Redigerer Oldtidens egyptiske religion (avsnitt)

=== Gravskikker ===
[[Fil:Illustrerad Verldshistoria band I Ill 025.jpg|thumb|left|upright|Balsamering av et lik.]]
Ettersom det ble betraktet som nødvendig for å bevare sjelen, var bevaring av det døde legemet en vesentlig del av egyptisk gravskikker. Opprinnelig gravla egypterne sine døde i ørkenen, hvor de tørre forholdene naturlig mumifiserte legemene. I [[Tidlig dynastisk tid i Egypt|tidlig dynastisk tid]] begynte de å benytte seg av graver for bedre beskyttelse, og legemet ble isolert fra den ønskede effekten av sanden og utsatt for naturlig forfall og forråtning. Egypterne utviklet en detaljert og omfattende [[balsamering]]spraksis hvor liket ble tørket og inntullet for å bli lagt i en kiste.<ref>Quirke & Spencer (1992), s. 86–90.</ref> Kvaliteten på prosessen varierte; den omfattende behandlingen av liket var også en kostnadsspørsmål, og de som ikke hadde råd til balsamering brukte fremdeles ørkengraver.<ref>David (2002), s. 300–301.</ref>

[[Fil:Opening of the mouth ceremony.jpg|thumb|Seremonien med å åpne munnen på den døde før gravleggelsen.]]
Straks mumifiseringen var fullført, ble [[mumie]]n fraktet fra den dødes hus til graven i en prosesjon med venner, familie og rekke prester. Før gravleggelsen utførte prestene en rekke ritualer, inkludert seremonien med å åpne munnen som hadde til hensikt å gjenoppvekke den dødes sanser og gi vedkommende muligheten til å motta ofringer. Deretter ble mumien gravlagt og graven forseglet.<ref>Taylor (2001), s. 187–193.</ref> Etterpå ga slektningene eller de innleide prestene ofringer til den avdøde i et nærliggende gravkapell med jevne mellomrom. Over tid ville ofringene avta, og de fleste gravkulter varte kun i en eller to generasjoner.<ref>Taylor (2001), s. 95.</ref> Så lenge kulten varte kunne slektningene skrive brev hvor de ba de avdøde slektningene om hjelp, i den tro at den døde kunne påvirke verden til de levende slik som gudene kunne.<ref>David (2002), s. 282.</ref>

De første egyptiske gravene var [[mastaba]]er, regulære bygninger gjort av murstein hvor faraoene og adelen ble gravlagt. Hver av dem inneholdt et gravkammer under jorden og et adskilt kapell over for gravritualene. I det gamle rike begynte strukturen på mastabagravene å utvikle seg til pyramideformer, noe som blant annet symboliserte den opphavlige jordhaug i [[egyptisk mytologi]]. Pyramidene var reservert kun for de kongelige, og ble ledsaget av store gravtempler ved siden av. Faraoene i mellomriket fortsatte å bygge templer, mens mastabaenes popularitet dalte. I økende grad begynte vanlige folk med nødvendige midler å gravlegge sine døde i graver som var hogd ut av fjellet med adskilte gravkapeller rett ved, en tilnærming som var mindre utsatt for gravplyndring. Ved begynnelsen av det nye rike begynte også faraoene bli gravlagt i slike berggraver, og de fortsatte med denne praksisene helt til den egyptiske religionen fikk tilbakegang.<ref>Taylor (2001), s. 141–155.</ref>

Gravene kunne inneholde mye gravgods, blant annet statuer av den avdøde som tjente som erstatning for legemet om det ble ødelagt.<ref>Fleming & Lothian (1997), s. 100–101.</ref> Ettersom det var antatt at den avdøde måtte arbeide i etterlivet, akkurat som livet, ble det gitt utstyr i graven; klær og redskaper, og andre hverdagsgjenstander, foruten amuletter og annet som skulle gi magisk beskyttelse mot farer i etterlivet.<ref>Taylor (2001), s. 107–110, 200–213.</ref> Ytterligere beskyttelse ble gitt ved [[Sarkofagtekstene|gravtekster]] som fulgte med i graven. Gravens vegger var også preget av kunstverker, blant annet bilder av den avdøde som spiste mat, noe som var antatt å gjøre det mulig for ham eller henne på magisk vis å ta til seg næring selv etter at gravofringene hadde opphørt.<ref>Quirke & Spencer (1992), s. 97–98, 112.</ref>