Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Nasjonalforsamling og ny forfatning ===
{{Utdypende|Nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken|Weimarforfatningen}}
[[Fil:SPD-Plakat 1919.jpg|thumb|upright|Valgkamp-plakat for SPD fra 1919{{byline|Design:Fritz Gottfried Kirchbach (1888-1942), Druck: Rotophot AG|1919}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1983-024-25, Bekanntmachung der sozialistischen Regierung.jpg|thumb|upright|Kunngjøringsplakat fra revolusjonsregjeringen av 12. november 1918{{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1983-024-25}}]]
Den 19. januar 1919 fant [[Valget i Tyskland 1919|valgene]] til den forfatningsgivende [[Nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken|nasjonalforsamling]] sted.<ref name="Huber1975"/><ref name="Valg_1919"/> For første gang i Tysklands historie var det også [[kvinnelig stemmerett]], og dette skjedde som resultatet av en lang kamp.<ref name="Huber1975"/> Allerede etter revolusjonen i 1848/1849 hadde [[Louise Otto-Peters]], i sin ''Frauen-Zeitung'' (''Kvinneavisen'') reist krav om stemmerett for kvinner.<ref name="Museum2019"/>

I tillegg til SPD og KPD ble det katolske ''[[Zentrumspartei]]'' (91 mandater) og flere andre borgerlige partier innvalgt, som var blitt dannet i november: Det venstreliberale ''[[Deutsche Demokratische Partei]]'' (DDP, 75 mandater), det nasjonalliberale ''[[Deutsche Volkspartei]]'' (DVP, 19 mandater) og det [[konservativisme|konservative]] og [[nasjonalisme|nasjonalistiske]] ''[[Deutschnationale Volkspartei]]'' (DNVP, 44 mandater).<ref name="Valg_1919">Valentin Schröder: [http://wahlen-in-deutschland.de/wrtw.htm Weimarer Republik 1918-1933, Reichstagswahlen, Gesamtergebnisse], wahlen-in-deutschland.de, 20. mars 2014, besøkt 24. februar 2019</ref> Rosa Luxemburg hadde anbefalt KPD å delta i valget, men partiet valgte likevel å stå utenfor.

Med 37,4 % av stemmene ble SPD det største partiet og fikk 165 av 423 representanter. USPD fikk 7,6 % og 22 representanter.<ref name="Valg_1919"/> Etter [[kappkuppet]] i 1920 fikk USPD midlertidig enda en gang en oppslutning av betydning, men ble likevel oppløst i 1922. Zentrumspartei ble med sine 91 representanter den nest sterkeste kraften i nasjonalforsamlingen.<ref name="Valg_1919"/> Sammen med Zentrum og DDP dannet SPD den såkalte [[Weimarkoalisjonen]].

For å unngå de revolusjonære urolighetene i Berlin, trådte nasjonalforsamlingen sammen i den lille byen [[Weimar]], og statsdannelsen ble derfor kalt Weimarrepublikken. Nasjonalforsamlingen fremla en midlertidig forfatning, og valgte den 11. februar Friedrich Ebert til midlertidig [[Reichspräsident]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-friedrich-ebert.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2019-02-24|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> Ebert utnevnte 13. februar en regjering under [[Philipp Scheidemann]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-philipp-scheidemann.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2019-02-24|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> 

Den nye regjeringen signerte [[Versaillestraktaten]], den endelige fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte.<ref name=":4" />

Rikspresident Ebert undertegnet 11. august 1919 den nye forfatningen som omdannet Det tyske rike til en demokratisk republikk. Forfatningen var et kompromiss mellom sosialistiske, borgerlig-liberale og konservative synspunkter. Riksmyndighetene fikk vesentlig større makt enn etter forfatningen av 1871. Presidenten fikk en valgperiode på sju år og kunne i nødsfall iverksette unntakstilstand, også med virkning for forfatningen.<ref name=":4">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/jahreschronik/chronik-1919.html|tittel=Chronik 1919|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=}}</ref>

Den står innenfor den [[Liberalisme|liberale]] og [[Demokrati|demokratiske]] tradisjon som brøt gjennom på 1800-tallet og baserte seg på tanker fra [[Frankfurtforfatningen]] av 1849. Sentrale krav fra revolusjonære ble likevel ikke oppfylt fordi de manglet flertall i nasjonalforsamlingen: Sosialisering av gruvedriften og demokratisering av offiserskorpsene, som allerede var et krav fra arbeider- og soldatrådene i Kiel og som ble innledet av riksrådkongressen, så vel som [[Ekspropriasjon|ekspropiering]] av [[kredittinstitusjon]]er, [[industri|storindustrien]] og [[adel]]ige [[grunneiendom]]mer. Beskjeftigelsen og pensjonsrettighetene til keiserlige embetsmenn og soldater ble også uttrykkelig beskyttet.

På den ene siden inneholdt Weimarforfatningen en større mulighet for direkte demokrati enn tilfellet er i grunnloven til den senere Forbundsrepublikken Tyskland, deriblant mulighetene for [[Folkekrav (Tyskland)|folkekrav]] og [[folkeavstemning]]. På den andre siden ga nødforordningen i [[artikkel 48 (Weimarforfatningen)|artikkel 48]] rikspresidenten utstrakte fullmakter til å styre på tvers av riksdagsflertallet, og om nødvendig sette inn militæret i indre anliggender. Denne artikkelen ble et avgjørende middel til å oppheve demokratiet den 28. februar 1933, etter [[Riksdagsbrannen]].<ref name="Mosler1972"/>