Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

=== Unionen, hannoverne og jakobittene ===
[[Fil:Union flag 1606 (Kings Colors).svg|thumb|Det første britiske unionsflagget, skapt av Jakob VI og I, symboliserte foreningen av England og Skottland under en krone.]]
[[Fil:Peter Tillemans - The Battle of Glenshiel 1719. Figures probably include Lord George Murray, c 1700 - 1760; Rob Roy MacGregor, 1671 - 1734; and General Joseph Wightman, d. 1722 - Google Art Project.jpg|thumb|Slaget ved Glenshiel, 1719, maleri av Peter Tillemans]]
Ved [[1700]] synes det som om det protestantiske monarkiet sto i fare for å gå mot sin avslutning med den barnløse Stuartprinsessen [[Anne av Storbritannia|Anne]]. Heller enn å gå tilbake til hennes katolske bror [[James Francis Edward Stuart]], besluttet det engelske parlament at [[Sophia av Hannover]] og hennes etterkommer skulle overta tronen – uten å konsultere det skotske parlamentet – ved loven ''[[Act of Settlement]]'' av [[1701]] som utelukket katolikker. I [[1703]] vedtok det skotske parlament loven ''[[Act of Security]]'' kravet om en protestantisk monark, men som nedstammet fra de skotske kongene, men ikke den engelske etterkommer. Det åpnet muligheten for at kronen kunne bli delt. Framfor å risikere at James Francis Edward Stuart, som da levde i Frankrike, skulle komme på tronen presset det engelske parlamentet for en full union mellom nasjonene. Skottene nektet å øke skattene og ville trekke skotske soldater fra [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|hertugen av Marlboroughs]] hær i [[den spanske arvefølgekrigen]] om ikke deres krav ble innfridd. I [[1705]] truet det engelske parlamentet med stoppe frihandelen og fri bevegelse mellom de to landene,<ref>Lynch, Michael (1992): ''Scotland: A New History''. Pimlico. ISBN 0712698930. ss. 311.</ref> om det ikke ble åpnet forhandlinger som enten trakk tilbake den skotske ''Act of Security'' eller førte fram til felles union, ''[[Acts of Union 1707|Act of Union]]''. Det siste ble resultatet i [[1707]] med en union hvor Skottland og England ble kongedømmet [[Storbritannia]], bortimot et hundre år etter unionen med kronene.

Unionstraktaten bekreftet [[Huset Hannover|hannovernes]] etterfølgelse (en monark som ikke snakket engelsk, kun [[tysk]]), avskaffet både det skotske som det engelske parlamentet, og etablerte det britiske parlamentet i London (på samme sted som det tidligere engelske parlament). Skottland har 45 seter i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]], og en representant i [[House of Lords|Overhuset]]. Loven førte også til felles statsborgerskap, ga skottene fri tilgang til engelske markeder. [[Den skotske kirke]] og skotske lov og rett forble atskilt. Unionen var meget kontroversiell blant skottene, og i økende grad for de som hadde håpet på en økonomisk vekst som ikke øyeblikkelig ble innfridd. Da den til sist kom i løpet av den andre halvdel av århundret, var det skotske lavlandet som mottok fordelene.

[[Fil:Prince_Charles_Edward_Stuart_by_Antonio_David.jpg|left|thumb|upright|Den unge prins Charles]]
Jakobittene fikk fornyet vekst ved unionens upopularitet. I 1708 forsøkte [[James Francis Edward Stuart]] å invadere med en fransk flåte, men [[Royal Navy]], den britiske marine, forhindret landgang. Et mer seriøst forsøk skjedde i [[1715]]. Dette opprøret, kjent som «The 'Fifteen», planla et samtidig opprør i [[Wales]], [[Devon]] og Skottland. Arrestasjoner i sør forhindret de sørlige aksjonene. I Skottland ledet [[John Erskine, 22. jarl av Mar|John Erskine, jarl av Mar]], med kallenavnet «Bobbin' John», de jakobittiske klanene, men viste seg som en ubesluttsom leder og lite kompetent soldat. Mar erobret [[Perth (Skottland)|Perth]], men lot en mindre regjeringsstyrke under ledelse av [[John Campbell, 2. hertug av Argyll|hertugen av Argyll]] holde sletten ved [[Stirling]]. Deler av hæren til Mar sluttet seg til opprørene i nordlige England og sørlige Skottland, og jakobittene kjempet seg inn i England før de ble beseiret i [[slaget ved Preston]], og overga seg den [[14. november]] [[1715]]. Dagen før feilet Mar i å beseire Argyll i [[slaget ved Sheriffmuir]]. Ved dette tidspunktet gikk James Francis for seint i land i Skottland. Han fikk det råd at saken var håpløs og flyktet hastig tilbake til Frankrike. Et forsøk på en jakobittisk invasjon med spansk støtte i [[1719]] ble møtt med liten entusiasme fra [[Skotske klaner|klanene]] og det endte med et nederlag mot de britiske styrkene i [[slaget ved Glen Shiel]].

[[Fil:The Battle of Culloden.jpg|right|thumb|Slaget ved Culloden mellom jakobittene og de britiske «rødejakkene».]]
I [[1745]] kom en overraskende gjentagelse i et nytt og siste jakobittisk opprør kjent som «The Forty-Five». Unge [[Charles Edward Stuart]], sønn av James Francis, kjente som «Bonnie Prince Charlie» og «Den unge pretendent», gikk i land på øya [[Eriskay]] på [[Ytre Hebridene]]. Flere av klanene flokket seg begeistret om ham. I begynnelsen hadde han overraskende stor suksess, erobret Edinburgh og beseiret deretter den eneste regjeringshæren i Skottland i [[slaget ved Prestonpans]]. Opprørshæren marsjerte inn i England og mot London, og kom så langt som til [[Derby]] hvor det ble mer og mer åpenbart engelskmennene ikke ville støtte en katolsk Stuart-monark, og Charles lovnader til sine egne om at franskmennene snart ville komme og delta i kampen ble like åpenbart stort sett tomt prat. Jakobittene havnet i en tillitskrise og de trakk seg tilbake til Skottland.

I mellomtiden fikk England samlet seg og ledet av [[William, hertug av Cumberland|hertugen av Cumberland]] ble opprøret knust i [[slaget ved Culloden]] den [[16. april]] [[1746]] hvor kanskje opp til 2000 skotter ble slaktet ned. Charles skjulte seg i nordlige Skottland fram til september 1746 da han klarte å rømme tilbake til Frankrike ved hjelp av [[Flora MacDonald]]. Han døde som en nedbrutt mann, og jakobittenes sak døde med ham.<ref>Harrington, Peter (1991): ''Culloden 1746, The Highland Clans' Last Charge''. Chandler, David G.. red. Campaign series #12. Osprey Publishing. ISBN 1 85532 158 0. p. 85–86.</ref>