Redigerer Antisemittisme (avsnitt)

===Quisling og Nasjonal Samling===
[[Vidkun Quisling]] uttrykte under [[Norge under andre verdenskrig|den tyske okkupasjonen av Norge]] antisemittiske ideer som en form for [[konspirasjonsteori]] eller paranoid stil: Han hevdet i sine taler 1940-1945 at jødene sto bak en farlig internasjonal sammensvergelse slik at forfølgelsen av jødene ble fremstilt som en legitim forsvarskamp mot «overmakten». Antisemittismen ble fra midten av 1930-tallet stadig viktigere i Nasjonal Samlings agitasjon og i Quislings politisk syn. [[Hans Fredrik Dahl]]s biografi beskriver forestillingen om en jødisk sammensvergelse som et vesentlig innslag i Quislings tenkning. Fra 1935 begynte Quisling å omtale politikk som en kamp mellom det nordiske og det jødiske prinsipp. Nasjonal Samling ble etterhvert et ekstremt antisemittisk parti. NS-avisen ''[[Fritt Folk]]'' skrev 2. september 1939 (dagen etter [[invasjonen av Polen]]) at «den internasjonale jødedommen» støttet britiske politikere som ønsket krig. Under den tyske okkupasjonen av Norge skrev NS-avisene at jødene deltok i en internasjonal sammensvergelse. Avisens antisemittiske innhold tiltok etter [[invasjonen av Sovjetunionen]] i 1941 og fortsatte til mai 1945.<ref name="Simonsen2017">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/issn.1504-2944-2017-03-04|tittel=Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil {{!}} HT|besøksdato=2022-05-08|forfattere=Kjetil Braut Simonsen|språk=no|verk=Historisk tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-2944-2017-03-04}}</ref>

Quisling hevdet 24. juni 1940 at Norge før krigen var et engelsk lydrike og en provins i den britisk-jødiske verdenskapitalismen. Quisling hevdet stadig at den internasjonale jødedommen var en mektig og velorganisert trussel som søkte verdensherredømme. I nyttårstalene 1944-45 snakket han om «den falske demokratiske og bolsjevikiske jødepropaganda», og om kommunismen som ville gjøre folket til «statsslaver under jødiske makthavere». Quisling beskrev det «jødiske» som uforenlig med motpolen, det «nordiske»/«germanske», og at kampen mellom disse var historiens vesentligste drivkraft.<ref name="Simonsen2017" />

[[Hans Fredrik Dahl]] skrev i biografien at Quislings antisemittisme var et middel til å innsmigre seg hos tyske okkupanten og dermed styrke NS' posisjon. Kjetil Braut Simonsen skriver at Quisling brukte antisemittismen for å legitimere «nyordningen» av landet blant annet ved å påstå at alle de gamle partiene var «jøde-[[lakei]]er». Quisling hevdet at et pågikk en «jødifisering» særlig ved «jødeinvasjon» (etter 1935) i form av jødisk tankegods som smittet nordmenn med en nedbrytende mentalitet. Ifølge Quisling var både liberalismen og marxismen jødiske ideer som alle partier unntatt NS hadde omfavnet. Fra 1940 til angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble «jødebolsjevismen» tonet ned på grunn av [[Molotov-Ribbentrop-pakten|ikke-angrepspakten]], men etter invasjonen av Sovjetunionen ble «jødebolsjevismen» det sentrale.<ref name="Simonsen2017" />

''[[Hirdmannen]]''s artikler virket radikaliserte i månedene forut for deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, med en motløs konklusjon: «(…) noen jødeforfølgelse kan neppe ventes fra massenes side». 12. september 1942 ble det brakt en artikkel som het «Jødene er skyld i krigen». 3. oktober stod det på lederplass: «''Det er heller ikke vår mening å oppmuntre til noen «jødeforfølgelse» i alminnelig forstand, men det forekommer oss at tiden snart måtte være inne til å sette disse rasefremmede og folkefiendtlige elementer på plass.''» Men også etter at jødene var deportert, fortsatte artiklene om denne angivelige indre fienden. Antisemittismen trengte ingen faktiske jøder for å fortsette propagandaen.<ref>Ingebjørg Aasta Erikstein: ''Antisemittisme er selvforsvar'' (s. 99-108)</ref>