Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

==Musikken i senromantikken (1880–1910)==
<gallery class="center">
Gustav Mahler 1909.jpg|[[Gustav Mahler]] dominerte symfoniene i denne perioden.
GiacomoPuccini.jpg|[[Giacomo Puccini]]s verismo-operaer var totalt dominerende for operaens videre utvikling.
Der junge Richard Strauss.JPG|[[Richard Strauss]] skrev særlig symfoniske dikt og konsertverk i denne perioden.
Edward Elgar.jpg|[[Edward Elgar]] kombinerte britisk og kontinentaleuopeisk musikk i majestetiske orkesterverk.
Jean Sibelius, 1913.jpg|[[Jean Sibelius]] representerte en sterk finsk nasjonalisme og en nytenkning i musikken.
Carl Nielsen.jpg|[[Carl Nielsen]] hadde klassisistiske trekk i sin musikk, noe som var både tilbakeskuende og moderne.
</gallery>
Mot slutten av romantikken dukket det også opp andre stilarter som viste at den romantiske perioden gikk mot slutten. [[Claude Debussy]] var grunnleggeren av en ny stil som populært ble kalt ''impresjonismen''. Den inkluderte også [[Maurice Ravel]], [[Aleksandr Skrjabin]], [[Paul Dukas]] og [[Frederick Delius]]. Mot slutten dukket det også opp musikere som lot seg inspirere mer av klassisisme og barokk, som [[Igor Stravinskij]], [[Béla Bartók]] og [[George Enescu]]. Likevel fantes det fortsatt en god del romantiske komponister, om enn flere av de nye utviklet seg også i [[Nyklassisismen (musikk)|den nyklassisistiske perioden]].

1890 symboliserer et glidende skille litt som 1848. Flere av de dominerende komponistene døde eller sluttet å komponere. Offenbach døde i 1880, Wagner og Musorgskij i 1883, Smetana i 1884, Liszt og Borodin i 1886. Franck døde og Brahms sluttet å komponere i 1890, Tsjajkovskij døde i 1893, samme år som Verdi skrev sin siste opera, og Bruckner døde i 1896.

===Opera===
[[Bilde:Pagliacci Original Score Cover.jpg|miniatyr|[[Pagliacci]] gjorde stor suksess da den kom, og settes ofte opp sammen med [[Cavalleria Rusticana]] på grunn av at begge er enaktere, de kom nesten samtidig, begge er [[verismo|veristiske]] og temaet i de to operaene er relativt likt.]]

I 1890 kom det også et skifte i operaen. Den nye stilarten ble [[verismo]]. Operaen skulle reflektere verden slik den var, og ikke gamle sagn eller teaterstykker. På sett og vis kan dette minne om starten på [[opera buffa]], der vanlige historier tok over for gresk mytologi, men i verismen var historiene som oftest langt mer tragiske og dramatiske. Om verismen hadde et startskudd, må det nok ha vært [[Pietro Mascagni]]s ''[[Cavalleria Rusticana]]'' («landsens ridderlighet»).<ref>Side 250, Nesheim</ref> To år senere kom [[Ruggero Leoncavallo]]s ''[[Pagliacci]]'' («Klovnene»), og de to blir ofte spilt sammen.<ref>Side 688, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Begge er enaktere, og begge handler om sjalu ektemenn som begår drap i affekt. Hensiktsmessig eller ikke kan det virke som begge operaene manipulerer publikum til å holde med respektive klovnen og elskeren.<ref>Side 659, Taurskin</ref>

====Puccini og Strauss====
[[Giacomo Puccini]] kan sees som en synergi av Wagners syn på opera som et samlet kunstverk der alt henger sammen og Verdis fokus på melodien som dominerende i operaen. I tillegg var han påvirket av verismen.<ref>[https://snl.no/Giacomo_Puccini «Giacomo Puccini»] - ''Store norske leksikon''</ref> Han debuterte i operaverdenen med en enakter, ''Le Villi'' i 1884, men gjennombruddet kom med ''Manon Lescaut'' (1893), der hovedpersonen Manon først rømmer med studenten Des Grieux, så blir hun fristet av rikdom av den eldre Geronte. Til slutt blir hun med Des Grieux og rømmer, men dør av utmattelse.<ref>[http://www.roh.org.uk/productions/manon-lescaut-by-jonathan-kent Manon Lescaut] {{Wayback|url=http://www.roh.org.uk/productions/manon-lescaut-by-jonathan-kent |date=20170503134247 }} - Royal Opera House</ref>

Det var imidlertid hans andre opera etter gjennombruddet, ''[[La bohème]]'' (1896) som regnes som hans beste og mest oppførte opera, tett fulgt av ''[[Madama Butterfly]]'' (1904) og ''[[Tosca]]'' (1900).<ref>[http://operabase.com/top.cgi?lang=en#opera Opera statistics 2015/2016]</ref> Puccinis store evner som operakomponist handlet nettopp om en fargerik og uttrykksful instrumentering og forsterking av dramatiske scener a la Wagner, men samtidig kan dette også vise at Puccini lot seg inspirere av impresjonismen. Han lot seg også inspirere av senromantikkens harmonikk som man finner hos Mahler og Strauss<ref>Side 251-252, Nesheim</ref> Det er derfor ikke like oppstykket som hos Rossini eller Verdi, men sangene flyter over i hverandre. Overgangen mellom resitativ og arie er ikke alltid like klar i hans operaer.<ref>Side 688-89, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Der Puccini var en blanding mellom Verdi og Wagner, var Richard Strauss' operaer langt mer wagnerianske. Dette betydde at han lot ariene komme i bakgrunnen for å legge mer vekt på melodien med mye resitativ i en slags talesang.<ref>Side 252-53, Nesheim</ref> Strauss tre kjente operaer er ''[[Salome (opera)|Salome]]'' (1905), ''[[Elektra (opera)|Elektra]]'' (1909) og ''[[Rosenkavaleren]]'' (1911), og dermed tilhører han slutten av senromantikken.<ref>Side 252, Nesheim</ref> I tillegg til Wagner var også Strauss påvirket av Mozart, og lyktes i å kombinere de i utgangspunktet sterkt forskjellige komponistene. I ''Salome'' måtte Strauss lage musikk som reflekterte den noe spesielle handlingen, der kvinnen Salome forfører Herodes med sin sju slørs dans, og som belønning krever [[Johannes Døperen]]s hode på et fat.<ref>Side 777, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Musikken ble dissonant og harmonisk kompleks, og operaen hadde stor innflytelse på senere komponister, av hvilke enkelte ga opp tonalitet i sin helhet.<ref>Side 777, 779, Burkholder, Grout, Palisca</ref> ''Elektra'' var en videreføring av det atonale og dissonante, mens ''Rosenkavaleren'' var et skritt tilbake til en i utgangspunktet langt mer tonal og diatonisk dominerende melodi, med noe kromatisk melodi fra tid til annen.<ref>780, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Heller ikke operetten døde ut. [[Franz Lehar]] ivaretok arven etter at Arthur Sullivan døde i 1900. Særlig hans operette ''[[Den glade enke]]'' er kjent for ettertiden.

===Symfonier, symfoniske dikt og orkesterverk===
[[Bilde:Philadelphia Orchestra at American premiere of Mahler's 8th Symphony (1916).jpg|miniatyr|Orkesteret ved den første oppsetningen i Amerika av [[Symfoni nr. 8 (Mahler)|Mahler's 8. symfoni]].]]

Richard Strauss satset mot slutten av senromantikken på opera, men før det skrev han symfoniske dikt. Han varierte tematisk fra personlige erfaringer, med ''Tod und Verklärung'', til ''Macbeth'' til ''Don Juan'' blant sine tidligere verk fra rundt 1888-1889, og hans mer kjente ''[[Also sprach Zarathustra (Strauss)|Also sprach Zarathustra]]'', ''Don Quixote'', ''Till Eulenspiegel'' og ''Ein Heldeleben'' («Et helteliv»). Strauss hadde i disse symfoniske diktene både leitmotiv og programmatisk musikk. Likevel var det tilbakeskuende trekk. I ''Ein Heldeleben'' er han selvbiografisk og trekker med andre, og i ''Don Quixote'' brukte han instrumenter for å få frem forskjellige personligheter, begge som Berlioz før ham, og i ''Till Eulenspiegel'' benyttet han seg av rondoform.<ref>Side 733-35, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Symfonien hadde siden Brahms brakte den tilbake forblitt populær, og den fikk en økt popularitet og utvikling med [[Gustav Mahler]]. Mahler skrev ni fullførte og en ufullendt symfoni, og tre symfoniske sangsykluser som var oppbygd som symfonier og på mange måter liknet på dem. Av sangsyklusene er ''Das Lied von der Erde'' blant de mest kjente. Mahler var også en glimrende dirigent, og fikk flere oppdrag før han i 1897 fikk dirigentrollen i Wien. Da hadde han allerede jobbet med oppsetninger av Wagner-operaer, og i Wien satset han også på en klar helhet i operaproduksjonene han hadde ansvar for i ånd med Wagners idealer. Mahler selv var sammensatt; han var flink til å få venner, men også god til å få seg fiender; han var jøde av fødsel, men konverterte til katolisismen, han var født i Tsjekkia, men forholdt seg til tysk musikk og bodde i Østerrike når han kunne.<ref>Side 243-244, Nesheim</ref><ref>446-48, Herresthal</ref> Dette hører man også i mye av hans musikk, som ofte kombinerte dyp smerte og ensomhet med humor på grensen til ironi.<ref>Side 448, Herresthal</ref>

Symfoniene ble  av Mahler selv delt inn i grupper eller sykluser. For eksempel ble symfoni nummer 2, 3 og 4 omtalt som Wunderhorn-symfoniene etter diktsamlingen ''Des Knaben Wunderhorn'' som symfoniene hadde hentet tekster fra.<ref name="Side 245, Nesheim">Side 245, Nesheim</ref> Symfoni numer 2 inkluderte kor og flere instrumenter enn vanlig i et symfoniorkester, mens den tredje symfonien er en pastoralsymfoni og den fjerde har kontraster med en munter grunntone, og mot slutten synges et dikt fra diktsamlingen av en sopran.<ref>Side 449-49, Herresthal</ref> Den neste syklusen med symfoni nummer 5, 6 og 7 var absolutt musikk, og dermed et skritt vekk fra wagnersk musikk. Samtidig var musikken preget av dyp lidelse og lengsel etter fred.<ref name="mahler">Side 449, Herresthal</ref> Symfoni nummer 8, ''[[Symfoni nr. 8 (Mahler)|Das Symphonie der Tausend]]'', var et svært verk skrevet for et veldig stort orkester som inkluderer orgel og mandolin i tillegg til dobbeltkor, guttekor og åtte solister. I tråd med Mahlers sammensatte personlighet gikk han her tilbake til ledemotivteknikk inspirert av Wagner.<ref name="Side 245, Nesheim"/>

De to komponistene [[Carl Nielsen]] og [[Jean Sibelius]] preget sitt lands musikk sterkt, og begge var især kjent for sine symfonier. Sibelius var preget både av Johan Svendsen og især Richard Wagner. I overgangen til senromantikken skrev han sitt første verk som fikk internasjonal oppmerksomhet, ''Kullervo'', i Wien under et opphold der han mislyktes i å fullføre sin komponistutdanning. Sibelius' symfonier er litt vanskelig å klassifisere. På den ene siden har han en tilknyttning til den klassisistiske stilen, på den andre siden var han inspirert av Bruckner, som igjen tilhørte den wagnerske stilen.<ref>Side 235, Nesheim</ref> Sibelius var hele sitt liv en sterk nasjonalist, og brukte ''[[Kalevala]]'' mye for å hente inspirasjon til sine symfoniske dikt, inkludert den svært politiske ''[[Finlandia]]''. Sibelius komponerte seks symfonier, tre innen senromantikken. Hans musikk var ofte preget av modale tonearter, enkle rytmer, repetisjon av korte motiver, pedaltoner og sterke kontraster. Dette skapte en melodisk stil som skilte seg klart fra resten av 1800-tallets symfoniske verk.

Nielsen var mer inspirert av Brahms enn av Wagner, og i så måte en motsats til Sibelius. Også Nielsen hadde klassisistiske trekk, og også han hadde modale vendinger. Samtidig var hans danseaktige rytme og friske stil og folkeaktige element markant forskjellig fra Sibelius. Også Nielsens komposisjoner går langt utover romantikkens periode, men især symfoni nummer 2, ''De fire temperamenter'' som gjorde seg markant innen romantikken.<ref>Side 234, Nseheim</ref>

[[Edward Elgar]] var selv ingen større tilhenger av noen nasjonalromantisk stil. I tillegg foretrakk for det meste engelskmenn det universelle musikkspråk fremfor en typisk engelsk stil.<ref>Side 746, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Elgars musikk dukket opp i flere sjangre, inkludert kammermusikk, orkestermusikk, kirkemusikk og operaer.<ref>Side 278, Nesheim</ref> Hans kanskje mest kjente verk er orkestersuiten ''[[Enigmavariasjonene]]'' og ''[[Pomp and Circumstance Marches]]'', spesielt den første, som alltid avslutter [[BBC Promenade Concerts]].