Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

==Striden om Eidsvollsgarantien==
[[File:Norges Jubilæum 1814-1914.jpg|thumb|«Norges Jubilæum 1814–1914», [[patriotisk]] [[postkort]] utgitt til hundreårsjubileet for [[Grunnloven]] 1914 med [[motto]]et «[[Enige og tro, indtil Dovre falder]]», de fem fremste [[eidsvollsmennene]] og [[Eidsvollsbygningen]]. {{byline|[[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
[[File:Enig og Tro til Dovre falder 1814.jpg|thumb|«Enig og tro til [[Dovre]] falder 1814», postkort til grunnlovsjubileet med blant annet maleriet «[[Eidsvold 1814]]» av [[Oscar Wergeland]] og portrettene av [[Christian Magnus Falsen|Falsen]], [[Wilhelm Frimann Koren Christie|Christie]] og den danske arveprinsen [[Christian Frederik]].{{byline|Nasjonalbiblioteket}}]]
[[Eidsvollsgarantien]] garanterte blant annet [[valutakurs|kurs]]en på gamle pengesedler.

Forhandlingene 13. mai var harde og voldsomme. De to partiene sto steilt imot hverandre i spørsmålet om finansene og [[statsbudsjett]]et. Hvordan skulle den nye staten finansieres? Debatten ble atter en gang en trette om prinsipper og om selvstendighet. Forsamlingens finanskomité, som hadde arbeidet siden 18. april, bestod for det meste av kjøpmenn og grosserere, [[Fredrik Meltzer|Meltzer]], [[Peter Schmidt|Schmidt]], [[Jens Rolfsen|Rolfsen]], [[Ole Clausen Mørch|Mørch]], [[Carl Peter Stoltenberg|Stoltenberg]], [[Gabriel Lund (1773-1832)|Lund]] og [[Peder Valentin Rosenkilde|Rosenkilde]], samt to jurister, [[Hilmar Meincke Krohg|Krohg]] og [[Johan Collett|Collett]]. Krogh var formann, og Collett sekretær. 

Komiteen hadde beregnet [[statsgjeld]]en og inntektene, slik at forsamlingen kunne få oversikt over den finansielle situasjonen landet var i, og så fastsette hva man kunne gjøre med det. Man kom frem til at det var gode utsikter til at landet kunne klare seg finansielt. Det som ikke ble lagt frem, var Norges del av statsgjelden som tilkom den oppløste helstaten Danmark-Norge, og som Norge ifølge [[Kieltraktaten]] skulle dekke en andel av. Det var mange usikre spørsmål knyttet til dette, og til krigen og hyperinflasjonen man nettopp hadde vært igjennom. Finanskomiteen regnet med en statsutgift på cirka 14 millioner [[speciedaler]] over det neste året. Riksforsamlingen måtte sette en garanti for å greie dette, og det kom til uenighet om dette punktet. 

Major [[Valentin Christian Wilhelm Sibbern|Sibbern]] tok ordet og mente at dette betød en større skattebyrde på den enkelte borger i riket, og spurte i tillegg om Riksforsamlingen virkelig hadde mandat til å ta opp dette. Skulle den også skattlegge folket?

Den økonomisk skolerte Herman Wedel-Jarlsberg leverte sitt hovedinnlegg i nettopp denne debatten, hvor han med stor effekt stilte tungtveiene spørsmål ved finansieringen av den selvstendige staten.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 53-54.</ref> Verken finamskomiteens medlemmer eller statsrådene Haxthausen og Carsten Tank kunne gi gode svar på Wedel-Jarlsbergs spørsmål. Han mente det økonomiske uføret med låneopptak og inflasjon under Napoleonskrigene var Danmarks ansvar, og det kom til hard debatt mellom ham og Krogh, som kjente seg fornærmet på egne vegne.

[[Fil:Jonas Rein Minne.jpg|thumb|Minneplate over [[Jonas Rein]] i [[Bergen]], i Nykirkens vegg]]
Selvstendighetspartiet valgte å forsvarte eidsvollsgarantien retorisk, med effektive argument om offervilje og fedrelandssinn. Man trakk også inn [[Selvstendighetseden 1814|selvstendighetseden]] fra 25. februar. Til slutt tok [[Jonas Rein]] og [[Georg Sverdrup]] ordet. Sverdrup tok utgangspunkt i folkereisingen etter [[Kielfreden]], men berørte ikke sakens kjerne. Jonas Reins tale er av de mest virkningsfulle som er holdt i Riksforsamlingen. Han appellerte med stor kraft til forsamlingens fedrelandssinn, og spurte [[Demagogi|demagogisk]]: «Vor stilling er ikke glimrende og dog spørger jeg, hvilket folk kjøbte nogensinde sin frihed og uafhængighed for så ringe pris?»<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 54-55.</ref> [[Christopher Frimann Omsen|Omsen]] svarte med en kritikk av finansdepartementets utsendinger og ble den førende taleren for unionspartiet den dagen. Igjen hadde selvstendighetspartiet vunnet diskusjonen, og med 76 mot 29 stemmer vedtok forsamlingen Finanskomiteens forslag til finansgaranti – den såkalte Eidsvollsgarantien.

Debatten handlet primært om skattlegging, og unionspartiet mente dette ikke lå innenfor forsamlingens mandat. Debatten varte hele dagen 13. mai, og resten av finanskomitéens fremlegg ble ikke diskutert før dagen etter. Det viste seg til slutt at eidsvollsgarantien ikke hadde noen effekt, unionspartiet fikk også her retten på sin side i det lange løp. Etter unionens etablering ble det klart at pengepolitikken ikke lot seg forsvare, og Stortinget måtte i 1819 godta tunge forpliktelser om å tilbakebetale 3 millioner speciedaler av Danmark-Norges utenriksgjeld.

Grunnloven ble nå vedtatt renskrevet av Diriks, Sverdrup og Weidemann. Grunnloven i sin endelige form ble lagt frem for riksforsamlingen 16. mai, Sverdrup var da valgt til president og fikk æren av å gjennomføre voteringen over Norges første selvstendige grunnlov.