Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

===Etter krigen===
[[File:Mustafa Kemal in Gallipoli.jpg|thumb|[[Mustafa Kemal]] ledet osmanske styrker under slaget om Gallipoli da deportasjoner og massakrer på armenere foregikk våren og sommeren 1915. Han skapte etter krigen det nye Tyrkia som la lokk på historien om armenerne.]]
Etter første verdenskrig var massakren av armenere og andre grupper kjent og debattert internt i riket. Det ble gjennomført interne granskinger i regi av parlamentet og det ble gjennomført rettsoppgjør for en militær domstol. Etter hvert som [[Den tyrkiske frigjøringskrigen]] utviklet seg ble landets ledelse stadig mindre interessert i å diskutere saken og på slutten av 1920-tallet ble offisielt ansvar for folkemordet avvist av regimet.<ref name="Dixon" /> Holdningen på 1920 var preget av fortielse og glemsel.<ref name=":11">{{Kilde artikkel|tittel=Maria Karlsson: Cultures of Denial: Comparing Holocaust and Armenian Genocide Denial|publikasjon=Nordisk Østforum|doi=10.18261/ISSN1891-1773-2015-04-12|url=https://www.idunn.no/nof/2015/04/maria_karlsson_cultures_of_denial_comparing_holocaust_and|dato=2015-12-16|fornavn=Vibeke|etternavn=Moe|serie=04|bind=28|sider=440–442|issn=1891-1773|besøksdato=2024-01-12}}</ref> 

Fornektelse skyldes blant annet at erkjennelse av ansvar kunne undergrave nasjonalistenes mål om å sikre sentrale deler av Anatolia for den nye tyrkiske staten. Det skyldes også at mange gjerningsmenn og ansvarlige for massakren var sentrale i den nasjonalistiske bevegelsen; deres administrative kunnskaper og støtte var verdifull for det nye regimet.<ref name="Dixon" /> 

Tyrkia ville ikke akseptere at armenernes skjebne ble omtalt i [[Lausannetraktaten]] av 1923. Tyrkias strategiske rolle  og mangelen på demokratiske retter i landet gjorde det mulig å legge lokk på temaet. Den tyrkiske regjeringen fortsatte å arbeide for at temaet ikke skulle komme på den internasjonale dagsordenen gjennom blant annet diplomatiske kanaler og press.<ref name="Dixon" /> Flere ledende personer i den nye tyrkiske republikkene medvirket til gjennomføring av folkemordet og beriket seg på beslaglagt eiendom, men trolig ikke Mustafa Kemal selv.<ref name="NYTimes2015" /> På slutten av 1920-tallet stanset de nye makthaverne (kemalistene) videre rettsoppgjør og gransking av saken og avviste ethvert ansvar for hendelsene i 1915. Massakrene gled over til å bli et tabu i Tyrkia. Benektelse av denne delen av den tyrkiske republikkens grunnleggelse har blitt en del av Tyrkias nasjonale identitet.<ref name="Dixon2010" />

[[Kemalisme|Kemalistene]] i den nye tyrkiske republikken videreført på mange måter det tidligere regimets holdning til armenerne som ble sett som landets erkefiende. Den offisielle versjonen var at armenerne gjorde opprør og fortjente sin skjebne som trussel mot rikets sikkerhet. I dette perspektivet var armenerne aggressorer og muslimene de egentlige ofrene. Hendelsene i 1915 beskrives i den offisielle versjonen som en midlertidig forflytning ut av krigssonen.<ref name="Turan" /> Under kemalistene gjennomgikk landet «tyrkifisering» der fortiden ble visket ut og landets multietniske historie ble benektet.<ref name="NYTimes2015" /> Under kemalistenes nasjonsbygging med dyrking av det tyrkiske passet det ikke inn med historier om etnisk rensing.<ref name=":4" /> [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal]]s («Atatürk» eller «Kemal Paşa») regime avsto fra å konfrontere forbrytelsene i 1915. Å innrømme skyld eller ansvar ville undergrave Kemals ambisjoner om å skape et moderne, stolt og europeisk Tyrkia.<ref name="Ulgen" /> 

[[Freden i Sèvres]] inneholdt bestemmelser om rettsoppgjør med krigsforbrytere og flere profilerte gjerningsmenn var i varetekt på Malta i påvente av rettssak. Kemals nye regime i [[Ankara]] hevdet at regimet i Istanbul, som hadde signert fredstraktaten i Sèvres, ikke var suverent og dermed at Ankara ikke var bundet av traktaten. I stedet reforhandlet kemalistene [[Lausannetraktaten]]. Det ble etter dette ikke flere rettssaker. Kemal og det nye republikanske regimet var nøye med å distansere seg fra forløperen, men ville ikke vedstå seg det som skjedde med armenerne og kostet det hele under teppet.<ref>Zarakol, A. (2010). Ontological (in)security and state denial of historical crimes: Turkey and Japan. ''[https://doi.org/10.1177/0047117809359040 International Relations]'', 24(1), 3-23.</ref> Under Kemals lederskap ble myten både om de «morderiske armenerne» og om tyrkerne som en undertrykt nasjon (tyrkisk: ''mazlum millet'') befestet. Kemals fremstilling av armenerne og deres skjebne gjenspeiles fortsatt i tyrkiske fremstillinger om hendelsene i 1915.<ref name="Ulgen">Ulgen, F. (2010). [https://doi.org/10.1080/0031322X.2010.510719 Reading Mustafa Kemal Atatürk on the Armenian Genocide of 1915]. ''Patterns of prejudice'', 44(4), 369-391.  «...his charismatic leadership helped to consolidate both the myth of ‘murderous Armenians’ and that of the Turks as an ‘oppressed nation’ (mazlum millet), monumentalizing both in official Turkish historiography. Ulgen argues that Kemal's portrayal of Armenians and the Armenian Question was generally consistent across the years and in various political documents, as well as being consistent with contemporary Turkish representations of the events of 1915.»</ref> Ifølge [[Taner Akçam]] skal Kemal i lukkede møter ha omtalte hendelsene som massakre og kalt det som skjedde for skammelig.<ref name="Ulgen" /><ref>Akçam, T. (2006). ''A shameful act: The Armenian genocide and the question of Turkish responsibility''. Macmillan.</ref>

Fra andre verdenskrig til 1980 var deportasjonen og folkemordet fraværende i tyrkiske skolebøker. Armenernes eksistens innenfor det osmanske riket var knapt nevnt og ble antydet bare som en ubetydelig minoritet.<ref name="Dixon2010">Dixon, J. M. (2010). Education and national narratives: Changing representations of the Armenian genocide in history textbooks in Turkey. ''The International Journal for Education, Law and Policy'', Special Issue on “Legitimation and Stability of Political Systems: The Contribution of National Narratives” 103: 103-126.</ref> Under den kalde krigen var samarbeid mellom Tyrkia og vestlige land et vesentlig hensyn.<ref name=":11" />