Redigerer «Mary Rose» (avsnitt)

==== Kartlegging og utgravning ====
Da vraket var funnet, ble prosjektet deretter kjent for offentligheten slik at det kom medieoppmerksomhet, som bidro til at det kom inn donasjoner i form av både kontante midler og utrustning, først og fremst fra private kilder. I 1974 ble Mary Rose-komiteen utvidet med representanter fra [[National Maritime Museum]], [[Royal Navy]], [[BBC]] og flere lokale organisasjoner. Samme år fikk prosjektet offisiell støtte fra [[Charles, prins av Wales|prins Charles]], som selv deltok i dykking på vraket, noe som ga større oppmerksomhet og flere donasjoner.<ref>Marsden (2003), s. 35.</ref> Mary Rose-komiteen ble registrert som stiftelse i 1974 og fikk tillatelse fra de britiske myndighetene til å starte utgravning med etterfølgende berging.<ref>Rule (1983), s. 67.</ref>

I 1978 hadde de innledende utgravningene fastslått at det var tale om et begrenset område med en intakt skipsstruktur med lengderetningen liggende nesten rett nord, med en helning på knapt 60 grader mot [[styrbord]] og med forstavnen noe lavere i havbunnen enn akterstavnen. Det var nå tilstrekkelig informasjon for å starte en total og moderne arkeologisk utgraving av skipet. For å gjøre dette måtte de beskyttende lag av leire og slam fjernes. Utgravningen måtte avsluttes innenfor en tidsramme på få år og skipsskroget berges for å bevare «Mary Rose» så snart det var blottstilt. For første gang støtte man på de praktiske vanskeligheter om å heve, konservere og forberede skroget for offentlig utstilling.<ref>Rule (1983), s. 72.</ref>

For å håndtere det kompliserte og kostbare prosjektet ble en ny organisasjon dannet i 1979, der den eldre Mary Rose-komiteen ble erstattet av [[fond]]et ''«Mary Rose Trust»'' (Mary Rose-stiftelsen). Samme år ble den tolv meter lange [[katamaran]]en «Roger Greenville» som hadde vært benyttet siden 1971, erstattet med et nytt dykkerskip, bergningsskipet «Sleipner», som hadde vært dykkerskip i [[Sverige]] for bergingen av [[regalskip]]et [[«Vasa» (skip)|«Vasa»]]. Størrelsen på arbeidstaben som først var på tolv frivillige som arbeidet fire måneder om året, ble øket til over 50 personer som arbeidet nesten døgnet rundt i ni måneder av året. Dertil deltok over 500 frivillige som dykkere mens en landbasert laboratoriestab på omtrent 70 personer arbeidet med konservering.<ref>Marsden (2003), s. 40.41; Rule (1983), s. 59, 73-76.</ref> I fire dykkersoner fra 1979 til 1982 var det over 22&nbsp;000 dykkertimer ved vrakstedet, tilsammen 11,8 år.<ref>Rule (1983), s. 220.</ref>