Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

=== Litteratur og kunst ===
''Romeo og Julie'' ble trendsettende i samtiden. Tidligere hadde ikke romantiske forviklinger blitt regnet som et verdig nok emne å skrive en tragedie om.<ref>Levenson (2000: 49–50).</ref> Harold Bloom formulerte det som at Shakespeare oppfant «formelen som gjorde seksualiteten erotisk når den utspiller seg i dødens skygge»<ref>"the formula that the sexual becomes the erotic when crossed by the shadow of death." ; Bloom (1998: 89).</ref> Det er ingen av Shakespeares verker som har blitt gjenskapt i like mange ulike former som ''Romeo og Julie'': prosa, versefortellinger, drama, opera, orkester- og kormusikk, ballett, film, TV og maleri.<ref>Levenson (2000: 91), krediterer denne listen over genre til [[Stanley Wells]].</ref> Ordet «Romeo» har endog blitt et synonym for «mannlig elsker» i engelsk og andre språk.<ref>"Romeo", Merriam-Webster Online.</ref>

''Romeo og Julie'' ble parodiert, eller sitert, allerede mens Shakespeare levde: [[Henry Porter]]s ''Two Angry Women of Abingdon'' (1598) og [[Thomas Dekker]]s ''Blurt, Master Constable'' (1607) inneholder begge balkongscener der en jomfruelig heltinne deltar i vågalt ordspill.<ref>Bly (2001: 52)</ref> Skuespillet har satt utallige spor i senere litteratur. For eksempel utgjør forberedelsene til en fremførelse en stor del av handlingen i [[Charles Dickens|Dickens]]' ''[[Nicholas Nickleby]]''.<ref>Muir (2005: 352–362).</ref>

''Romeo og Julie'' har blitt illustrert, og brukt som motiv i billedkunst, flere ganger enn noe annet av Shakespeares stykker.<ref>Fowler (1996: 111)</ref> Den første kjente illustrasjonen var en treskjæring av gravscenen,<ref>''Romeo and Juliet'' V.iii.</ref> antagelig utført av Elisha Kirkall, som dukket opp i [[Nicholas Rowe]]s 1709-utgave av Shakespeares skuespill.<ref>Fowler (1996:112–113).</ref> Fem malerier av skuespillet ble bestilt til [[Boydell Shakespeare Gallery]] sent på 1700-tallet, hvert av dem er hentet fra en av de fem aktene i skuespillet.<ref>Fowler (1996: 120).</ref> 1800-tallets sans for visuelt slående forestillinger førte til at regissører hentet inspirasjon fra malerier, noe som i sin tur påvirket malere til å vise skuespillere og scener fra teateret.<ref>Fowler (1996: 126–127)</ref> På 1900-tallet og framover har skuespillets visuelle uttrykk vært knyttet til de mange filmversjonene.<ref name="Orgel 91">Orgel (2007: 91).</ref>