Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

== Etterspill ==

=== Sårede og døde ===
[[Fil:Morgen nach der Schlacht967b.jpg|mini|«The morning after the battle of Waterloo», olje på lerret. {{Byline|John Heaviside Clarke (1771 - 1863), 1816|type = Malt av}}]]
[[Fil:Cannon shot wound to arm, by Charles Bell Wellcome L0028900.jpg|miniatyr|Soldat fra slaget ved Waterloo, har mistet høyre arm etter treff fra kanonkule {{Byline|Charles Bell (1774-1842)|type = Tegnet av}}]]

Slaget ved Waterloo ga de britisk-allierte styrkene under Wellington tap på rundt {{formatnum:17000}} døde og sårede. De prøyssiske styrkene under Blücher tapte rundt {{formatnum:7000}} mann, av de 810 i en enhet, 18. regiment, i Bülows 15. brigade, de hadde kjempet både ved Frichermont og Plancenoit, og soldatene ble tildelt 33 [[Jernkorset|Jernkors]].{{Sfn|Mantle|2000}} Tapene for den franske siden under Napoléon  var mellom {{formatnum:24000}} til {{formatnum:26000}} soldater drept eller såret, blant de {{formatnum:6000}} til {{formatnum:7000}} tatt til fange, med ytterligere {{formatnum:15000}} forsvunnet ([[Desertering|desertert]]) rett etter.<ref name="ErikBjornskau189-191" /><ref name="Barbero 2006 312" />

<blockquote>«22. juni. Denne morgenen dro jeg for å besøke slagfeltet, som er litt utenfor landsbyen Waterloo, på høydedraget Mont-Saint-Jean, men ved ankomsten der var synet altfor ille å skue. Jeg følte meg syk i magen og var tvunget til å dra tilbake. Mangfoldet av skrotter, haugene med sårede menn med ødelagte lemmer ute av stand til å bevege seg, som går til grunne fra manglende sårbehandling eller sult, da de allierte var, selvfølgelig, tvunget til å ta sine kirurger og vogner med seg, utgjorde et syn jeg aldri vil glemme. De sårede, både de allierte og franskmennene, var igjen i en likeverdig elendig tilstand.», major W. E. Frye, ''After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819''.<ref>{{Harvnb|Frye|2004|loc=}}</ref></blockquote>

De fleste sårede og døde ble liggende natten over på slagfeltet, de prøyssiske styrkene forfulgte franskmennene og de britisk-allierte styrkene var alt for utmattet til å gjøre noe før dagen etter.<ref name="JohnKeegan195-203">Keegan 1979, s. 195-203</ref> Mellom 20 til 40 tusen sårede og døde og rundt 10 tusen døde hester lå på et område på 2 ganger 3 kilometer.<ref name="TimClayton482-489" /> Både døde og sårede ble plyndret, først forsvant penger, klokker og effekter, deretter klær, overlevende soldater fra alle sider deltok i plyndringen.<ref name="TimClayton482-489" /> De lettere sårede ble etter hvert behandlet på stedet, mens de med større sår stort sett ble fraktet til Brussel hvor det ble etablert provisoriske feltsykehus.<ref name="TimClayton493-499">Clayton 2014, s. 493-499</ref> Ved slag på den tiden forventet britiske leger rundt 10 % sårede, etter Waterloo var det  rundt 30 %, altså tre ganger så mange.<ref name="TimClayton482-489" />

=== Tapere og seierherrer ===
Marskalk Grouchy, som fortsatte å følge sine ordre, slo dagen etter general Johann Adolf von Thielmann i [[slaget ved Wavre]] og trakk seg tilbake i god orden, til prisen av {{formatnum:33000}} franske soldater som aldri nådde slagfeltet sør for Waterloo. Samme dag sendte Wellington til Storbritannia sin offisielle rapport som beskrev slaget, den ankom London den 21. juni 1815 og ble publisert som ''[[London Gazette|London Gazette Extraordinary]]'' den 22. juni.<ref>{{London Gazette|issue=17028|startpage=1213|date=22. juni 1815|accessdate=19. mai 2010}}</ref> Wellington, Blücher og andre koalisjonsstyrker rykket så videre frem mot Paris.

[[Fil:Cuirass holed by a canonball at Waterloo Antoine Fauveau 18Juin 1815.jpg|mini|Rustning som tilhørte den franske rytterkarabineren Antoine Favreau. Den ble gjennomhullet av en kanonkule ved Waterloo, og Favreau ble bare 23 år gammel (Musée de l'Armée, Paris).]]

Den 24. juni 1815 kunngjorde Napoléon sin andre [[abdikasjon]]. I de siste trefningene i Napoleonskrigene ble marskalk [[Louis Nicolas Davout]], Napoléons krigsminister, slått av Blücher i slaget om Issy den 3. juli 1815.<ref>[http://www.fromoldbooks.org/Wood-NuttallEncyclopaedia/i/issy.html Nuttal Encyclopaedia: Issy]</ref> Napoléon forsøkte å flykte til USA, men Storbritannias [[Royal Navy]] blokkerte franske havner for å hindre ham i å unnslippe. Han overga seg den 15. juli til [[kommandør]] Frederick Maitland på HMS «Bellerophon». Det var fortsatt kamper mot franske festninger, den som holdt ut lengst var [[Longwy]], den kapitulerte den 13. september 1815. Den 20. november ble [[Paris-traktaten av 1815|fredstraktaten]] undertegnet og kong [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] ble gjeninnsatt. Napoléon ble sendt i eksil til [[St. Helena]], hvor han døde i 1821.<ref name="Hofschroer-274-276-320">{{Harvnb|Hofschröer|1999|pp=274–276, 320}}</ref>

<blockquote>«Deres kongelige høyhet, – Utsatt for de fraksjoner som deler mitt land, og fiendeskapet fra stormaktene i Europa, har jeg avsluttet min politiske karrière, og jeg kommer, som [[Themistokles]], for å be om generøsiteten til det britiske folk. Fra deres kongelige høyhet ber jeg om lovens beskyttelse, og overgir meg til den sterkeste, den mest utholdende, og den mest generøse av mine fiender.», Napoléon. (brev til prinsregenten hvor han overgav seg)<ref name="Booth-57">{{Harvnb|Booth|1815|p=57}}</ref></blockquote>

Generalmajor Maitlands 1st Foot Guards ble antatt å ha slått keisergardens grenaderer, selv om de «bare» hadde møtt jegere fra den nylig opprettede midlere garden.<ref name="Barbero 2006 264">{{Harvnb|Barbero|2006|p=264}}</ref> I erkjennelsen av bragden ble de uansett hedret med tittelen Grenadier Guards og fikk benytte bjørneskinnsluer tilsvarende de keisergarden brukte. Storbritannias Household Cavalry kopierte tilsvarende de franske kyrassérenes brystplate som et tegn på deres suksess mot sine pansrede franske fiender. Effekten av [[lanse]]n førte til at den ble tatt i bruk over det meste av Europa. Britene la om deres første lette kavaleriregiment til [[lansenér]]er i 1816, uniformene var basert på det polske 1. lette kavaleriregiment fra keisergardens lansenérer.