinmurer. Deres økonomi var basert kveg, sauer og geiter. Det har også blitt levninger av hester, men det er uklart om det var villhester eller tamdyr. Redskaper ble tilvirket av tre, bein eller stein. Smykker gjort fra kobber, sølv og gull er også blitt funnet.<ref>Mallory, J.P. (1997): [https://books.google.com/books?id=tzU3RIV2BWIC ''Encyclopedia of Indo-European Culture ''], s. 4–6</ref>

=== Tokharere ===
[[Fil:Tocharian.JPG|thumb|Treplate med inskripsjoner i tokharisk, 400- til 700-tallet, nå Nasjonalmuseet i Tokyo.]]

Afanasevokulturen levde i sin avsondrete nisje fram til 2400 f.Kr. Deretter synes det som om en del av dets folk forflyttet seg sørover. En beslektet kultur opptrer ved fjellsiden av Altajfjellene på nordsiden av [[Dzungaria]]. I [[oase]]ne i den nordlige enden av [[Tarimbekkenet]], et område som nå er den [[Kina|kinesiske]] regionen [[Xinjiang]], like nord for [[Tibet]]platået, levde [[tokharere]]. Talemålet deres, [[tokariske språk]], var en gren av indoeuropeisk, og er kjent fra manuskripter fra 500- til 700-tallet e.Kr. Deretter ble deres språk erstattet av [[tyrkiske språk]] praktisert av [[Uighurer|uighurfolket]]. Tokharerne fikk sitt navn fra forskere på 1800-tallet som indentifiserte dem med ''Tókharoi'', beskrevet av [[Antikkens Hellas|antikkens greske]] kilder som et folk i [[Baktria]] (som var lokalisert mellom [[Hindu Kush]]fjellene og elven [[Amu-Darja]]). Selv om denne identifiseringen er nå betraktet som feil, har navnet tokharere likevel blitt sedvane.

Det er antatt tokharerne har utviklet seg fra afanasevokulturen i østlige Sibir. [[Tarim-mumiene]] i nærheten av [[Ürümqi]] i [[Xinjiang]] (Sinkiang), som er datert til rundt 1800 f.Kr., er antatt å være levninger fra den nordøstlige, tokarisktalende grenen av den indoeuropeiske folkevandringen under bronsealderen, tidlig på 1000-tallet f.Kr.<ref>Loewe, Michael; Shaughnessy, Edward L. (1999): ''The Cambridge History of Ancient China'', s. 83–88</ref> Det tørre klimaet hadde bevart mumiene i god stand, og det var mulig å foreta en [[DNA|DNA-analyse]] som bekreftet deres vestlige opprinnelse. Alle de sju mannlige mumiene fra de eldste gravene hadde [[Y-kromosom|Y-DNA]] R1a1a, en indoeuropeisk signatur. Analyse av [[mtDNA]] fra begge kjønn var hovedsakelig sibirsk C4, skjønt eurasisk H og K var også tilstede. Det viste at disse tidlige bosetterne fra vest allerede var en genetisk blanding av vest og øst.<ref name="Manco_128-129"/>

Ved slutten av 1000-tallet f.Kr. var de et dominerende folk så langt øst som [[Altaj (fjellkjede)|Altajfjellkjeden]] og sørover til de nordlige utløpene av [[Tibetplatået]]. Etnisk sett var de [[Den kaukasoide rase|lyse i huden]], og språklig snakket den nordlige delen av [[Iranske språk|iranske]]-[[Skytiske språk|skytiske]] språk mens de i de sørlige delene snakket tokarisk. I nordøst var deres naboer [[Den mongoloide rase|folkeslag]] typisk for [[Kina]] og [[Mongolia]].<ref>Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 70–71. Sitat: «The dominant people in the western part of it, from the Altai of western Mongolia south through the Kroraina area around the Lop Nor to the Ch'i-lien Mountains, the northern outliers of the Tibetan Plateau, were Caucasoid in race; those in the northern region seem to have spoken North Iranian “Saka” languages or dialects, while those in the Kro- raina area spoke Tokharian languages or dialects.»</ref> Disse gruppene var i tevling og strid inntil tokharerne, etnisk sett i mindretall, underkastet seg. Vendepunktet skjedde i tiden rundt 400- til 500-tallet f.Kr. med en gradvis mongolisering av Sibir mens Sentral-Asia forble indoeuropeisk fra til minst [[1000-tallet]] e.Kr.<ref>Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 59. Sitat: «Large areas of Siberia, deep into Mongolia, were anthropologically Europoid in High Antiquity, and only gradually became Mongolic during the first millennium BC, the turning point being around the fifth or fourth century BC (Rolle 1989: 56); Eastern Central Asia (East Turkistan) remained Europoid, and Indo-European in language until late in the first millennium AD.»</ref>

Den indoeuropeiske ekspansjonen østover på 1000-tallet f.Kr. hadde en betydelig innflytelse på kinesisk kultur.<ref name="Beckwith_43-48">Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 43–48</ref> Det er liten tvil om at stridsvognen trukket av et tospann med hester kom til Kina via Sentral-Asia og de nordlige steppene, og muligens indikerer det en form for kontakt med indoeuropeere.<ref>[http://global.britannica.com/EBchecked/topic/111803/China/71625/The-Shang-dynasty «China: History: The Shang Dynasty: The Chariot»], ''Encyclopædia Britannica Online''.</ref> Arkeologiske funn har vist at det sene [[Shang-dynastiet]] benyttet hester, stridsvogner, pil og bue, og praktiserte hestebegravelser svært lik steppefolkene i vest.<ref name="Krech&Steinicke_100">Krech, Volkhard; Steinicke, Marian (2011): ''Dynamics in the History of Religions between Asia and Europe'', s. 100</ref><ref>Mallory, J. P.; Adams, Douglas Q. (1997): artikkel «Horse» i: ''Encyclopedia of Indo-European Culture''. Taylor & Francis. ISBN 9781884964985, s. 273–279</ref> Indoeuropeisk teknologi påvirket kinesisk kultur på den tiden da [[Domestisering|domestisert]] hester ble innført,<ref name="Beckwith_43-48"/> metallteknologi som [[jern]],<ref name="Beckwith_43-48"/><ref>[http://global.britannica.com/EBchecked/topic/111803/China/71621/Regional-cultures-of-the-Late-Neolithic#toc71623 «China: The advent of bronze casting»], ''Encyclopædia Britannica Online''. Sitat: «Stylistic evidence, such as the sharp angles, flat bottoms, and strap handles of certain Qijia clay pots (in Gansu; c. 2250–1900 bc), has led some scholars to posit an early sheet- or wrought-metal tradition possibly introduced from the west by migrating Indo-European peoples...»</ref> og vogner med hjul.<ref>Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 44: «It is now accepted that the chariot is an intrusive cultural artifact that entered Shang China from the north or northwest without any wheeled- vehicle precursors.», s. 401: «The Chinese did not have wheeled vehicles before this period. They adopted the chariot from the foreigners who brought the fully formed artifact with them from the northwest.»</ref> Andre kulturelle påvirkninger som kom fra indoeuropeisk innflytelse var måter å kjempe på, ritualer med hestehoder og hover, kunstneriske motiver og myter.<ref name="Krech&Steinicke_100"/> Denne betydelige indoeuropeiske innflytelsen i Kina har fått sinologen [[Christopher I. Beckwith]] til å foreslå at selv «ideen om skrivekunsten» i Shang-dynastiets Kina kan ha vært resultatet av en indoeuropeisk innflytelse,<ref name="Beckwith_43-48"/> og at det [[gammelkinesisk]]e [[Orakelskrift|orakelbeinskrift]] inneholder innflytelse fra indoeuropeisk språk.<ref name="Beckwith_43-48"/> Mens det gammelkinesiske ordet for [[honning]] er generelt akseptert som et lånord fra tokarisk, har Beckwith fremmet mange flere gammelkinesiske ord som fra indoeuropeisk opprinnelse, og hevder en lignende indoeuropeisk innflytelse på [[tibetoburmanske språk]].<ref name="Beckwith_43-48"/>

=== Indoiranere ===
[[Fil:Indo-Iranian origins.png|thumb|Arkeologiske kulturer assosiert med indoiranere (iranere og indoariere), etter ''Encyclopedia of Indo-European Culture''. [[Andronovokulturen|Andronovo]]-, [[Det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana|BMAC]]-, og [[yazkulturen]]e har blitt knyttet til indoiranske migrasjoner. [[Gravkulturen i Gandhara]], [[Grav H-kulturen|Grav H]], [[kobberforrådkulturen|kobberforråd]] og [[Den gråmalte keramikk-kulturen|PGW]]-kulturer er kandidater for kulturer knyttet til indoariernes bevegelser.]]
[[Indoiranere]] er en gruppering av etnisk-språklige folk bestående av indoariere, [[Oldtidens iranere|iranere]], [[dardere]], og [[nuristanere]] som alle snakker [[indoiranske språk]], en betydelig gren av den indoeuropeiske språkfamilien.

Opphavet til indoiranere, urindoiranere, er vanligvis blitt identifisert med sintasjtakulturen og den påfølgende [[andronovokulturen]] med den bredere andronovohorisonten, og deres hjemland innenfor den eurasiske steppe som avgrenset mot elven [[Ural (elv)|Ural]] i vest og fjellkjeden [[Tian Shan]] i øst. En betydelig tiltrekning var kopperforekomst i Uralfjellene og myrlandet som var viktig for å overvintre kveget i et stadig tørrere klima. Her var de første befestede bosetningene på steppene. Det var ikke byer, men heller befestede industrielle utposter i et fiendtlig område. Det var en kombinasjon av boliger og metallverksteder, beskyttet av vollgraver og palisader av tømmer. Mer enn tjue slike kolonier er påvist. Det lokale behovet for metall kom antagelig fra Baktria-Magiana-kulturen,<ref name=" Manco_135_137">Manco, Jean (2013): ''Ancestral Journeys'', s. 135, 137</ref> også kalt for [[det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana]] (forkortet til BMAC), som indoiranerne samhandlet med.<ref>[http://balkhandshambhala.blogspot.no/2012/12/balkh-yaz-culture-1500-bc-map.html «BMAC Culture of Bactria (2300 BC)»], ''Shams-i-bala and The Historical Shambhala Kingdom'', 5. desember 2012</ref> Urindoiranere oppsto grunnet denne innflytelsen.<ref name="Beckwith_32"/> Indoiranerne lånte også deres særskilte religiøse trosforestillinger og praksis fra denne kulturen.<ref name="Beckwith_32"/>

De indoiranske migrasjonene skjedde i to bølger.<ref>Burrow, T. (1973): «The Proto-Indoaryans» i: ''Journal of the Royal Asiatic Society'' NS2, s. 123-140</ref><ref>Parpola, Asko (1998): «Aryan Languages, Archaeological Cultures, and Sinkiang»</ref> Den første bølgen besto av indoarisk migrasjon inn i [[Levanten]] som førte til kongeriket [[Mitanni]] ble opprettet, og en migrasjon sørøstover av det vediske folket, over fjellet [[Hindu Kush]], og inn i nordlige India. Indoarierne ble utskilt som egen gruppe en gang rundt 1800-1600 f.Kr. fra iranerne,<ref name="Anthony_48"/> hvor de deretter ble beseiret og oppdelt i to grupper av iranerne,<ref name="Beckwith_33_note_20">Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 33 note 20, s. 35.</ref> som dominerte [[den eurasiske steppe]]sonen<ref name="Beckwith_33">Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 33.</ref> og «jaget [indoarierne] til utkantene av Sentral-Eurasia».<ref name="Beckwith_33"/> En gruppe var indoarierne som opprettet kongeriket Mitanni i nordlige Syria;<ref>Anthony, David W. (2007): ''The Horse The Wheel And Language'', s. 454.</ref> den andre gruppen var det vediske folket.<ref name="Beckwith_33_note_20"/> Christopher I. Beckwith har foreslått at [[wusunere]], et indoeuropeisk folk i indre Asia i oldtiden, også var av indoarisk opprinnelse.<ref name="Beckwith_376-377">Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 376-377.</ref>

Den andre bølgen er også tolket som en iransk bølge,<ref>Mallory, J.P. (1989): ''In Search of the Indo-Europeans'', s. 42–43.</ref> og skjedde innfor det tredje stadiet til de indoeuropeiske folkevandringene.<ref name="Beckwith2009"/>