Redigerer Martin Luther King jr. (avsnitt)

== Attentatet og ettervirkning ==
[[Fil:Martin Luther King was shot here Small Web view.jpg|thumb|Stedet hvor Martin Luther King ble skutt, Lorraine Motel, er i dag et museum for borgerrettsbevegelsen.]]
Den [[29. mars]] [[1968]] dro King til [[Memphis]] i Tennessee for å støtte svarte sanitærarbeidere, representert av fagforeningen AFSCME Local 1733 som hadde vært i [[streik]] siden 12. mars for høyere lønninger og bedre behandling. I en hendelse hadde en svart arbeider blitt betalt for to timer etter at arbeiderne var blitt sendt hjem på grunn av dårlig vær, men de tilsvarende hvite arbeiderne fikk betalt for hele dagen.<ref> [https://web.archive.org/web/20061102004632/http://www.afscme.org/about/1529.cfm «1,300 Members Participate in Memphis Garbage Strike»]. ''AFSCME''. Februar 1968. Arkivert fra [http://www.afscme.org/about/1529.cfm originalen].</ref><ref> [https://web.archive.org/web/20061102004516/http://www.afscme.org/about/1532.cfm «Memphis Strikers Stand Firm»]. ''AFSCME''. Mars 1968. Arkivert fra [http://www.afscme.org/about/1532.cfm originalen].</ref>

Den 3. april holdt King sin tale «I've Been to the Mountaintop» i Mason Temple, verdenshovedkvarteret til [[Church of God in Christ]], pilegrimskirken. King flytur til Memphis hadde blitt forsinket grunnet en bombetrussel mot hans fly.<ref>Thomas, Evan (19. november 2007): [http://www.newsweek.com/id/69542/page/2 "The Worst Week of 1968"] {{Wayback|url=http://www.newsweek.com/id/69542/page/2 |date=20081010070531 }}. ''Newsweek''. s. 2.</ref> I referanse til bombetrusselen sa King, ikke langt unna sin egen død, hvilket ga hans nær profetisk glød:

:«Og deretter drar jeg til Memphis. Og noen begynner å komme med trusler, eller snakke om trusler som er ute. Hva vil skje med meg fra en av våre syke hvite brødre? Vel, jeg vet ikke hva som vil skje nå. Vi har noen vanskelige dager foran oss. Men det bryr ikke meg nå. Ettersom jeg har vært på fjellets topp. Og jeg bryr meg ikke. Som enhver annen vil jeg like å få et langt liv. Lang levetid har sin plass. Men jeg er ikke opptatt av det nå. Jeg vil bare gjøre Guds vilje. Og han har latt meg gå opp på fjellet. Og jeg har sett over. Og jeg har sett det lovede land. Jeg kan kanskje ikke komme dit med dere. Men jeg vil at dere skal vite i kveld at vi, som et folk, vil gå til det lovede land. Så jeg er lykkelig, i kveld. Jeg er ikke redd for noe som helst. Jeg frykter ingen mann. Mine øyne har sett æren av Herrens komme.»<ref>Montefiore, Simon Sebag (2006). Speeches that Changed the World: The Stories and Transcripts of the Moments that Made History. Quercus. ISBN 1-905204-16-7. s. 155. Oversatt av Wikipedia for anledningen.</ref>

King hadde leid rom 306 på Lorraine Motel, eid av Walter Bailey, i Memphis. Ralph Abernathy, Kings nærmeste venn og kollega var til stede ved snikmordet, bevitnet under ed til en særskilt regjeringsutnevnt komite at King og hans følge ble på rommet 306 så ofte at det ble kalt for «King-Abernathy-suiten».<ref> [http://www.justice.gov/crt/about/crm/mlk/part6.php#conspire «King V. Jowers Conspiracy Allegations»]. [http://www.justice.gov/crt/about/crm/mlk/part1.php ''United States Department of Justice Investigation of Recent Allegations Regarding the Assassination of Dr. Martin Luther King, Jr.] U.S. Department of Justice. Juni 2000.</ref>

I henhold til [[Jesse Jackson]], som var til stede, var Kings siste ord på balkongen forut mordet sagt til musikeren Ben Branch som var ment å spille den kvelden for en hendelse som King skulle delta på: «Ben, forviss deg om at du spiller ''[[Take My Hand, Precious Lord]]'' i møtet i kveld. Spill det riktig vakkert.»<ref>Pilkington, Ed (3. april 2008): [http://www.guardian.co.uk/world/2008/apr/03/usa.race «40 years after King's death, Jackson hails first steps into promised land»]. ''The Guardian''</ref>

Deretter, klokken 6:01 om ettermiddagen den 4. april 1968 lød et skudd mens King sto på balkongen i hotellets andre etasje. Kulen gikk gjennom hans høyre kinn, knuste hans kjeve, gikk deretter ned hans ryggmarg før den havnet i hans skulder.<ref>Garner, Joe; Cronkite, Walter; Kurtis, Bill (2002): ''We Interrupt This Broadcast: The Events that Stopped Our Lives... from the Hindenburg Explosion to the Attacks of September 11''. Sourcebooks. ISBN 1-57071-974-8. s. 62.</ref> Abernathy hørte skuddet inne fra hotellrommet og løp ut på balkongen og fant King på gulvet.<ref>Pepper, William (2003): ''An Act of State: The Execution of Martin Luther King''. Verso. ISBN 1-85984-695-5. s. 159</ref> Hendelsene som fulgte skytingen har blitt omdiskutert. En del har anklagd Jackson for å ha overdrevet sin reaksjon.<ref> Purnick, Joyce (18. april 1988): [http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=940DEED7133EF93BA25757C0A96E948260 «Koch Says Jackson Lied About Actions After Dr. King Was Slain»]. ''The New York Times.''</ref>

Etter en kriseoperasjon i brystet ble King offisielt erklært død ved St. Joseph's Hospital klokken 7:05 om ettermiddagen.<ref> Lokos, Lionel (1968): ''House Divided: The Life and Legacy of Martin Luther King''. Arlington House. s. 48.</ref> I henhold til biograf Taylor Branch avslørte Kings obduksjon at selv om han var kun 39 år gammel, hadde han et hjerte tilsvarende en 60 år gammel mann, kanskje et resultat av alt stresset og spenningen fra tiden i borgerrettsbevegelsen.<ref> [http://www.pbs.org/wgbh/amex/mlk/filmmore/pt.html «Citizen King Transcript»]. ''PBS''.</ref>

=== Begravelse og opptøyer ===
[[Fil:MLK tomb.JPG|thumb|Martin Luther Kings grav]]
Attentatet førte til en omfattende bølge av opptøyer landet over, i [[Washington D.C.]], [[Chicago]], [[Baltimore]], [[Louisville]], [[Kentucky]], [[Kansas City]], og et dusin andre byer.<ref> [http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/april/4/newsid_2453000/2453987.stm «1968: Martin Luther King shot dead»]. ''On this Day'' (BBC). 4. april 1968</ref><ref>Risen, Clay (2009): ''A Nation on Fire: America in the Wake of the King Assassination''. Hoboken, N.J.: John Wiley & Sons. ISBN 0-470-17710-1.</ref> Presidentkandidaten [[Robert F. Kennedy]] var på veg til [[Indianapolis]] for å drive politisk kampanje da han ble informert om Kings død. Han ga en kort tale en samling med tilhengere hvor han informerte dem om tragedien og oppmante dem om å fortsette Kings ideal med ikkevold,<ref>Klein, Joe (2006): ''Politics Lost: How American Democracy was Trivialized by People Who Think You're Stupid''. New York: Doubleday. ISBN 978-0-385-51027-1. s. 6.</ref> [[James Farmer Jr.|James Farmer, Jr.]] og andre borgerrettsledere fremmet også ikkevoldelige reaksjoner, <ref name="1968 Year In Review, UPI.com"> [http://www.upi.com/Audio/Year_in_Review/Events-of-1968/Martin-Luther-King-Assasination/12303153093431-4/ «1968 Year In Review»]. ''UPI''. </ref> mens den mer militante [[Stokely Carmichael]] krevde en mer kraftfull reaksjon.<ref name="1968 Year In Review, UPI.com" />

President [[Lyndon B. Johnson]] erklærte 7.april til en nasjonal sørgedag for borgerrettslederen.<ref>Manheimer, Ann S. (2004): ''Martin Luther King Jr.: Dreaming of Equality''. Twenty-First Century Books. ISBN 1-57505-627-5. s. 97</ref> Visepresident [[Hubert Humphrey]] var til stede ved Kings begravelse på vegne av presidenten da det var frykt for at Johnsons tilstedeværelse ville egge til protester og kanskje vold.<ref>Dickerson, James (1998): ''Dixie's Dirty Secret: The True Story of how the Government, the Media, and the Mob Conspired to Combat Immigration and the Vietnam Antiwar Movement''. ME Sharpe. ISBN 0-7656-0340-3. s. 169</ref>

Etter ønske fra enken ble Kings siste preken ved Ebenezer Baptist Church spilt ved begravelsen, <ref> Hatch, Jane M.; Douglas, George William (1978): ''The American Book of Days''. Wilson. s. 321.</ref> et opptak av hans preken «Drum Major» som hadde blitt holdt den 4. februar 1968. I denne preken ba King om at i hans begravelse skulle hans æresbevisninger og priser ikke nevnes, men det vil han si at han forsøkte å «fø de sultne», «kle de nakne», «ha rett om spørsmålet om krigen [i Vietnam]» og «elske og tjene menneskeheten».<ref>King, Jr., Martin Luther (2007): ''Dream: The Words and Inspiration of Martin Luther King, Jr.'' Blue Mountain Arts. ISBN 1-59842-240-5. s. 26.</ref> Hans gode venn [[Mahalia Jackson]] sang hans favorittsalme, «[[Take My Hand, Precious Lord]]» ved anledningen.<ref>Werner, Craig (2006): ''A Change is Gonna Come: Music, Race & the Soul of America''. University of Michigan Press. ISBN 0-472-03147-3. s. 9.</ref>

Byen [[Memphis]] sørget raskt å bilegge streiken på vilkår som var gagnlig for arbeiderne.<ref> [https://web.archive.org/web/20061102004802/http://www.afscme.org/about/1533.cfm «AFSCME Wins in Memphis»]. ''AFSCME'' The Public Employee. April 1968. Arkivert fra [http://www.afscme.org/about/1533.cfm originalen]; [https://web.archive.org/web/20061102004657/http://www.afscme.org/about/1548.cfm «1968 Memphis Sanitation Workers' Strike Chronology»]. ''AFSCME''. Arkivert fra [http://www.afscme.org/about/1548.cfm originalen] </ref>

[[Fil:James Earl Ray.jpg|thumb|125px|left|James Earl Ray, dømt for drapet på Martin Luther King.]]
To måneder etter Kings død, ble den tidligere straffedømte [[James Earl Ray]] arrestert på [[London Heathrow lufthavn]] mens han forsøkte å forlate [[Storbritannia]] med et falskt [[Canada|kanadisk]] pass under navnet Ramon George Sneyd på veg til [[Rhodesia]], som den gangen hadde et hvitt styre.<ref>Ling, Peter J. (2002): ''Martin Luther King, Jr.'' Routledge. ISBN 0-415-21664-8. s. 296</ref> Ray ble raskt utlevert til Tennessee og anklaget for mordet på Martin Luther King. Han tilsto attentatet den 10. mars 1969, skjønt han trakk tilbake tilståelsen tre dager senere.<ref name="extradite">Flowers, R. Barri; Flowers, H. Loraine (2004): ''Murders in the United States: Crimes, Killers And Victims Of The Twentieth Century''. McFarland. ISBN 0-7864-2075-8. s. 38</ref> På råd fra sin advokat Percy Foreman erklærte Ray seg skyldig for å unngå en fellende dom og således muligheten for å få [[Dødsstraff|dødsdom]]. Ray ble dømt til en straff på 99 år i fengsel.<ref name="extradite" /><ref name="cbs"> [http://www.cbsnews.com/stories/1998/04/23/national/main7900.shtml «James Earl Ray Dead At 70»]. CBS. 23. april 1998</ref>

Ray sparket Foreman som sin advokat, og deretter kalt ham spottende for «Percy Fourflusher» («Bløffmaker»).<ref>Clarke, James W. (2005): ''Defining Danger: American Assassins And the New Domestic Terrorists''. Transaction Publishers. ISBN 0-7658-0289-9. s. 297</ref> Han hevdet at en mann han hadde møtt i [[Montréal]], [[Quebec]], med dekknavnet «Raoul» var involvert og at snikmordet var et resultat av en konspirasjon.<ref>House Select Committee on Assassinations (2001): ''Compilation of the Statements of James Earl Ray: Staff Report''. The Minerva Group. ISBN 0-89875-297-3. s. 17</ref><ref name="davis">Davis, Lee (1995): ''Assassination: 20 Assassinations that Changed the World''. JG Press. ISBN 1-57215-235-4. s. 105</ref> Han tilbrakte den gjenværende delen av sitt liv, uten hell, å trekke tilbake sin tilståelse og sikre seg den rettssaken han aldri hadde.<ref name="cbs" /> Den 10 juni 1977, kort tid etter at Ray hadde vitnet for regjeringens utvalgte komité for attentater at han aldri hadde skutt King, flyktet han sammen med seks andre dømte fanger fra fengslet Brushy Mountain State Penitentiary i [[Petros (Tennessee)|Petros]] i [[Tennessee]]. De ble tatt til fange den 13. juni og levert tilbake til fengselet.<ref name="FBI"> [https://web.archive.org/web/20020602134700/http://knoxville.fbi.gov/hist.htm «History of the Knoxville Office»]. ''FBI''. Arkivert fra </ref> Han døde i fengsel 70 år gammel i april [[1998]].<ref name="cbs" />

=== Påstander om konspirasjon ===
[[Fil:Martin Luther King Jr Coretta Scott King Tomb.jpg|thumb|Martin Luther King og Coretta Scott Kings grav, lokalisert på eiendommen til Martin Luther King, Jr. National Historic Site i [[Atlanta]], Georgia]] 
Rays advokater opprettholdt påstanden at han var en syndebukk tilsvarende som Lee Harvey Oswald, den utpekte morderen av John F. Kennedy, ble sett på av [[konspirasjon]]steoretikere.<ref>[http://edition.cnn.com/US/9804/03/james.ray.profile/ «From small-time criminal to notorious assassin»] {{Wayback|url=http://edition.cnn.com/US/9804/03/james.ray.profile/ |date=20121025032408 }}. ''CNN''.</ref> En av påstandene som ble fremmet for å støtte dette er at Rays tilståelse ble gitt under tvang, og at han hadde blitt truet med [[dødsstraff]].<ref name="cbs" /><ref>Knight, Peter (2003): ''Conspiracy Theories in American History: An Encyclopedia''. ABC-CLIO. ISBN 1-57607-812-4. s. 402</ref> Ray var en tyv og innbruddstyv, men hadde ingen tidligere historie av å ha begått voldelige forbrytelser med et våpen.<ref name="davis" />

De som mistenkte en konspirasjon, viste til at to etterfølgende ballistiske prøver viste til at en rifle tilsvarende til Rays Remington Gamemaster hadde vært mordvåpenet, ikke samtidig kunne bevise at hans bestemte rifle faktisk hadde vært benyttet i mordøyeblikket.<ref name="cbs" /><ref name="BBC-WEB1"> [http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/americas/82893.stm «Questions left hanging by James Earl Ray's death»]. ''BBC''. 23. april 1998.</ref> Vitner ved tidspunktet for Kings død forteller at for dem ble det opplevd som om skuddet kom fra en annen retning, hvilket indikerte fra bak en tykk buskas i nærheten av hotellet — og buskaset hadde blitt fjernet i dagene etter attentatet — og ikke fra hotellets vindu.<ref>Frank, Gerold (1972): ''An American Death: The True Story of the Assassination of Dr. Martin Luther King, Jr., and the Greatest Manhunt of our Time''. Doubleday. s. 283.</ref>

I [[1997]] hadde Kings sønn [[Dexter King]] et møte med Ray, og gikk offentlig ut med sin støtte for Rays anstrengelser i å skaffe seg en ny rettssak.<ref>[http://edition.cnn.com/US/9804/23/ray.obit/#2 «James Earl Ray, convicted King assassin, dies»] {{Wayback|url=http://edition.cnn.com/US/9804/23/ray.obit/#2 |date=20061029154237 }}. ''CNN''. 24. april 1998</ref> To år senere vant [[Coretta Scott King]], Kings enke, sammen med resten av familien, den sivile saken om urettmessig dødskrav mot Loyd Jowers og «andre ukjente medkonspiratorer». Jowers, eier av en restaurant i nærheten av hotellet, hevdet å ha mottatt 100 000 dollar for å sørge for at King ble myrdet. En jury på seks hvite og seks svarte fant Jowers skyldig og agenter fra myndighetene hadde innvirket i attentatet.<ref> [https://web.archive.org/web/20080506041106/http://www.thekingcenter.org/tkc/trial/Volume14.html «Trial Transcript Volume XIV»]. ''The King Center''. Arkivert fra [http://www.thekingcenter.org/tkc/trial/Volume14.html originalen].</ref> [[William F. Pepper]], en advokat fra New York, mest kjent for å ha håndtert saken å bevise Rays uskyld, representerte familien King.<ref>Smith, Robert Charles; Seltzer, Richard (2000): ''Contemporary Controversies and the American Racial Divide''. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-0025-X. s. 97.</ref>

I [[2000]] fullførte det amerikanske [[Justisdepartementet (USA)|justisdepartementet]] en undersøkelse om Jowers' påstander, men fant ikke bevis som støttet påstandene om en sammensvergelse. Undersøkelsens rapport anbefalte ikke ytterligere etterforsking om ikke nye, troverdige fakta ble presentert.<ref> [http://www.justice.gov/crt/about/crm/mlk/part2.php#over «Overview»]. [http://www.justice.gov/crt/about/crm/mlk/part1.php ''United States Department of Justice Investigation of Recent Allegations Regarding the Assassination of Dr. Martin Luther King, Jr.''] U.S. Department of Justice. Juni 2000.</ref> I [[2002]] rapporterte ''[[The New York Times]]'' at presten Ronald Denton Wilson hevdet at hans far, Henry Clay Wilson — ikke James Earl Ray — hadde stått bak mordet på Martin Luther King. Han hevdet at «Det var ikke en rasistisk greie; han mente at Martin Luther King var knyttet til kommunisme, og han ville ha ham fjernet.» Wilson kom ikke med noen bevis som underbygget hans påstander.<ref> Canedy, Dana (5. april 2002): [http://www.nytimes.com/2002/04/05/us/a-minister-says-his-father-now-dead-killed-dr-king.html «A Minister Says His Father, Now Dead, Killed Dr. King»]. ''New York Times''.</ref>

Kings biograf David Garrow er uenig i William F. Peppers påstander at myndighetene myrdet King. Han er støttet av forfatteren Gerald Posner som drev undersøkelser og skrev om mordet.<ref>Sargent, Frederic O. (2004): ''The Civil Rights Revolution: Events and Leaders, 1955–1968''. McFarland. ISBN 0-7864-1914-8. s. 129.</ref> I [[2003]] utga William Pepper en bok om den langvarige etterforskningen og rettssaken, foruten også hans representasjon av James Earl Ray i forsøket på en ny rettssak, la fram bevisene og gjendrev andre redegjørelser. Han holdt fast på sin påstand om at myndighetene sto bak.<ref>Pepper, William (2003): ''An Act of State: The Execution of Martin Luther King''. Verso. ISBN 1-85984-695-5. s. 182.</ref>

James Bevel, en venn og kollega av King, har bestridt argumentet at Ray opptrådte alene og hevdet: «Det er ikke mulig at en ti cent hvit gutt kunne ha kommet opp med en plan om å drepe en million dollar svart mann.»<ref>Branch, Taylor (2006): ''At Canaan's Edge: America in the King Years, 1965–68''. Simon & Schuster. ISBN 978-0-684-85712-1. s. 770</ref> I [[2004]] bemerket [[Jesse Jackson]], som hadde vært til stede ved Kings død: «Det er et faktum at det var sabotører for å forstyrre marsjen. Og innenfor vår egen organisasjon fant vi en nøkkelperson som var betalt av myndighetene. Så, infiltrasjon innenfor, sabotører utenfor, og pressen angrep... Jeg vil aldri tro at James Earl Ray hadde motiv, penger og mobiliteten til å ha gjort det selv. Vår regjering var meget involvert i å sette scenen for og jeg tror rømningsvegen for James Earl Ray.»<ref> Goodman, Amy; Gonzalez, Juan (15. januar 2004): [http://www.democracynow.org/2004/1/15/rev_jesse_jackson_on_mad_dean «Jesse Jackson On 'Mad Dean Disease', the 2000 Elections and Rev. Dr. Martin Luther King»]. ''Democracy Now!''</ref>