Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

=== Hitler avslår Quislings krav om suverenitet ===
[[Fil:Quisling Terboven Hirden.jpg|miniatyr|Quisling og Terboven inspiserer en [[Hirden|hird]]-avdeling. Etter at appellene til Hitler om økt suverenitet var blitt blankt avvist var det sommeren 1942 blitt helt klart for Quisling at Terboven hadde den reelle makten i Norge.{{Byline|Riksarkivet}}]]
Den 18. juli 1942 fylte Quisling 55 år. Dagen fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i NS-bevegelsen, og gratulasjonstelegrammer fra Hitler og Terboven ble trykket i landets aviser. Alle Nasjonal Samlings fylkes- og særogranisasjoner gav føreren kostelige gaver, og dagen ble feiret med en stor tilstelning på [[Villa Grande|Gimle]].<ref name="Dahl(1992)-322-324" />

På tross av det rosenrøde bildet NS og okkupasjonsmakten forsøkte å tegne utad var sommeren preget av fundamentale uenigheter mellom Quisling og tyskerne. Quisling hadde kontaktet Hitler med krav om suverenitet for Norge og fredsavtale med Tyskland, og Quisling tolket signalene fra Terboven og Hans Lammers som positive. Quisling argumenterte med at den folkelige motstanden mot Tyskland ville opphøre om Norge igjen ble suverent, og at den harde linjen med arrestasjoner og dødsdommer bare avlet hat mot tyskerne. Samtidig led den norske økonomien tungt under okkupasjonen, og Quisling-regjeringen forsøkte å argumentere med at okkupasjonsomkostningene var urimelige og ute av proporsjoner med hva de var i andre tyskokkuperte land.<ref name="Dahl(1992)-314-319" />

Hitlers avgjørelse kom i august. Det kom ikke på tale med noen norsk representasjon i utlandet, og noen fredsavtale var uaktuelt så lenge verdenskrigen pågikk. Etter krigens slutt skulle tyske myndigheter ensidig avgjøre hvordan Norges tilknytning til det tyske rike skulle være. Samtidig skulle tyskerne også suverent fortsette å bestemme hvordan norske ressurser skulle administreres, og Terboven fikk for eksempel fritt spillerom over norsk vannkraft.<ref name="Dahl(1992)-328-329" />

Avslaget ble et vendepunkt under Quislings tid som leder. På tross av at Quisling hadde forsøkt å legge all sin makt bak kravet var avslaget helt kategorisk, og tydeliggjorde at Quisling på ingen måte var Hitlers likemann. I det formelle svaret ble det også gjort klart at Quisling heretter ikke skulle kontakte Berlin direkte – nå skulle all kontakt gå igjenom Terboven. Quisling var i praksis degradert og uten mulighet til å påvirke Hitler, og stod nå uten noen som helst form for legitimitet. Heretter var den optimistiske tonen Quisling hadde fått etter utnevnelsen til ministerpresident forduftet, og i resten av krigsårene fremstod Quisling stadig mørkere og dystrere når han opptrådte offentlig.<ref name="Dahl(1992)-329-330" />