Redigerer Longyearbyen (avsnitt)

=== Amerikanertiden ===
[[Fil:J M Longyear.JPG|miniatyr|[[John Munroe Longyear]] var Longyearbyens grunnlegger]]

I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra [[Michigan]] på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se [[Christian Michelsen]]s kullekspedisjon i [[Calypsobyen]] i [[Recherchefjorden]] sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til [[Adventfjorden]], hvor Longyearbyen i dag ligger<ref name="Hvordan Longyearbyen ble til side 6" />.

Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til [[Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani]] i [[Blomsterdalen (Svalbard)|Blomsterdalen]] og i fjellsiden ovenfor [[Hotellneset]]. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode. 

Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani hadde i en periode prøvd å finne en kjøper til sine annekterte områder i Adventfjorden, og via en norsk mellommann kom de i kontakt med Longyear. Som gruveeier og industrimann så han mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men på den andre siden var han tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et [[ingenmannsland]], startet Longyears selskap [[Ayer & Longyear]] forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpekontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk {{formatnum:18000}} norske kroner i kontanter og {{formatnum:50000}} norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet [[Arctic Coal Company]] (ACC).<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2003
| artikkel=
| tittel= Svalbards historie
| bind=
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=257
| isbn=82-519-1851-0
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear.

I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» [[Trondheim]] med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn [[dynamitt]]. Skipet ankom Adventdalen 10. juni og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Per Kyrre Reymert
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Gruvebyen gjennom hundre år
| bind=
| utgave= 
| utgivelsessted= Longyearbyen / Tromsø
| forlag= Longyearbyen lokalstyre
| side=7
| isbn=
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref> Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre. 

Ayer og Longyear hadde opprinnelig tenkt seg som investorer i gruvedriften, men da William D. Munroe omkom i et skipsforlis i 1907, engasjerte Longyear seg i større grad i gruvedriften og ble i praksis Arctic Coal Companys faktiske leder. Han styrte gruvesamfunnet fra Boston pr. brev og telegram og de lokale gruvesjefene måtte få Longyears godkjenning i saker av stor økonomisk betydning.

I 1908/1909 var gruvegangen 500 meter lang og en jernbanelinje var anlagt ned til den nybygde kaia for direktelasting av båtene. Omkring 1910 blir begrepet «Longyear City» i økende grad tatt i bruk, men ikke som offisielt navn. Vinteren 1910/1911 overvintret 73 menn og tre kvinner.

Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i [[Finnmark]] som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte Telegrafverket opp en egen stasjon like etterpå på [[Finneset]] i [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]] i 1911.<ref name="Svalbards historie side 259" />

{{Sitat|For et inngrep i denne naturs ensomme stillhet. Disse fæle arbeiderbrakkene der nede i dalen og kraftledninger oppetter dalen. Det skriker.|[[Fridtjof Nansen]] etter å ha sett amerikanergruva og Longyearbyen i 1912|right|right}}

Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City hvor svenske [[Syndikalisme|syndikalister]] hadde en sentral rolle. Ledelsen motarbeidet aktivt organisering blant arbeiderne og forklarer trolig hvorfor det ikke var lokale fagforeninger under amerikanertiden. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere.<ref name="Svalbards historie side 259" />