Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

== Årene 1969 til 1976 ==

=== Tiden preget av Lin Biao (1969-1971) ===
[[Lin Biao]], som Mao hadde utsett som sin etterfølger, ble den mest synlige skikkelsen i årene etter omslaget høsten 1968. I september 1971 ble Kina sjokkert over nyheten at Lin skulle ha styrtet i [[Mongolia]] i et fly på vei til [[Sovjetunionen]] etter det som syntes å ha vært en serie med mordforsøk på Mao Zedong. Det er fremdeles (2007) ikke mulig å komme til bunns i alt angående Lin i årene 1968 til 1971, idet det åpenbart er elementer i hendelsesforløpet som mangler i kjent kildemateriale, også vedrørende Lins død, slik at mange historikere ikke våger å konkludere.

==== Maktskifte innen kommunistpartiet ====
Under [[Det kinesiske kommunistpartis niende kongress]] i 1969 fremstod den 1. april Lin Biao som den store seierherre. Han ble da offisielt Kinas nestkommanderende og fikk også en uovertruffen innflytelse over de væpnede styrker. Lins fremste politiske rival, Liu Shaoqi, var blitt utrensket, og Zhou Enlais makt var for nedadgående.
[[Fil:Mao bibel.jpg|thumb|«Maos lille røde» i tysk versjon. Den ble også utgitt på norsk av hjemlige entusiaster.]] 
Den niende kongress begynte med at Lin Biao avla en «politisk rapport» som var kritisk mot Liu og andre «kontrarevolusjonære» og ellers var breddfull av sitater fra «[[Maos lille røde]]». Det neste på dagsordenen var den nye partikonstitusjon, som ble justert slik at Lin ble offisielt utpekt til å bli Maos etterfølger. Etter dette ble Maos navn til stadig vekk knyttet til Lins, som for eksempel i sammenstillingen «Formann Mao og viseformann Lin». For det tredje ble det valgt et nytt Politbyrå. Til [[Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite|Politbyråets stående komité]] på fem personer ble valgt Mao Zedong, Lin Biao, Chen Boda, Zhou Enlai og  Kang Sheng. Dette nye Politbyrået bestod for det meste av folk som var kommet til makten på grunn av kulturrevolusjonen. Zhou klarte med nød og neppe å beholde sin plass, etter å ha falt til fjerdeplass i rang blant de fem.

==== Lins forsøk på å utvide sitt maktfundament ====
Etter å ha blitt bekreftet som Maos etterfølger fokuserte Lin Biao på gjenopprettelsen av statspresidentvervet som var blitt avskaffet av Mao i forbindelse med Liu Shaoqis fall. Det var Lins mål å bli visepresident; Mao skulle være president.

Den 23. august 1970 ble det annet plenum av kommunistpartiets niende kongress avholdt i [[Lushan (fjell)|Lushan]]. [[Chen Boda]] var første taler. Han kom med sterk ros av Mao og bygde opp om Maos status, i den uuttrykte hensikt å styrke sin egen stilling. Samtidig gikk Chen inn for at stillingen som statspresident ble gjenopprettet. Mao var svært kritisk til Chens tale og fjernet ham fra Politbyråets stående komité. Dette ble begynnelsen på en serie av kritikksesjoner landet rundt der folk som hadde benyttet seg av «bedrageri» for å fremme seg selv ble kalt «Liu Shaoqis type av marxister og politiske løgnere».

Chens avsettelse fra den stående komité ble også oppfattet som et advarsel til Lin Biao. Etter den niende kongress hadde Lin stadig bedt om nye forfremmelser innen Partiet og sentralregjeringen, noe som fikk Mao til å mistenke at han var ute etter den ytterste styringsmakt og for til og med å ville styrte Mao selv.

Men at Chen nå forsvant, gav næring til Maos egen uro på en ny måte. Nå var stillingen som visepresident ubesatt. Hva nå? Dersom Lin skulle bli den neste visepresidenten, ville han automatisk sitte med all makt etter Maos død&mdash. Dette innebar en klar trussel mot Maos sikkerhet; noen kunne se seg tjent med at han døde.

==== Lins kuppforsøk ====
Maos avvisning av å la Lin få ytterligere innflytelse innen parti og regjering gjorde at Lin ble svært indignert. Samtidig krympet hans maktgrunnlag innen partiapparatet. Lin bestemte seg da for å gjøre bruk av den militærmakt som fremdeles stod til hans disposisjon for å styrte Mao ved militærkupp. Kort tid etter dannet Lin og hans sønn [[Lin Liguo]] og andre medsammensvorne et kuppapparat i Shanghai hvis mål var å fjerne Mao med makt. I et dokument som er blitt kjent fra denne tiden fremgår det at Lin i Shanghai fremholdt at «En ny maktkamp har skyllet opp rundt oss, dersom vi ikke skulle klare å gripe kontrollen over den revolusjonære virksomhet, vil denne kontrollmakt tilfalle noen andre».

Lins plan gikk hovedsakelig ut på bombetokter og utstrakt bruk av hærens flyvåpen. Skulle alt gå etter planen, ville Lin klare å arrestere alle sine politiske rivaler og vinne den øverste maktposisjon han var ute etter. Men fallhøyden var høy dersom han skulle mislykkes.

Det ble gjennomført attentater mot Mao i [[Shanghai]] fra 8. september til 10. september 1971. Det er senere blitt kjent at det lokale politi hadde kunnskap om Lins virksomhet i forkant av forsøkene; de kunne opplyse at Lin Biao stod bak et stort politisk komplott og at Lins støttespillere fikk spesialopplæring fra det militære.

Fra da av kom det stadige påstander eller meldinger om angrep mot Mao. En av meldingene gikk ut på at Mao på vei til [[Beijing]] i sitt private tog ble utsatt for et fysisk angrep; en annen gikk ut på at Lin hadde bombet en bru som toget måtte krysse på vei til Beijing, men at Mao unngikk fellen på grunn av etterretningsrapporter og dermed kunne velge en annen rute i tide. I disse dagene ble det til og med utplassert vakter langs jernbanesporet med ti til tyve meters mellomrom for å forhindre attentater.

Selv om kildene ikke helt overensstemmer med hverandre, er det kjent at Lin ikke opptrådte i offentligheten igjen etter den 1. september. Det gjorde heller ikke noen av hans støttespillere, og de fleste av dem forsøkte å flykte til [[Hongkong]]. De fleste lyktes ikke i det, og om lag 20 generaler ble arrestert.

Det ble også kjent at Lin Biao og hans familie den 13. september 1971 hadde forsøkt å flykte til [[Sovjetunionen]]. Underveis styrtet Lins fly i  [[Mongolia]]. Alle ombord omkom. Samme dag trådte Politbyrået sammen i en krisesesjon for å drøfte Lin Biao-saken. Det var ikke før den 30. september at Lins død ble offisielt bekreftet i Beijing, noe som førte til at nasjonaldagsfeiringene for den påfølgende dag ble avlyst.

Hva som forårsaket flykrasjet har forblitt et mysterium. Det er blitt antatt at flyet slapp opp for drivstoff, eller at det fikk maskinproblemer. Det ble også spekulert i at flyet ble skutt ned av kineserne. Men det kan også ha vært sovjetiske styrker. De tok hånd om likene av passasjerene ombord. I alle fall: Lins kuppforsøk slo feil, og hans ettermæle ble grundig og ettertrykkelig ødelagt innen kommunistpartiet og i Kina.

=== Tiden preget av «firerbanden» (1972/73-1976) ===
Mao Zedong ble deretter opptatt av å finne en ny arvtager. I september 1972 ble [[Wang Hongwen]] fra Shanghai forflyttet til Beijing for å arbeide i sentralregjeringen. Året etter ble han Partiets viseformann. Omtrent samtidig fikk statsminister Zhou Enlai bevirket at Deng Xiaoping ble bragt tilbake til Beijing. Mao var blitt oppskaket av Lin Biao-komplottet og så seg nødt å støtte seg mer til Zhou Enlai og Deng Xiaoping igjen.

Men sent i 1973 satte Jiang Qing og hennes medspillere, blant annet [[Zhang Chunqiao]], [[Yao Wenyuan]] og [[Wang Hongwen]] (senere gitt økenavnet firerbanden) en ny kampanje: ''Pi-Lin Pi-Kong''-kampanjen («[[Kritiser Lin, kritiser Konfucius]]»). Kampanjen betjente seg av resonnementer fra den inntil da ikke så kjente filosofiprofessoren [[Yang Rongguo]].<ref>Vivienne Teoh: «The Reassessment of Confucius and the Relationships Among Concepts, Language, and Class in Chinese Marxism 1947-1977: A Study in the Thought of Feng Youlan and Yang Rongguo on the Scope of Benevolence», i ''Modern China'', Vol II. No. 3, July 1985</ref><ref>A. James Gregor og Maria Hsia Chang: «Anti-Confucianism: Mao's Last Campaign», i ''Asian Survey,'' Vol. XIX, No. 11.</ref> Denne kampanjen var i virkeligheten rettet mot statsminister Zhou Enlai; firerbanden ønsket å svekke hans nyvunne sterkere posisjon. Jiang Qing og hennes medspillere så på Zhou som den viktigste trusselen mot dem som de posisjonerte seg for tiden etter Mao, som nå var blitt mer og mer svekket. Akkurat som i forkant av kulturrevolusjonen ble kritikken fremført i allegoriske forkledninger. Selv om Zhou Enlais navn aldri ble brukt under kampanjen, fikk man frem budskapet blant annet med å utøve heftig kritikk mot [[hertug Zhou]], hans navnebror – en skikkelse som hadde levd tre tusen år tidligere! Men befolkningen var nå gått lei av de stadige ødeleggende politiske kampanjer, slik at massene tok liten del i den. Den oppnådde da heller ikke sitt mål; Zhou forble statsminister.

=== Religionsforfølgelsene etter Lins tid ===
Etter at Lin Biao falt i unåde, skjedde det noen små endringer for religionene. Etter påtrykk fra den [[italia|italienske]] ambassade var en messe for diplomater blitt godtatt i Beijing i 1971, og snart var også en protestantisk gudstjeneste tillatt i byen.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 29</ref> 
[[Fil:D'Holbach.jpg|thumb|right|[[Paul Henri Thiry d'Holbach|Baron d'Holbach]], 1766]]
Dette innvarslet dog ikke noen generell oppmykning. Året etter ble de offentlige angrep på religionene, og særlig kristendommen, gjenopptatt. Det skjedde på en merkelig måte. I april 1972 ble et antireligiøst verk av den ateistiske 1700-tallsfilosofen [[Paul Henri Thiry d'Holbach|Paul-Henri Holbach]] trykket, en oversettelse av hans ''Théologie Portative, ou Dictionnaire abrégé de la religion chrétienne'' (1768). Det var et giftig verk, men sikkert temmelig ubegripelig i en kinesisk kontekst 200 år etter. I mai 1973 utgav man en billedbrosjyre i millionopplag i Shanghai som på nytt gav til beste propagandahistoriene fra 1950-årene om de imperialismens lakeier mordernonnene som angivelig hadde myrdet barnehjemsbarn for å lage medikamenter av deres øyne og andre kroppsdeler, og katolikker ble utkommandert til ''de ti tuseners grav'', det monumentet som var satt opp for å minnes begivenheten, for at de skulle «lære seg å hate det gamle samfunn».<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 29-30</ref>

Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder [[K. H. Ting]], som hadde vært en av lederne av den nå ''de facto'' nedlagte regimetro protestantiske [[Tre-selv-kirken|Tre-selv-bevegelsen]], ble fra 1973 gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.<ref>Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: ''Protestantism in Contemporary China'', Cambridge University Press 2004, s. 2</ref>

Mange katolske biskoper og prester som hadde giftet seg, tok nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller for å kunne fortsette å leve ''de facto'' sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene ''pro forma''-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Enkelte av de «patriotiske» biskoper hadde nok hele tiden hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 48-49.</ref>

En biskop i et nordøstlig bispedømme var blitt fengslet sammen med en gruppe prester og sendt til tvangsarbeidsleir, og de ble meget brutalt herjet med. Til slutt gav biskopen etter og giftet seg med en eks-nonne som ble presentert for ham, med den visshet at det ville stanse eller redusere mishandlingen av de andre prestene. Etter kulturrevolusjonen ble det klart at mange prester og lekfolk i hans bispedømme hadde stor sympati for det valg han fattet, selv om han selv aldri helt kom over sitt «svik».<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 49.</ref>

=== Vurderinger av Zhou Enlais rolle ===

En i etterkant vanlig tolkning av statsminister Zhou Enlais rolle under kulturrevolusjonen, var at han innenfor det handlingsrom han rådde over kjempet en stille og for seg selv livsfarlig kamp for å dempe revolusjonens eksesser, og aller helst ville han ha stanset den helt. Dette er et bilde som nok har meget for seg, men det er også elementer som nyanserer bildet.

Det er også på det rene at Zhou Enlai slet med å begripe hva Mao egentlig siktet til med sin analyse av at det var ''[[kapitalistfarere|vandrere på kapitalismens vei]]'' innen selve kommunistpartiet. Dette var så vidt han kunne se uten sidestykke og overraskende ut fra ortodoks marxisme. Til og med Maos aller nærmeste hadde problemer med å skjønne seg på dette. Zhou Enlai spurte en gang en av sine assistenter: ''«Motsetningene mellom partilinjer er vanligvis forstått som venstre- eller høyrelinjer, men hvordan kan vi forestille oss en kapitalistklasse innen selve Partiet?»''.<ref>Ziyuan Cui: «Mao Zedong wenge lilun de deshi yu 'xiandaixing' de chongjian» [The Success and Failure of Mao Zedong's Cultural Revolution Theori and the Restablishment of Its "contemporary Relevance"] i ''China and the World'' (kinesisk elektronisk tidsskrift), februar 1997, http://www.chinabulletin.com/indexe.htm</ref><ref>Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i ''The China Review'', Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 150</ref>

Deng Xiaoping sa i et berømt intervju han i 1980 gav til den italienske forfatterinnen [[Oriana Fallaci]] om Zhou:

{{Sitat|Han var i en ekstremt vanskelig stilling den gang, og han sa og gjorde mange ting som han ville ha ønsket ikke å si eller gjøre. Men folket tilgav ham, for hadde han ikke gjort og sagt disse ting, ville han selv ikke kunnet overleve og spille den nøytraliserende rolle som han spilte, og som reduserte tapene. Han lyktes i å beskytte et betraktelig antall mennesker.|<ref>Intervjuet tilgjengelig på ''Folkets dagblads'' nettsider - «Answers to the Italian Journalist Oriana Fallaci,  August 21 and 23, 1980»[http://english.peopledaily.com.cn/dengxp/vol2/text/b1470.html]</ref>}}

I 1992 fremsatte historikeren [[Stephen I. Levine]] et annet syn, som går ut på at Zhou Enlai var en beredvillig Maos tjener ''(supple sycophant)'' som personlig fordømte sine kolleger og praktiserte en form for brutal politisk hensiktsmessighetsvurdering ''(a kind of brutal political triage)''.<ref name="keith">Ronald C. Keith: «Review: Barbara Barnounin og Yu Changgren: Zhou Enlai: A Political Life», i ''The China Journal'', nr. 57, januar 2007, s. 236</ref> Denne synsmåten går ut på at Zhou var «despotens villige tjener» og at han for å overleve selv måtte fôre «monsteret» med hans gamle kampfellers nedbrutte kropper, selv om han var helt klar over at de var hengivne kommunister. Dette bildet gjør Zhou til en mann som behersket overlevelsens kunst, ikke til en forbilledlig skikkelse, - det selv om han var med på å legge grunnlaget for de senere «fire moderniseringer». For han hjalp Mao med mye av planleggingen, og uten Zhous opplagte lederegenskaper ville Kina ha sunket ned i borgerkrigskaos.<ref name="keith" />