Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

===''Realpolitik'' og Det nordtyske forbund===
{{utdypende|Det nordtyske forbund}}
En rask fred var essensiell for å holde Russland ute av konflikten, før de gikk inn på Østerrikes side.<ref>Taylor, ''Bismarck'', s. 87–88.</ref> Preussen annekterte [[Kongeriket Hannover]], [[Elektoratet Hesse]], [[Hertugen av Nassau|Nassau]] og [[Fristaden Frankfurt|byen Frankfurt]]. [[Storhertugdømmet Hessen|Hesse-Darmstadt]] mistet visse territorier, men ikke sin suverenitet. Statene sør for [[Main (elv)|elven Main]] (Baden, Württemberg og Bayern) signerte separate avtaler som gjorde dem pålagt å betale krigserstatning, og danne allianser som førte dem inn i Preussens interessesfære. Østerrike, og de fleste av deres allierte, ble ekskludert fra [[Det nordtyske forbund]].<ref>Sheehan, s. 910.</ref>

Slutten på den østerrikske herredømmet over de tyske stater flyttet Østerrikes fokus til [[Balkan]]. I 1867 godtok den østerrikske keiser [[Franz Josef I av Østerrike|Franz Josef]] en avtale ([[Det østerriksk-ungarske kompromiss av 1867]]), hvor han gav hans ungarske andeler lik stats som hans østerrikske domener, noe som opprettet dobbelmonarkiet [[Østerrike-Ungarn]].<ref>Sheehan, s. 905–910.</ref> Freden i Praha (1866) gav milde krav til Østerrike, hvori Østerrikes forhold til den nye nasjonstaten Italia undergikk kraftig omstrukturering; selv om østerrikerne var langt mer suksessfull på slagmarken mot italienske tropper, mistet monarkiet [[Kongedømmet Lombardia-Venetia|den viktige og rike provinsen Venezia]]. Habsburgerne avstod Venezia til Frankrike, som deretter formelt gav kontrollen over området til Italia.<ref>Rosita Rindler Schjerve ''Diglossia and Power: Language Policies and Practice in the Nineteenth Century Habsburg Empire'', 2003, ISBN 3-11-017653-X, s. 199–200.</ref> Den franske befolkning mislikte den prøyssiske seier, og krevde ''Revanche pour Sadová'' («Hevn for Sadova»), noe som viser den antiprøyssiske holdningen i Frankrike – noe som senere ville akselerere i månedene før [[den fransk-prøyssiske krig]].<ref>Bridge og Bullen, ''The Great Powers and the European States System 1814–1914''.</ref> Den østerriksk-prøyssiske krig skadet også forholdet til den franske regjering. Ved et møte i [[Biarritz]] i september 1865 med [[Napoleon III]], hadde Bismarck latt det bli forstått (eller Napoleon trodde han hadde forstått) at Frankrike kunne annektere deler av Belgia og Luxembourg, i bytte mot nøytralitet i krigen. Disse annekteringene manifesterte seg aldri, noe som førte til animositet fra Napoleon mot Bismarck.

Nederlagets realitet for Østerrike førte til en revurdering av interne divisjoner, lokal autonomi, og liberalisme.<ref>Sheehan, s. 909–910; Wawro, kapittel 11.</ref> Det nye nordtyske forbund hadde sin egen grunnlov, flagg, og myndighets- og administrasjonsstrukturer. Gjennom militær seier hadde Preussen under Bismarcks innflytelse overkommet Østerrikes motstand mot et forent Tyskland. Østerrikes innflytelse over de tyske stater ble ikke bare brutt, men krigen splintret opp ånden til den pangermanske enhet: de fleste tyske stater hatet prøyssisk maktpolitikk.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', kapittel V: ''From Reaction to Unification'', s. 225–269.</ref>