Redigerer Angevinriket (avsnitt)

== Fransk invasjon av England ==
I [[1215]] var de engelske baronene overbevist om at Johan ikke ville respektere avtale i det [[charter]], siden kalt for ''[[Magna Carta]]'', som han hadde signert i juni samme år. I motytelse sverget baronene troskap til kongen, men charteret inneholdt blant annet en viktig klausul som ingen føydal hersker kunne leve med: hvis 25 baroner var uenig i kongens avgjørelser kunne de overstyre kongen med makt, noe som betydde at Johan var konge i kun navnet. Da det brøt ut ny krig mellom opprørsbaronene og kongen, sendte baronene et brev til det fransk hoff hvor de tilbød den engelske kronen til prins [[Ludvig VIII av Frankrike|Ludvig]]. Ved november sendte den franske kongen en hærstyrke til London for å støtte opprørerne. Den 22. mai [[1216]] gikk den franske hæren med flere franske adelige og 1200 riddere i land i England ved [[Sandwich]], ledet av prins Ludvig selv. Denne formidable hæren fikk Johan til å flykte og Ludvig erobret London og Winchester.<ref>Gillingham, John: ''The Angevin Empire'', Editions Arnorld, side 107: «Denne gangen var på strendene i England hvor Johan valgte å ikke slåss. Med tilrådelig effektivitet og framsynthet hadde han samlet sin hær på det rette sted og på den rette tid, men da han så Ludvigs hær gå fra borde ved Sandwich den 22. mai 1216 synes det som om trivselen i hans kamre ved Winchester brått ha blitt umotståelige.»</ref><ref>Carpenter, David: ''The Struggle for Mastery'', side 299.</ref> Ved august kontrollerte Ludvig det meste av østlige England, kun [[Dover]], [[Lincoln (England)|Lincoln]] og [[Windsor]] forble lojale til kongen. Selv kong [[Alexander II av Skottland]] reiste hele vegen ned til [[Canterbury]] for å gi sin hyllest til prins Ludvig og anerkjente ham som Englands konge 

Johan døde to måneder senere, den 18. oktober 1216, beseiret selv i England. Med Johans død forsvant også grunnen for krigen, og den franske prinsen synes brått som mer av en trussel enn Johans ni år gamle sønn [[Henrik III av England|Henrik]]. Ludvig hadde blitt anerkjent av de engelske baronene som konge, men han hadde aldri blitt kronet. I all hast ble gutten kronet, ikke i London hvor Ludvig hadde installert seg, men i festningen [[Devizes]] ved klosteret [[Gloucester Abbey]] den 28. oktober 1216. 

Regent ble den allment respekterte [[William Marshal, 1. jarl av Pembroke|William Marshal]] som ba baronene om ikke å klandre gutten for farens synder. Han lovte også at han og de andre regentene skulle styre landet i henhold til ''Magna Carta''. Han klarte også å skaffe støtte fra paven, som allerede hadde bannlyst prins Ludvig. William Marshal fikk etterhvert overtalt de fleste baronene til endre allianse og bli med på å angripe Ludvig. Krigen varte et års tid, og til tross for at han tok flere festninger besluttet Ludvig tidlig i [[1217]] å dra tilbake til Frankrike etter forsterkninger. Han måtte slåss seg fram til kysten, tapte deler av hæren og klarte med nød å nå fram til [[Winchelsea]] hvor de ble reddet av den franske flåten. Ludvig gikk i land ved Sandwich på nytt og marsjerte til Dover. Ludvig fikk to nye tunge nederlag, denne gangen til sjøs, og med nederlaget fikk han heller ikke forsterkninger, noe som gjorde det umulig for Ludvig å fortsette kampen. Den 11. september 1217 ga Ludvig opp den engelske krone ved å signere [[traktaten i Lambeth]] hvor han aksepterte en symbolsk sum for å dra hjem.