Redigerer Beijing (avsnitt)

=== Byggverk ===
==== Gamlebyen og keiserpalasset ====
[[Fil:Peking Tempel in der Verbotenen Stadt.jpg|thumb|Audienshaller i Den forbudte by {{Byline|Wolfgang Beyer}}]]
[[Fil:Hydrant Verbotene Stadt.jpg|thumb|Hydrant i Den forbudte by]]
{{Utdypende|Den forbudte by|Keiserbyen}}

Gamlebyen, som opprinnelig var omgitt av [[Beijings bymur|en meget kraftig bymur]], ble ansett som et bilde på [[kosmos]] (fra [[gresk]] ''kósmos'' = Verden[sorden]). Den hadde fire firkantede distrikter. Langs byens hovedakse, i nord-sør-retning, var det portbyggverk, palasser og seremonielle byggverk. [[Den forbudte by]], som lå innenfor Keiserbyen og som opprinnelig var forbudt område for vanlige borgere, er fremdeles omgitt av sin mur. Innenfor er det tidligere keiserpalasset, som i [[1987]] ble oppført på [[UNESCO]]s liste over [[verdens kulturarv]]. Her hadde alt i alt 24 kinesiske keisere fra [[Ming-dynastiet|Ming-]] og [[Qing-dynastiet|Qing-dynastiene]] sin residens sammen familie og slekt. I dag er anlegget offisielt designert som [[Beijings palassmuseum]], men ettersom det er en helt overlappende størrelse med Den forbudte by, er det for det meste denne betegnelsen som står sterkest.

Dette komplekset fra [[1400-tallet]] har mange store haller og palasser. Vest for dette er området [[Zhongnanhai]], en stor park med to sjøer. Den er også omsluttet av en mur. Zhongnanhai betyr «sentral- og sørsjøen», de to innsjøer som ligger innen området. De to sjøene er del av en serie av irrigasjonsprosjekter som ble gjennomført da Den forbudte by ble anlagt. En tredje og nordligere innsjø, «[[Beihai-parken|Nordsjøen]]», ligger rett utenfor [[Zhongnanhai]]. Disse tre innsjøene var opprinnelig del av en keiserlig lystpark, med parkanlegg, paviljonger og templer. De mer religiøst innrettede anleggene var rundt Nordsjøen, mens Sentralsjøen og Sørsjøen snarere hadde palasser ved sine bredder. De fleste av disse bygningene står fremdeles.

Gamlebyen bestod av den ytre by, og den kvadratiske nordligere indre by som ble bygd mellom 1409 og 1420 og omgitt av en bred og 15 meter høy mur med ni porter. Den indre bys omfang tilsvarer for det meste [[Yuan-dynastiet]]s hovedstad Dadu (1271–1368). [[Keiserbyen]] lå i den indre by, med regjeringsbygg, palasser, templer, have- og parkanlegg og Den forbudte by. Utenfor Keiserbyen lå bydeler med markeder, templer og boliger. Muren var ca. 25 kilometer lang.

Den sørligere ''ytre by'' ble bygget under [[Ming-dynastiet]] mellom 1521 og 1566. Den var rektangulær og var omsluttet av en 23,5 kilometer lang mur. Her var det viktige tempelanlegg og dessuten boligområder for vanlig folk. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina den 1. oktober 1949 ble de gamle bymurer etterhvert revet, men flere steder er det mulig å se rester og bruddstykker.

==== Siheyuaner og hutonger ====
[[Fil:Hutong 1 (Snowyowls).jpg|thumb|En gateport fra en [[hutong]] til en [[siheyuan]] i Beijing]]
{{Utdypende|siheyuan|hutong}}
[[Siheyuan]]anlegg (四合院) representerer en tradisjonell pekingnesisk arkitektonisk stil. En siheyuan består av et kvadratisk bostedskompleks med rom som omgir en indre gårdsplass. Denne gårdsplassen har gjerne et [[granateple]]tre eller et annet slags tre, potteplanter og en fiskedam. Siheyuaner ligger langs [[hutong]]er (胡同), det vil si streder som gjennomtrekker det indre av gamlebyen. De er vanligvis helt rette og løper fra øst til vest slik at dørportene kan vende mot nord eller sør, av [[feng shui]]-grunner. De varierer i bredde &ndash; enkelte er svært trange slik at bare noen få fotgjengere kan benytte dem om gangen.

En gang var siheyuanene og hutongene å finne over alt i Beijing, men de forsvinner i dag raskt ettersom hele kvartaler jevnes med jorden for å bli erstattet av skyskrapere. Beboerne langs hutongene har rett til å få nye boliger som er minst like store som de som de måtte fraflytte, men mange klager over at det sterke tradisjonelle nabolagssamholdet som preget hutonglivet ikke lar seg gjenskape der de kommer til. Noen hutonger som er særlig historiske eller pittoreske er blitt bevart og holdt i stand av det offentlige. Eksempler på dette ser man blant annet i nabolaget [[Nanchizi]] nær Den forbudte by.

==== Tehus ====
[[Tehus]] er det mange av i Beijing. [[Kinesisk te]] finnes i mange varianter. Noen av dem er svært kostbare, men hevdes å ha medisinale virkestoffer.

==== Gammel og moderne arkitektur møtes ====
[[Fil:Beijing Military Museum Front - troops towards the sky.jpg|thumb|[[Militærmuseet i Beijing]], en av [[de ti store bygninger]] fra [[1959]].]] 
[[Fil:National Grand Theater.jpg|thumb|right|Gammelt i forgrunnen ([[Den forbudte by]]), nytt i bakgrunnen ([[Det nasjonale senter for de utøvende kunster]], «Egget»]]
[[Fil:Beijing National Aquatics Centre 1.jpg|thumb|[[Beijing nasjonale vannsportsenter|«Vannkuben»]], med [[Beijing nasjonale stadion|«Fuglereiret»]] i bakgrunnen.]]
Tre arkitektoniske stiltyper skiller seg ut blant Beijings ellers nokså pregløse for det meste høyhusbebyggelse.

Den første er den tradisjonelle arkitektur fra keisertidens Kina, kanskje best eksemplifisert ved den massive [[Tian'anmen]] (''Den himmelske freds port''), [[Den forbudte by]] og [[Himmelens tempel]]. Man ser den også i blant annet de keiserlige sommerpalassene og i mange av de gamle templene i den grad de er blitt bevart. Den historiske hutong-arkitekturen og de etterligningsformer som er kommet med moderniseringen av sentrum faller også inn i den tradisjonelle arkitektur.

Dernest det som noen ganger kalles ''sinosov-stilen'', byggverk reist fra [[1950-årene]] til [[1970-årene]] – de er gjerne bokslignende, ubestemmelige og ofte dårlig utførte. Noen er imidlertid nokså særegne. Beijing fikk ti monumentale bygninger oppført på kort tid fra utgangen av 1958 og frem til [[1. oktober]] [[1959]] - de hadde tiårsdagen for Folkerepublikken som absolutt tidsfrist. De er kjent som [[de ti store bygninger]], og var med på å gi Beijing et moderne hovedstadspreg med monumentale offentlige bygninger, likesom for eksempel [[Washington D.C.]] Ved Den himmelske freds plass ble det i full fart bygd to slike rett overfor hverandre: [[Folkets store hall]] og [[Det kinesiske nasjonalmuseum]]. Arkitekturen av de bygningene som skjøt i været var en blanding av tre hovedtendenser: En modernisme av internasjonal type, den [[stalinistisk arkitektur|stalinistiske arkitekturs]] «sosialistiske realisme», og en form for [[historisme]] basert på tradisjonell [[kinesisk arkitektur]].<ref name="Rowe/Kuan" /> ([[Mao Zedongs mausoleum]], som også ligger til Den himmelske freds plass, er fra 1976 til 1977 og dermed fra en senere epoke.)

Til slutt har man de meget mer moderne utførte arkitektoniske stiler, oppført fra [[1990-årene]] og fremover. Den finner man mange steder i byen, men kanskje særlig konsentrert i [[Beijing CBD]]-strøket. Noen av de ultramoderne bygninger er imidlertid helt nede i det historiske sentrum, og dette har utløst heftige diskusjoner for eller imot ettersom de i noens øyne beriker og i andres øyne forringer helhetsinntrykket i området.

Blant de mange mer iøynefallende eksempler på storslagen moderne arkitektur er [[Beijing nasjonale stadion|den nasjonale idrettsstadionen]] populært kalt «Fuglereiret» i olympiadeområdet, [[China Central Television Headquarters]] som er nybygget til det nasjonale statsfjernsynsselskapet [[China Central Television|CCTV]] i Beijing CBD, og [[Det nasjonale senter for de utøvende kunster|operahuset]] bak [[Folkets store hall]] og dermed ikke langt fra Den himmelske freds plass, kalt «Egget». CCTV-hovedkvarteret er tegnet av den nederlandske arkitekten [[Rem Koolhaas]] og den tyske arkitekten Ole Scheeren, «Egget» av den [[Frankrike|franske]] arkitekten [[Paul Andreu]].

De olympiske leker har også etterlatt seg et flunkende nytt [[Beijing nasjonale vannsportsenter|vannsportsenter]], som på grunn av sin utforming har fått tilnavnet «Vannkuben».

==== Den kinesiske mur ====

{{Utdypende|Den kinesiske mur}}

Med en lengde på 6&nbsp;000 kilometer bukter [[Den kinesiske mur]] seg gjennom det nordlige Kina. 
[[Fil:GreatWallNearBeijingWinter.jpg|thumb|[[Den kinesiske mur]] ved [[Badaling]] nær Beijing {{Byline|Andreas Tille}}]]

Flere deler av muren er innenfor provinsen Beijings grenser. Det mest kjente avsnittet er ved [[Badaling]], 70 kilometer nordvest for Beijing. Dette delstykket var det første som ble restaurert i moderne tid. Det skjedde i 1957. Muren er der seks meter bred og bestykket med vakttårn fra Mingtiden (1368–1644). Forløpet løper langs en kjede av høydedrag, og kunne neppe ha vært anlagt bedre enn dette fra et forsvarsmessig synspunkt. Muren ble aldri forsøkt angrepet på dette sted.

Mindre kjent er delen ved [[Mutianyu]], 90 kilometer nordøst for Beijing. Avsnittet der, bygget i 1368 og restaurert i 1983, løper med sine mange vakttårn i to kilometers lengde langs en høydekam i et grønt og vakkert landskap.

Et tredje del innen provinsen Beijing er ved [[Simatai]], 110 kilometer nordøst for byen. Størsteparten av det man der kan se er i sin opprinnelige tilstand fra Ming-dynastiets tid, og det er bare foretatt små utbedringer senere &ndash; som ramper for kanoner, og noen moderne smårestaureringer.