Redigerer Sjøsamer (avsnitt)

==== Sjøsamenes næringsveger i forandring ====
I dagens Nordland og Troms hadde utviklingen ført til tre kategorier samer rundt år 1600; de tidlig etablerte sjøsamer (''bufinner''), [[bygdesamer]] (''skovlapper'' eller ''markefinner'') og ''fjellapper'' som lever nomadisk. Bygdelapper hadde svensk avstamning og hadde vandret over for å slå seg ned i utkanten av norske kystbygder. Markefinner ble de derfor også kalt fordi de slo seg ned i «marka», som ofte var tidligere sommerboplasser.<ref name=Å1213>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 12–13.]]</ref>

[[Fil:Kystsamer fjellsamer skogsamer.jpg|mini|Skisse som viser ulike tilpasninger for samisk reindriftsnomadisme med trekkrute gjennom året. <small>Illustrasjon av Ørnulv Vorren i Ottar, [[Tromsø museum]]</small>]]

En driver for sjøsamenes liv og næringer har vært utviklingen for innlandssamene. Frem til 1500- og 1600-tallet drev innlandssamene med jakt, fiske og fangst, men etter dette gikk de mer over til mer reindrift. Da antallet rein økte måtte de ta større området i bruk, noe som gjorde at kystområder ble utnyttet til sommerbeite. Etter som dårlige beiteår, reinpest og andre vansker inntraff bestemmer innlandssamer seg for å heller satse på et liv ved kysten. Dette skjer gjerne med tilknytning til gamle sommerbeiteområder. I nordlige deler av Nordland og Sør-Troms bosatte disse nye sjøsamene seg i ubebodde områder, eller andre områder som de ut fra sine forutsetninger kunne utnytte.<ref name=KS6/> Disse nye bosetningene for kystsamer vokste til å bli store bygder i enkelte fjorder. Helt frem til rundt 1940 var disse bygdene basert på fiske og jordbruk. I motsetning til den tidligere etablerte kystsamebefolkningen kan det se ut til at de utnyttet utmarken i større grad, hvilket vil si jakt, fangst, bærplukking, skogsdrift og noe reindrift.<ref name=KS7>[[#K|Kalstad og Storm: ''Bosetningsmønstre'' side 7.]]</ref>

Sjøsamene hadde kraftig befolkningsvekst fra 1500-tallet og helt ut til 1900-tallet. Derimot sank den norskspråklige befolkningen i Finnmark frem mot år 1800. De norskspråklige befolkningen var bare halvparten så stor i år 1900 som den var i år 1550. Samene i fjordstrøkene hadde på samme tid økt til det fire- eller femdobbelte. Årsaker til dette mener historikeren er at samene hadde et allsidig næringsgrunnlag og skaffet mye mat fra havet. I tillegg kunne de dra nyte av handelskontakter mot både svenske- og russiske kjøpmenn, slik at de ikke på samme måte som nordmennene var avhengig av nordlandshandelen.<ref name=Å2426/>

Johan Borgos har undersøkt samenes næringer i Vesterålen fra 1700 til 1820. De hadde ofte større husdyrhold enn norske naboer, de var fiskere og det var vanligere enn blant nordmenn at samene hadde laksegarn. De eide også mange våpen, og drev med bjørnejakt, hadde hester eller kjørerein. Ellers var det noen som drev med båtbygging eller drev som smeder, med andre ord arbeidet de med høyst spesialisert tjenesteyting og solgte sine produkter til nordmennene. Andre forskere har sett lignende næringsvirksomhet blant samene i Tysfjord, Lødingen og Tjeldsund. Sjøsamene i Tysfjord var dessuten aktive under lofotfiske, skreifiske ved ytre Senja og vårtorskefiske i Finnmark. En annen aktivitet var båtbygging, som samene i disse områdene drev med, var viktig, men dette tok slutt rundt 1750. Årsaken var at skogene var nedhogde og det ble innført restriksjoner.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}

I henhold til etnografen [[Ørnulv Vorren]] (1916–2007) er sjøsamene sør for Tromsø ikke opprinnelige sjøsamer, men men etterkommere av innflyttede samiske reineiere fra Sverige. Årsaken til denne overgangen skal ha vært at de har mistet sine flokker og dermed kommet i økonomisk uføre. Derimot har sjøsamekulturen i Finnmark opprinnelse flere tusen år tilbake i tiden.<ref name=FP/>