Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

=== Italia ===
{{Utdypende|operasjon Avalanche}}
[[Fil:ItalyDefenseLinesSouthofRome1943 4.jpg|mini|«Vinterlinjen» og «[[Gustavlinjen]]» 1943/1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/61/ItalyDefenseLinesSouthofRome1943_4.jpg stor versjon])]]
[[Fil:Ww2 europe map italy june until december 1944.jpg|mini|Situasjonen juni-desember [[1944]] med «Den gotiske linjen» ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/32/Ww2_europe_map_italy_june_until_december_1944.jpg stor versjon])]]
Den 10. juli 1943 begynte vest-allierte tropper [[invasjonen av Sicilia]]. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august.<ref>Beevor 2012, s. 531, 540</ref> Den 3. september gikk kanadiske tropper fra den 8. armé over [[Messinastredet]], som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.<ref>Hastings 2012, s. 499</ref>

Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet.<ref>Beevor 2012, s. 543</ref> Dette skjedde etter at et [[statskupp]] hadde avsatt Mussolini, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. Mussolini ble befridd fra fangenskap av en [[Waffen-SS]] aksjon ledet av [[Otto Skorzeny]]. Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett, som leder for den tyskstøttede [[italienske sosialrepublikk]], også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden [[Salò]], en liten by ved [[Gardasjøen]].<ref>Davies 2008, s. 196–197</ref> Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den italienske regjeringen, under kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel]]. Den hadde lav prestisje, var under stadig press for å ta inn representanter for anti-fascistiske partier, noe britene motsatte seg av frykt for at monarkiet skulle undergraves, mens amerikanerne var likegyldig til det.<ref>Weinberg 1994, s. 487</ref>

Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning, og den allierte offensiven gikk tregt. Den tyske øverstkommanderende [[generalfeltmarskalk]] [[Albert Kesselring]] visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet,<ref>Davies 2008, s. 129</ref> hvor «[[Gustavlinjen]]» var den sentrale.<ref>Beevor 2012, s. 573–574</ref> De allierte greide ikke å bryte igjennom denne,<ref>Roberts 2010, s. 373–380</ref> og i januar 1944 bestemte de seg for å [[Operasjon Shingle|landsette styrker ved Anzio]] for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen.<ref>Roberts 2010, s. 380–381</ref> Amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde imidlertid at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.<ref>Roberts 2010, s. 381–386</ref> 

Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i [[slaget om Monte Cassino]]. I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino, og den 4. juni gikk allierte styrker inn i [[Roma]].<ref>Beevor 2012, s. 615, 619</ref>

Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst. I tillegg førte det til kapitulasjon av den eldste fascistiske staten, og at Tyskland mistet sin viktigste allierte i Europa.<ref>Davies 2008, s. 129–130</ref> Ifølge den britiske historikeren [[Richard Overy]] var det uenighet mellom amerikanerne og britene om felttoget i Italia. Amerikanerne ville konsentrere styrkene for en invasjon av Frankrike, mens britene anså at Italia ga muligheter for fremgang i periferien av det tysk-dominerte Europa, med videre fremrykking mot Wien. Overy mener den amerikanske vurderingen har stått seg, strategisk var felttoget underordnet, og tok ressurser fra den sentrale invasjonen av Frankrike.<ref>Overy 2021, s. 268–269, 274–275</ref>

Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste. Denne fulgte [[Appenninene]] fra sør for [[Rimini]] på østkysten, krysset mellom [[Firenze]] og [[Bologna]], og til sør for [[La Spezia]] på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for [[Bologna]] sammen, men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen.<ref>Beevor 2012, s. 791</ref> [[Generaloberst]] [[Heinrich von Vietinghoff]] kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.<ref>Roberts 2010, s. 389–391</ref>