Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

=== Den videre utvikling ===
Styret i Utbyggingsfondet mente at det i 1960 var for tidlig å redusere statens medvirkning i industriutbygging i Nord-Norge. Fondet var for øvrig innen den tid blitt omorganisert og fått navnet [[Distriktenes utbyggingsfond]]. Frem til midten av 1960-årene skulle det investeres rundt 1 milliard kroner i blant annet Rana Gruver og Jernverket i Mo i Rana, i Sør-Varanger et ferrosilisiumverk, aluminiumsverket i Mosjøen og sementfabrikken i Tysfjord.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=128–129}}

Et spesielt problem som ble påpekt var mangel på videreforedling av råstoffene fra industrien. Årsaker som ble påpekt var at industri var nytt i Nord-Norge og at foredlingsindustri krevde høy spesialiseringsgrad, en utviklet serviceindustri å støtte seg på og et salgsapparat basert på store markeder. Derfor hadde de mer spesialiserte sekundærnæringer fått utviklet seg i Sør-Norge. På sikt mente fondet at det i sentrene rundt [[hjørnesteinsbedrift]]ene ville utvikles industri for videre bearbeiding av primærproduktene. For denne utviklingen kunne offentlig støtte bli aktuelt. I forhold til investeringen ble sysselsettingseffekten påpekt å være stor.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=128–129}}

Teorien om hjørnesteinsbedrifter utviklet i Frankrike, den tilsa at teknologiintensive bedrifter kunne skape store ringvirkninger, og gi positive virkninger for andre bedrifter. Forsøk på å skape vekstsentra og hjørnesteinsbedrifter ble også introdusert til andre land i Europa. For den spredde norske utkantbosetningen fremstod vekstsenterteorien fra Frankrike som en trussel, for om det skulle bygges så store sentra som teorien la opp til, ville befolkningsutviklingen i utkantene gå ned. Dermed oppstod det politiske drakamper for å redusere vekstsentrene så mye som mulig. Samtidig begynne også en debatt om målsetningen for bosetningen.{{sfn|Teigen|2012|p=159–161}}

For å få utviklet konsulenthjelp for alle tiltakene anbefalte Utbyggingsfondet at [[Kiwa Teknologisk Institutt|Statens teknologiske institutt]] skulle bygges ut. I det hele tatt understreket fondet viktigheten av å kunne utvikle nye forretningsideer og rasjonalisere de virksomheter som allerede fantes. Fondet uttalte avslutningsvis i meldingen at om de skulle nå sine mål, måtte det få en selvstendig stilling med omfattende virkemidler og kompetanse.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=128–129}}

Den borgerlige regjeringen som tok over i 1965 fulgte opp Arbeiderpartiets plantenkning. Fra 1965 ble et omfattende arbeid med landsdelsplanlegging igangsatt, der hver landsdel i Norge skulle ha et planprogram. I planene inngikk det å peke ut steder som skulle bli vekstsentra. Det nyopprettede [[Klima- og miljødepartementet|Miljøverndepartementet]] fikk ansvaret for planene. Arbeidet tok tid og først i 1972 kom rapporteringen for Landsdelsplanen for Nord-Norge.{{sfn|Teigen|2012|p=161–163}}

Sosialøkonomene fikk en stor plass i planleggingsarbeidet, der sosialøkonomene og arbeiderpartipolitikerne [[Erik Brofoss]] (1908–1979) og [[Tormod Hermansen]] (1940–) stod sentralt. Brofoss underviste ved [[Økonomisk institutt|Sosialøkonomisk institutt]] og arbeidet med å få regionaløkonomi inn som et pensumfag for studentene.{{sfn|Teigen|2012|p=161–163}}