Redigerer Holocaust (avsnitt)

===Dødsmarsjene===
{{utdypende|Dødsmarsjene (andre verdenskrig)}}
[[Fil:VolarydeadJews.jpg|miniatyr|Amerikanske soldater tvinger sivile i Sudetenland til å se jødiske kvinner sultet i hjel under dødsmarsj fra Helmbrechts konsentrasjonsleir (underleir av [[Flossenbürg konsentrasjonsleir]]) til [[Volary]]i [[Böhmerwald]], 11. mai 1945.]]
Mens deportasjon av og drap på jødiske ungarere pågikk for fullt i juni 1944 planla nazistene evakuering av leirer som snart ville havne på frontlinjen. Sommeren 1944 gjennomførte sovjetiske styrker en stor offensiv i Hviterussland der [[Armégruppe sentrum]] ble påført store tap. Kort etter offensiven i Hviterussland ga Himmler ordre om at fanger i konsentrasjonsleirer i utkanten skulle fordrives til det indre av riket. Sovjetiske styrker inntok Majdanek intakt 23. juli 1944 etter at det tyske mannskapet hadde forlatt leiren i all hast uten å avvikle leiren fullstendig.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 70-71.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/death-marches|tittel=Death Marches|besøksdato=2022-03-12|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/lublin-majdanek-concentration-camp-conditions|tittel=Lublin/Majdanek Concentration Camp: Conditions|besøksdato=2022-03-12|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref>

De mest omfattende evakueringene, kjent som dødsmarsjene, begynte i januar 1945. Fangene ble fraktet delvis med båt eller jernbane, men på enkelte strekninger ble de tvunget til gå til fots. Titusenvis døde underveis av utmattelse, mangel på mat og drikke, eller kulde, mange ble skutt og drept fordi de ikke klarte å holde tempoet eller fordi de forsøkte å stikke av. Noen fanger ble skutt og drept før marsjen begynte fordi de var antatte for svake. Et fåtall klarte å stikke seg unna og ble tatt vare på av lokalbefolkningen. Jødiske og ikke-jødiske fanger ble utsatt for samme brutale behandling. De overlevende havnet i leirer inne i selve Tyskland der tanken var at de skulle bidra med arbeidskraft i den tyske krigsindustrien, noen ble senere sendt ut på nye dødsmarsjer til andre leirer. Leirene i Tyskland var stort sett svært overfylte og det var svært trangt om mat og husly.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 70-71.</ref> 

I januar 1945 var det ifølge nazistenes egne registre {{formatnum:714000}} internerte i konsentrasjonsleirer på tyskkontrollert område. Minst {{formatnum:250000}} av disse døde før Tyskland kapitulerte - av sult og frost eller de ble massakrert av vakter og lokalbefolkning. Dødsraten var på rundt 35 % ifølge Daniel Blatman som har skrevet standardverket om dødsmarsjene. For noen dødsmarsjer overlevde bare 20 % for andre 80 %.<ref>Blatman, D. (2009). The death marches and the final phase of Nazi genocide. In ''Concentration Camps in Nazi Germany'', edited by Nikolaus Wachsmann & Jane Caplan (pp. 179-197). Routledge.</ref> Dødsmarsjene omfattet evakuering av flere typer leirer og de fleste ofrene var ikke jødiske, men var for en stor del [[Krigsfange|krigsfanger]] og utenlandske tvangsarbeidere. Jødene fikk verre behandling under dødsmarsjene enn andre fanger, men fangene ble ofte kollektivt omtalt som jøder (noe som i sin tur førte til mer brutal behandling). Evakueringen fra leirene ble fortrinnsvis gjort med tog, og fangene ble sendt til fots der manglet jernbaneforbindelse eller når det var knapphet på transportmidler. Massakrene på fangene i dødsmarsjene var til dels motivert av forestilling om behov for å beskytte lokalbefolkningen mot hordene som i propaganda og i rykter ble fremstilt som farlige (mord, voldtekt og ran ble nevnt). Etter at fangene hadde forlatt leirene hadde i SS lenger full kontroll slik at vanlige soldater (fra ''Wehrmacht''), lokalt politi, Hitlerjugend og særlig ''[[Volkssturm]]'' deltok i massakrer på de marsjerende.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Daniel Blatman, The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide|publikasjon=European History Quarterly|doi=10.1177/0265691412469497b|url=https://doi.org/10.1177/0265691412469497b|dato=2013|fornavn=Valdis O|etternavn=Lumans|serie=1|bind=43|sider=121–124|issn=0265-6914|besøksdato=2022-03-12}}</ref> 

I 1944-1945 var holocaust allment kjent, mens dødsmarsjene fikk liten oppmerksomhet i de frie landene - fokus var mest på forflytning av allierte krigsfanger vestover. Parallelt med dødsmarsjene flyktet hundretusenvis av tyske borgere eller etniske tyskere vestover av frykt for den fremrykkende røde hær. I alt ble det gjennomført 110 dødsmarsjer. De første evakueringene foregikk sommeren 1944 fra de baltiske landene og det østlige Polen, den andre fasen var evakueringen av de store leirene i Polen i januar 1945 og til slutt fra mars 1945 dødsmarsjer innenfor selve Tyskland.<ref name="Blatman">Blatman, Daniel: ''The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide.'' Cambridge, Massachusettes:  Harvard University Press. 2011</ref> 

Ifølge [[Daniel Goldhagen]] forekom det vaktene massakrerte jødiske fanger mot slutten av krigen også etter at Himmler hadde gitt ordre om at jødene skulle behandles godt.<ref>Goldhagen, D. J., & Wohlgelernter, M. (1997). Hitler’s willing executioners. ''Society'', 34(2), 32-37.</ref> Ruth Birn skriver at det var stor variasjon i hvordan vaktene behandlet fangene i dødsmarsjene, fra ekstrem grusomhet til omsorg. Det forekom også at den tyske lokalbefolkningen hjalp fangene med mat og husly.<ref>Birn, R. B. (1997). [https://www.cambridge.org/core/journals/historical-journal/article/revising-the-holocaust/52FD94B495082B20A75E1394D7A68DEA Revising the Holocaust]. ''The Historical Journal,'' 40(1), 195-215. «When compared with investigations of other death marches, one ﬁnds that the range of behaviour patterns is much wider than that suggested by Goldhagen. One can ﬁnd examples for almost any attitude on the part of the guards, ranging from extreme cruelty to what might be considered its opposite, and, also to some degree, of the two attitudes co-existing. On an individual basis, guards behaved quite diﬀerently from each other, reﬂecting their own degree of identiﬁcation with camp behaviour. This is reported to be the case in the Helmbrechts march, although Goldhagen does not mention it. The same diversity of behaviour can be observed in the civilian population. In the Helmbrechts march, the German population seems to have been supportive of the victims, oﬀering food and shelter, but all succour was disallowed and thwarted by the guards. One also ﬁnds entirely diﬀerent behaviour, like the sudden outbursts of animosity and violence towards the miserable marchers, who were already in an desolate condition.»</ref>