Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== 1916: Slagene ved Verdun, Somme og Brusilov-offensiven ===
==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap for alle ====
{{Tekstboks
|overskrift=Generalenes brutalitet
|Både under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren [[John Keegan]] hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil, fordi forholdsmessig døde en god del flere generaler i første, enn i for eksempel andre verdenskrig. Misforstått, fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarteret et stykke fra frontlinjene.

Mens [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]] og [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]] under [[slaget ved Waterloo]] hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrkene fra frontlinjen, hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende ville ha mistet den lille oversikten han hadde.<ref>Howard 2002, s. 16-17</ref>

Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. [[Felttelefon]]linjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis. Særlig den viktige koordineringen mellom [[artilleri]] og [[infanteri]] ble på denne måten vanskeliggjort. At britene hadde mistet de fleste av sine soldater og i praksis satte inn en tilnærmet ny hær, ledet av offiserer forfremmet langt over sine kunnskaper, gjorde ikke oppgaven lettere.<ref>Howard 2002, s. 53-54</ref>

Det var først med utviklingen av mindre radiosett for fly, artilleri og infanteri, at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker. Men slikt utstyr ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.<ref>Keegan 1998, s. 309-316</ref>|align=right}}

==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap ====
Ententemaktene hadde sett hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer. Dette førte til at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.<ref>Strachan 2013, s. 184, 190</ref>

Ved årsskiftet 1915/1916 var den tyske generalstabssjefen Falkenhayn overbevist om at Russland var ute av stand til å starte en offensiv, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen [[Verdun]] ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som [[slaget ved Verdun]]. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep. Tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten. Rundt 170 fly ga dem luftherredømme og forsøkte å hindre franske rekognoseringsfly i å avsløre oppbyggingen. Noen franske rekognoseringsfly klarte å ta bilder som viste forberedelsene til angrepet, dette ble også bekreftet av tyske desertører.<ref>Prior, s. 93, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Angrepet begynte 21. februar 1916. Noen historikere (som [[Hew Strachan]]) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig. Andre (som [[John Keegan]] og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.<ref group="note">Ifølge historikeren [[John Keegan]] var Erich von Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Historikeren [[Hew Strachan]] hevder at denne strategien var noe Erich von Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen. Ordrene fra den tyske 5. armé var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene. Tapene ble relativt sett et større problem for Tyskland enn for Frankrike, Strachan 2013, s. 188.</ref> Uansett tyskernes hensikt, så var ikke Verdun strategisk viktig for Frankrike, det var ingen vitale kommunikasjonslinjer eller fabrikker nær Verdun og åsene vest for byen ga gode stillinger for å stoppe videre tysk fremrykking.<ref>Prior, s. 91, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun. Samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916, med tap for de tyske styrkene, deres første klare nederlag.<ref>Howard 2002, s. 64</ref> De franske styrkene hadde da tapt rundt 377 tusen (av dem 162 tusen døde) og tyskerne rundt 337 tusen (av dem 143 tusen døde).<ref>Keegan 1998, s. 277-286</ref><ref>Strachan 2013, s. 184-190</ref>

[[Slaget ved Somme]] begynte 1. juli 1916 med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem. Britene fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, som var de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene, ikke var presis nok. Den viktigste årsaken til tap av soldater ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten), var at ubeskyttede soldater angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling.<ref>Keegan 1998, s. 289-293</ref> En britisk forbedring under slaget ved Somme var fremrykking av infanteri tett bak artillerinedslag (engelsk creeping barrage). Det gjorde at forsvarerne ikke fikk tid til å komme seg ut av tilfluktsrom og bemanne stillinger, og ble etter hvert tatt i bruk over hele vestfronten.<ref>Prior, s. 216, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Slaget ved Somme fortsatte til november. Fremrykkingen var ubetydelig (3–4 kilometer), men tapene var enorme. Over 400 tusen mann for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne.<ref>Strachan 2013, s. 190-195</ref><ref>Keegan 1998, s. 289-295</ref> I desember 1916 ble den franske generalstabssjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etter hvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general [[Robert Nivelle]].<ref>Keegan 1998, s. 311, 321</ref>

==== Østfronten, Russland mislykkes i nord, men får gjennombrudd i sør ====

Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens [[Vilnius]]. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet. Etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann, var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, [[Stavka]], var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom [[Pripjatmyrene]], men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, [[Aleksej Brusilov]], mente derimot at et angrep i sør kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.<ref>Watson 2014, s. 302-306</ref>

Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker [[Brusilovoffensiven]]. Selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater, klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabssjef, og [[Paul von Hindenburg]] overtok stillingen.<ref>Keegan 1998, s. 302-306</ref><ref name=":8">Strachan 2013, s. 190</ref> Seieren kostet Russland dyrt, rundt én million russiske soldater gikk tapt, mange av de som fanger eller desertører.<ref>EB 2010, bind 29, s. 975</ref>

==== Italia, Østerrike-Ungarn angriper, nye italienske angrep ====
Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert. Han flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo (fire i 1916), hvor de italienske styrkene hadde store tap og minimal fremgang. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen [[Asiago]], og angrepet gikk i retning av de rike landbruks- og industriområdene på [[Posletten]]. Dette ble senere kjent som [[Trentino-offensiven]]. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand. De østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10–15 kilometer, truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav en del av områdene de hadde erobret, dette som følge av mangel på tropper til å holde dem.<ref name=":8" /><ref>Keegan 1998, s. 301-302</ref> Brusilovoffensiven var andre gang i løpet av to år som østerriksk-ungarske styrker tapte hundretusener av soldater. Tyske offiserer som tjenestegjorde sammen med de anså at årsaken til de østerriksk-ungarske offiserenes inkompetanse var deres distanse, både psykologisk og fysisk, fra soldatene de var satt til å lede.<ref>Watson 2014, s. 306-308</ref>

<gallery class="center">
Indian army soldier after siege of Kut.jpg|Indisk soldat, utsultet etter beleiringen av Kut
Battle of Verdun map.png|Kartskisse over slaget ved Verdun
Senegalschützen.jpg|Franske soldater fra det som i dag er [[Senegal]] i marsj mot fronten ved Verdun
Battelfield Verdun.JPG|Foto fra slagfeltet ved Verdun i 2005
Battle of the Somme 1916 map.png|Kartskisse over slaget ved Somme
Cheshire Regiment trench Somme 1916.jpg|Britisk soldat i [[skyttergrav]] under slaget ved Somme {{byline|John Warwick Brooke}}
British wounded Bernafay Wood 19 July 1916.jpg|Tyske fanger og sårede britiske soldater {{Byline|Ernest Brooks (1878–1957)}}
EasternFront1916a.jpg|Østfronten før [[Brusilovoffensiven]] {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
EasternFront1916b.jpg|Brusilovoffensiven, utgangsposisjon og fremrykking 4. juni til 20. september {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Map of the Battle of Jutland, 1916.svg|[[Jyllandsslaget]], britiske og tyske marinestyrkers bevegelser
Destruction of HMS Queen Mary.jpg|[[HMS «Queen Mary»]] eksploderer under Jyllandsslaget
Romania-WW1-3.jpg|Fronten i Romania {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Entente on the Balkans.jpg|Ententesoldater av ulik nasjonalitet
Operations at the border of Greece and Serbia during WW1.jpg|Makedoniafronten og Monastiroffensiven {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
</gallery>

==== Balkan, Romania bytter side og blir angrepet og okkupert====
{{Utdypende|Makedoniafronten}}
De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe [[Romania]] på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep [[Transilvania]] i slutten av august 1916. Dette var en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved [[Moldova (region)|Moldova]]. Ententemaktenes forsøk på et angrep mot Bulgaria fra [[Thessaloniki]]–[[Monastiroffensiven]], for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i [[Ploiești]] kom under tysk kontroll.<ref>Keegan 1998, s. 306-308</ref>

; Midtøsten, britisk-indisk styrke overgir seg ved Kut, osmanene mislykkes igjen ved Suez 
Ved [[beleiringen av Kut]] (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot [[Bagdad]] beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte i alt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916.<ref name=":9">Keegan 1998, s. 300-301</ref> Sammen med nederlaget i [[Slaget om Gallipoli|invasjonen ved Gallipoli]] vakte overgivelsen ved Kut sinne mot den britiske regjeringen. Statsminister Herbert Asquith måtte sette ned flere granskningskommisjoner, og de bidro til å ødelegge regjeringens allerede synkende tillit.<ref>Stevenson 2012, s. 121-122</ref> Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok [[Trabzon]].<ref name=":9" />

Et osmansk angrep mot [[Suezkanalen]] ble stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i [[slaget ved Romani]]. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året.<ref name=":9" /><ref>{{Kilde www|url=https://nzhistory.govt.nz/war/sinai-campaign/romani|tittel=Sinai campaign Page 4 – Battle of Romani|besøksdato=24. september 2017|forfattere=|dato=20. desember 2012|forlag=(Ministry for Culture and Heritage, New Zealand|sitat=}}</ref> Ententemaktene fikk støtte gjennom [[Araberoppstanden|det arabiske opprøret]] som brøt ut i de [[Palestina (område)|palestinske områdene]] i 1916, og varte ut resten av krigen.<ref name=":10" />

==== Krigen til sjøs, britisk-tysk slag ved Jylland, britiske tap størst, tyske styrker fremdeles underlegne ====

Etter stort sett å ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen, bestemte den tyske marineledelsen i mai 1916 å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som [[Jyllandsslaget]] kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var, selv etter tap, totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland resten av krigen.<ref>Keegan 1998, s. 269-274</ref><ref name="Strachan-210">Strachan 2013, s. 210-214</ref>

Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA. Motstanden økte så mye i 1916 at det truet med å føre til et brudd mellom Storbritannia og USA. Kongressen vedtok en kraftig utvidelse av [[US Navy]] som truet [[Royal Navy]]s overlegenhet. I valgkampen brukte president Wilson det at han hadde holdt USA utenfor krigen som et argument for å gi ham fire nye år,<ref>Strachan 2014, s. 130-131</ref> i ettertid forstått som krigen i Europa, mens i samtiden var en mulig krig mot Mexico vel så relevant.<ref>Keene, s. 527, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>