Redigerer Alpene (avsnitt)

== Plante- og dyreliv ==
[[Fil:Leontopodium alpinum1.jpg|thumb|[[Edelweiss]] (''Leontopodium alpinum'') er selveste symbolet på Alpene {{Byline|Franz Xaver}}]]
[[Fil:KochscherEnzian.jpg|thumb|Alpene byr på mange arter av [[søterotfamilien|søter]] (her [[alpesøte]], ''Gentiana acaulis'')]]
[[Vegetasjon]]en i Alpene gjenspeiler i stor grad de [[#Klima og værforhold|fire nevnte klimagradientene]], men også [[#Jordsmonn|jordsmonnet]], som i sin tur er avhengig av de [[#Geologisk inndeling|dominerende bergartene]]. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. [[Fauna|Dyrelivet]] er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger [[#Den kolline regionen|under]], er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.

Alpenes [[flora (botanikk)|flora]] og [[fauna]] ligner i flere henseender på [[Norden]]s, både når det gjelder [[art]]ene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. [[hjort]], noen [[#Store rovdyr|store rovdyr]]), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i [[Mellom-Europa]]. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. [[Øst-Europa]] og [[Pyreneene]]). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende [[breddegrad|geografisk bredde]]. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den [[#Den subalpine regionen|subalpine]] høydesonen på den [[subarktisk klima|subarktiske]] regionen, og den [[#Den alpine regionen|alpine]] på den [[arktisk klima|arktiske]]. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.

[[Fil:Alpenwiese.jpg|thumb|left|[[Seter]]vegetasjonen er spesielt artsrik (her i [[Bern-Alpene]] på 2200&nbsp;moh.)]]
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100&nbsp;km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den [[#Den alpine regionen|mellomalpine gressonen]], der det fins minst 350 [[endemisme|endemiske]] arter.

Menneskelig aktivitet har gjennom det [[#Landbruk|tradisjonelle landbruket]] bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har [[kulturplante]]r (og medfølgende «[[ugress]]») blitt introdusert til [[åker]]ne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har [[seter]]driften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.

[[Fil:Waldrapp Geronticus eremita.jpg|thumb|left|[[Skallet ibis]] kan igjen påtreffes i Alpene]]
[[Fil:Alpenkrähe-Pyrrhocorax.jpg|thumb|[[Alpekråke|Alpekråka]] (''Pyrrhocorax pyrrhocorax'') har blitt svært sjelden i Alpene, delvis fordi den blir fortrengt av en nær slektning,... {{Byline|Malte Uhl}}]]
[[Fil:Pyrrhocorax-graculus-0018-a.jpg|thumb|[[Alpekaie|alpekaia]] (''Pyrrhocorax graculus'') {{Byline|Mathias Bigge}}]]
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den [[Høyderegioner i biogeografien|kolline]] høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600&nbsp;moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran ([[#Den mediterrane regionen|se under]]).

Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er [[sommereik]] og [[agnbøk]] i nord, men [[frynseeik]] (''Quercus cerris'') lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved [[flommarksskogsmark]]er og [[sumpskogsmark]]er. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til [[middelalderen]] fantes det [[elg]] i disse skogene.

En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er [[skallet ibis]] (''Geronticus eremita''). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i [[Kärnten]], og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat ([[insekter]] m.m.) helt oppe i den [[#Den alpine regionen|alpine]] regionen.

=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige [[mediterrant klima|mediterrane]] regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600&nbsp;moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som [[steineik]] (''Quercus ilex'') og [[oliven]]trær.

Regionen over dette, som heter ''supramediterran'' og tilsvarer den [[#Den kolline regionen|kolline]] regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100&nbsp;meters høyde. Her finner man [[duneik]] (''Quercus pubescens'') i (syd)vest og [[europahumlebøk]] (''Ostrya carpinifolia'') i (syd)øst.

Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en [[maquis]] (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det [[#Landbruk|tradisjonelle landbruket]] har blitt gitt opp.

=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den [[Høyderegioner i biogeografien|montane]] sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er [[bøk]] og [[Vanlig edelgran|edelgran]] i Alpenes perifere områder, men [[gran]] og [[furu]] i de sentrale områdene. I&nbsp;sydvest ([[Provence-Alpene]]) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500&nbsp;moh. i nord, 1500–1700&nbsp;moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900&nbsp;moh. i sentrale strøk.

Siden den største delen av [[#Bosetning|Alpenes befolkning]] lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.

[[Hjort]] og [[villsvin]] påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for [[jerpe]] og [[tiur]]. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. [[spurvefugler]] og [[spetter]].

[[Fil:Birkkarspitze von S HQ.jpg|thumb|left|I store deler av Alpene er [[tregrense]]n preget av [[buskfuru]] (her i [[Karwendel]])]]

=== Den subalpine regionen ===
[[Fil:Rhododendron hirsutum2006.jpg|thumb|Mens [[alperose]]n ''Rhododendron hirsutum'' bare vokser i Kalk-Alpene, ... ]]
[[Fil:Rostblättrige Alpenrose.jpg|thumb|... finner man ''Rhododendron ferrugineum'' i de silikatrike delene av Sentral-Alpene.]]
[[Fil:Murmel.jpg|thumb|Et [[alpemurmeldyr]] vokter inngangen til hulen]]
[[Fil:Gemse01.JPG|thumb|[[Gemse]]r er flokkdyr og benådete klatrere {{Byline|Paul Hermans}}]]
De høyeste fjellskogene utgjør den [[Høyderegioner i biogeografien|subalpine]] høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med [[tregrense]]n. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800&nbsp;moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100&nbsp;moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400&nbsp;moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at [[seter]]driften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300&nbsp;meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I&nbsp;slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I&nbsp;beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.

Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av [[gran]] (i&nbsp;Alpenes perifere områder) eller [[furu]], [[europalerk|lerk]] og [[sembrafuru]] (i&nbsp;de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er [[bergfuru]] (''Pinus mugo'' [[underart|ssp.]] ''uncinata'') vest for [[Gotthard-massivet]] og [[buskfuru]] (''Pinus mugo'' ssp. ''mugo'') øst for dette. Store kratt med [[grønnor]] er også vanlig ved tregrensen.

I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne [[rådyr]] og f.eks. [[alpespissmus]] (''Sorex alpinus''), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er [[orrfugl]], [[nøttekråke]], [[brunsisik]] (''Carduelis cabaret'') og [[sitronirisk]] (''Serinus citrinella'').

[[Fil:Alpine Ibex feb08a.jpg|thumb|left|[[Geiter|Steinbukken]] har igjen blitt et litt mer vanlig syn i Alpene {{Byline|Frederik Vandaele}}]]

=== Den alpine regionen ===
Den [[Høyderegioner i biogeografien|alpine]] høyderegionen strekker seg fra [[tregrense]]n til den permanente [[snøgrense]]n. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700&nbsp;moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900&nbsp;moh. på Alpenes sydside og opptil 3100&nbsp;moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom [[seter]]driften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i [[Kalk-Alpene]] og de sentrale krystallinske ([[silikat]]rike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes [[endemisme|endemister]] finnes i den alpine sonen.

Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved [[lyng]] og [[dvergbusk]]er, slik som [[alperose]]r (''Rhododendron ferrugineum'' på gneis- og granittbunn; ''Rhododendron hirsutum'' på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. [[starr]], [[svingel]] og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom [[fjellslått|slått]]) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I&nbsp;den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller [[steinur]]er. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. [[Sildreslekta|Sildrer]] og [[søterotfamilien|søter]] er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens [[edelweiss]] er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. [[Cerastium|arver]] og [[Silene|smeller]] forekommer i større tall. ''[[Soldanella]]'' vokser ofte i snøleier.

Blant pattedyrene er [[Geiter|steinbukk]], [[gemse]] og [[alpemurmeldyr]] de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i [[Gran Paradiso|Gran Paradiso-massivet]], men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30&nbsp;000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne [[hare]] (som erstattes av [[sørhare]] i de lavere regionene) og [[snømarkmus]] (''Chionomys nivalis'').

Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter [[ravn]], den etter hvert svært sjeldne [[alpekråke|alpekråka]] (''Pyrrhocorax pyrrhocorax'', nå bare få individer i [[Engadin]]), den desto vanligere nære slektningen [[alpekaie]] (''Pyrrhocorax graculus''), [[fjellrype]], [[vannpiplerke]], [[svartrødstjert]] og [[fjellspurv]] (''Montifringilla nivalis''). På grunn av den rike [[jordfauna]]en tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også [[hønsehauk]], [[vandrefalk]], [[lerkefalk]], [[spurvehauk]] og [[spurveugle]] jakter jevnlig i denne regionen.

[[Vekselvarm]]e virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte ([[hoggorm]]; [[alpesalamander]], ''Salamandra atra'') eller er begrenset til de sydlige Alpene ([[aspishuggorm]], ''Vipera aspis''; [[sandviper]], ''Vipera ammodytes'').

Av det høye mangfoldet blant [[leddyr]] er [[dagsommerfugler|dagsommerfuglene]] mest påfallende. Vanlige arter er [[alpehvitvinge]] (''Pontia callidice''), den gule ''[[Colias phicomone]]'', [[svalestjerter|svalestjerten]] ''[[Parnassius phoebus]]'' og mange ulike arter av [[rutevinger]], [[perlemorvinger]] og [[ringvinger]].

[[Fil:Snow Flea close up crop.JPG|thumb|[[Snøloppe|Snøloppa]], en [[spretthaler|spretthale]], er et av få dyr som man kan finne i den '''nivale''' regionens evige is]]
[[Fil:Gyps fulvus (Frank Wouters).jpg|thumb|[[Gåsegribb]]en flyr igjen i Alpene {{Byline|Frank Wouters}}]]

=== Den nivale regionen ===
Den [[Høyderegioner i biogeografien|nivale]] høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig [[lav]] (rundt 200 arter) og [[alge]]r (100 arter). Noen alger, som kalles [[kryoplankton]], vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som [[sildreslekta|sildrer]] og [[issoleie]], overlever på snøfrie flekker (såkalt [[nunatakkflora]]).

Faunaen er begrenset til et fåtall [[leddyr]]. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man [[bjørnedyr]], [[spretthaler]] ([[gletsjerloppe]], ''Isotoma saltans'', og [[snøloppe]], ''Isotoma nivalis'') og [[snønebbfluer]]. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).

=== Store rovdyr ===
Store [[predasjon|rovdyr]] streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
* [[Brunbjørn]] har overlevd i de slovenske Alpene og i [[Adamello]] (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til [[Steiermark]] og [[Niederösterreich]] (Østerrike), fra Adamello til [[Tirol]] (Italia/Østerrike) og [[Val Müstair]] (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
* [[Ulv]]en har på 1980-tallet gjeninnvandret fra [[Appenninene]] via [[De liguriske Alpene]], og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til [[Sveits]]. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
* [[Gaupe]]n ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i [[Sveits]] og [[Østerrike]].
* [[Lammegribb]]en ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i [[Hohe Tauern]], [[Sesvenna]], [[Vanoise]] og [[De maritime Alpene]].
* [[Gåsegribb]]en gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I&nbsp;tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
* [[Kongeørn]]en var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.
For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.