Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

==== De som ikke flyktet ====

Jøder med norsk statsborgerskap drøyde lenger enn jøder uten statsborgerskap med å flykte, trolig fordi utenlandske jøder hadde mer konkrete erfaringer med jødeforfølgelse og fordi de norske hadde flere bindinger i form av blant annet eiendom. Svenske myndigheter var lenge lite villige til å ta imot jødiske flyktninger som ikke ble definerte som politiske flyktninger.<ref>[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 242.</ref>

Mange jøder så i begynnelsen optimistisk på situasjonen og antok at landet ville bli frigjort i løpet av noen måneder og de trodde at noen måneder opphold i interneringsleir ikke ville være så ille. Til og med 1941 var det også en viss frykt for at Sverige ville bli trukket inn i krigen og okkupert, slik at det ikke var noe tryggere sted. Frykten for hva som ville skje med gjenværende familiemedlemmer hindret mange fra å flykte.<ref name="ReferenceJ">[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 223-224.</ref> Før massearrestasjonene i oktober 1942 var ifølge Marcus Levin den alminnelige oppfatning blant jødene at de skulle likvideres ved å bli beskyldt for forseelser. Mange jøder mente derfor at de måtte være særlig forsiktige og lojale for å unngå problemer. De kunne vanskelig forestille seg en systematisk aksjon.<ref name="ReferenceK">[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 24</ref>

Etter at mennene var internert 26. oktober var det relativt mange barn og eldre blant de som flyktet. Blant de eldre og syke var noen så svake at de måtte bæres over grensen. Da det høsten 1942 ble klart at en hel befolkningsgruppe var i fare strakk ikke de flyktningerutene og den organiserte hjelpen som var utviklet på norsk side til, og nye redningsorganisasjoner oppsto på kort varsel.<ref name="ReferenceJ"/> [[Irene Levin]] trekker frem meldeplikten som et veldig effektivt tiltak i å få jødiske kvinner til å bli i Norge etter at mannlige familiemedlemmer ble arrestert, og mange kvinner så på det som svik å forlate mennene: «Hvis de hadde flyktet uten å ta hensyn til sine nærmeste, ville det være det samme som å svikte et ansvar – nesten som å sende dem rett i døden.»<ref>[[#refLevin2007|Levin (2007)]] s. 24, gjengitt i [[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 305.</ref> Mendelsohn antok at flere jøder i Trøndelag kunne ha flyktet etter de første arrestasjonene, men tanken på internerte familiemedlemmer og frykt for represalier holdt flere tilbake.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 137.</ref>

Spørsmålene om flukt ble presserende i Oslo etter flere arrestasjoner i området august-september 1942. Konkrete advarsler kom fra [[Arvid Brodersen]]s tyske kontakter, blant annet fra [[Helmuth James von Moltke|grev Moltke]] midt i september 1942, men Moltke kunne ikke gi noen bestemt dato for når det skulle skje. Ifølge Brodersen kom aksjonen 26. oktober overraskende. Grev Moltke skal ha kjent til Wannseekonferansen som ble avholdt i januar 1942. Til [[Ragnar Ulstein]] opplyste Brodersen mange år senere at advarselen fra Moltke kom våren eller sommeren 1942, mens Moltke faktisk besøkte Oslo i september 1942 (Oskar Mendelsohn kom til at advarselen må ha kommet i forbindelse med dette besøket) og Brodersen nevnte i annen sammenheng september. Hjemmefronten skal også ha mottatt advarsler før oktober 1942. Den tyske antinazisten [[Wolfgang Geldmacher]] advarte 25. november motstandsfolk om hva som snart ville skje.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 224-225.</ref><ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s.115.</ref> Motstandsfolk innen politiet bidro også til å advare i forkant av aksjoner mot jøder, for eksempel fikk [[Sigrid Helliesen Lund]] en anonym oppringning fra en politikilde kvelden før arrestasjonene 26. oktober: «Det blir et stort selskap i kveld. Men det er bare de store pakkene vi skal ha».<ref>[[#refJohansen1984|Johansen (1984)]] s. 151-152.</ref> Helliesen Lund og andre fra Nansenhjelpen satte straks i gang en storstilt varslingsaksjon til jøder de var i kontakt med, uten å rekke å nå ut til alle.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 193-194.</ref>