Redigerer Henrik Ibsen (avsnitt)

==== ''Peer Gynt'' ====
[[Fil:1936 edition of Peer Gynt title page.jpg|miniatyr|Tittelsiden av en engelsk utgave fra 1936]]
{{Utdypende artikkel|Peer Gynt}}
Nasjonaleposet ''[[Peer Gynt]]'' ([[1867]]) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Det som til syvende og sist blir Peers frelsesmulighet er Solveig og hennes valg og kjærlighet til ham. Men knappestøperen lar slutten stå åpen også her: «Ved siste korsvei vi møtes, Peer / og så får vi se om&nbsp;... jeg sier ikke mer». Det er liten tvil om at tematikken skrev seg fra Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn, et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning.

Peer Gynt ble skrevet i [[Roma]], på [[Ischia]] og fullført mens han var i [[Sorrento]]<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/yv1M4e|tittel=Et dikterhjem|besøksdato=2021-07-05|dato=27. august 2004|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_PG%7Cintro_creation.xhtml|tittel=Henrik Ibsens skrifter: Innledning til Peer Gynt: tilblivelse|besøksdato=2021-07-05|verk=www.ibsen.uio.no}}</ref> og ble utgitt [[14. november]] 1867 i [[København]].{{tr}} Fjerdeakten (Afrika-akten) ble fullført i sommervarmen mens [[scirocco]]<nowiki/>en blåste ørkensand fra Nord-Afrika.<ref name=":1" /> Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1&nbsp;250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2&nbsp;000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksess skuespillet [[Brand]] hadde oppnådd.

Peer Gynt kom som en naturlig konsekvens av Brand i Ibsens forfatterskap. Mens Brand var et drama Ibsen slet lenge med, kom Peer Gynt omtrent av seg selv. Dramaene står i et refleksjonsforhold til hverandre, og debatterer begge problemene omkring valg og mangel på valg, konsekvent handling eller fravær av konsekvent handling. Brand kritiserer unnfallenheten i de menneskene han møter, og blir tvunget til å ta et knallhardt oppgjør med seg selv. Peer Gynt representerer den unnfallenheten Brand tar avstand fra, og må på samme vis ta et oppgjør. Filosofisk står begge skuespillene i en dialog med [[Kierkegaard]]s [[eksistensialisme]]. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter.

Ibsen oppfattet selv ''Peer Gynt'' som et lesedrama. Det er alt for langt til å spilles i sin helhet på en kveld. Verseforma og en del av de dramatiske scenene (som for eksempel to skipsforlis) kan også skape vanskeligheter. Likevel er Peer Gynt blant Ibsens mest spilte stykker. Den livlige handlinga, de glitrende replikkene og appellen til skikkelser som Peer og Mor Åse har gjort at teatre gjerne lager sine egne redigeringer av stykket ned til et format der det blir spillbart.

I 1874 bestemte Ibsen seg for å lage en teaterversjon av Peer Gynt. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, og Ibsen ante at dette stykket behøvde skikkelig musikk for å lykkes &ndash; og ba [[Edvard Grieg]] om å komponere denne. Den nye produksjonen ble først satt opp [[24. februar]] [[1876]] i Christiania Theater.

Enkelte av stykkene fra Griegs musikk er blitt norske klassikere, for eksempel [[I Dovregubbens hall]] og [[Solveigs sang]]. I den senere tid er det imidlertid sjelden at teaterstykket settes opp sammen med musikken som Grieg komponerte, blant annet på grunn av det man kaller en manglende helhet i teaterstykket og komposisjonen.{{Trenger referanse}}

Den tyske forfatteren [[Dietrich Eckart]] skrev like godt om hele stykket, basert på [[Christian Morgenstern]]s oversettelse fra 1901. Eckart begrunnet dette med at skandinavene ikke forstod Peer Gynt, tvert om: «''Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk»''. Han kunne ikke [[norsk]] og hadde aldri vært i [[Norge]], så Gjendin gjengis som «in den Bergen», mens [[Solveig]]s familie kommer fra «Schwarzbachtal». I 1912 skrev han dog til [[Sigurd Ibsen]] for å få bekreftet at hans egen versjon av farens skuespill passet best for et tysk publikum, og Sigurd Ibsen sendte et meget diplomatisk svar.<ref>«Hitlers venn og forbilde», kronikk av Gerda Moter Erichsen, Bergens Tidende 22. mars 2007.</ref>