Redigerer Knut Hamsun (avsnitt)

=== Vurderinger av Hamsun i Norge ===

I Norge har skiftende forståelse av Hamsuns forhold til [[nazisme]]n preget ettertidens vurderinger av hans diktning og hans virke før og under annen verdenskrig. Under krigen og i de første årene etter krigen var det ikke uvanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise sin avsky. Noen kastet også eksemplarer av bøkene hans over gjerdet på [[Nørholm]]. Mange oppfattet hans ytringer som svik fra en forfatter de tidligere hadde beundret. Hamsun ble en nøtt. En stund falt man til ro med å skille mellom kunstneren på den ene siden og privatpersonen og hans politiske handlinger på den andre. «Hovedproblemet for de fleste har vært å forklare Hamsuns fascisme», skriver Nils M. Knutsen.<ref name="NMK75" />{{efn|Hamsunforskeren Rolf Nyboe Nettum, som kom til å utvikle et ambivalent forhold til sin ungdomshelt Hamsun, skriver blant annet dette i sin selvbiografi ''Med litteraturen gjennom livet'' (2009): «Med jevne mellomrom har spørsmålet om Hamsun var landssviker blusset opp. Akademikere med svak historisk sans har rykket ut i innlegg etter innlegg med forsvar og «formildende omstendigheter».»<ref>S. 51.</ref>}} [[Ruth Maier]] kom som flyktning til Norge før andre verdenskrig og skrev ned sine observasjoner og refleksjoner i brev og dagbøker. I august 1939 noterte hun at Hamsun «er fascist» og samtidig at ''Sult'' på norsk «er virkelig herlig». Maier skrev at i ''[[Redaktør Lynge]]'' (1893) fornemmer man allerede der «den kommende nazist».<ref name="Dingstad">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/full/10.18261/9788215045320-2021-07|tittel=Ryktet om jødene: antisemittismen i norsk litteratur {{!}} Minoritetsdiskurser i norsk litteratur|besøksdato=2022-05-07|forfattere=Ståle Dingstad|dato=2021|språk=no|verk=Minoritetsdiskurser i norsk litteratur|forlag=Universitetsforlaget.|doi=10.18261/9788215045320-2021-07}}</ref>

Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i [[Gyldendal Norsk Forlag]], som utga alle hans bøker. I samarbeid med Harald Grieg bidro han til å få «hjem» til Norge sin egen produksjon («hjemkjøpet»).<ref>{{Kilde www
|url = http://www.snl.no/Gyldendal_Norsk_Forlag_AS
|tittel = Gyldendal Norsk Forlag AS
|besøksdato = 2008-08-03
|forfatter =
|etternavn = 
|fornavn = 
|medforfattere = 
|utgivelsesdato =
|måned = 
|format = 
|verk = Store norske leksikon
|utgiver = Kunnskapsforlaget
|sider = 
|språk = 
|doi = 
|arkiv_url = 
|arkivdato = 
|sitat = 
|dato =2005–2007}}</ref> Hamsun hadde et nært vennskap gjennom mange år med forlagssjef [[Harald Grieg]], og kontakten synes å ha fortsatt under krigen, men etter krigen kom det til et brudd.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter= Knut Møretrø
| tittel= Hamsun og Grieg - fra vennskap til kald krig
| publikasjon= Agderposten
| språk=
| utgivelsesår=
| dato= 22.11.2008
| bind=
| nummer=
| seksjon=
| utgave=
| side=
| url=
| doi=
| pmid=
| wsid=
| isbn=
| issn=
| kommentar=
}}</ref> Det er av interesse at Harald Griegs bror, kommunisten [[Nordahl Grieg]], allerede i 1936 skrev et essay hvor han forsvarte Hamsuns litterære verdi («vi skriver annerledes siden Hamsun, enhver av oss, gladere, mykere, solfullere»), samtidig som han, som erklært tilhenger av [[Stalin]], deltok i politisk strid med Hamsun. [[Francis Bull]], som var styreformann i [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]], og professor i nordisk litteratur (og fange på [[Grini fangeleir|Grini]] under krigen) holdt i 1953 foredraget «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av høy alder og døvhet. Litteraturkritikeren [[Aasmund Brynildsen]] hevdet i et essay fra 1952, «Svermeren og hans demon», at «Hamsuns holdning under krigen var helt konsekvent ut fra grunnstemningen i hans verk».<ref>{{Kilde bok| forfatter = [[Aasmund Brynildsen]] | utgivelsesår = 1973 | tittel = Svermeren og hans demon: fire essays om Knut Hamsun 1952-1972 | isbn = 8209011375 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Dreyer | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041608095 | side = 12 / omslag }}</ref>

Den danske forfatteren [[Thorkild Hansen]] skrev boken ''Prosessen mod Hamsun'' (1978) og sa der blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han mente at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. Hansens bok vakte kraftig debatt i Norge. [[Johan Vogt]] mente at «vi får i denne boken forelagt et bilde av oss, slik som de fleste av oss den gang var, fylt av hat og hevnlyst, og uten det edelmot som seierherrer burde kunne ha. Medlidenhet med de overvundne ble betraktet ikke bare som en svakhet, men som kjennetegn på en lunken holdning overfor nazitidens forbrytelser. Vi kan nå, 30 år senere, nok si at dette var en meget forståelig holdning. Ingen vil bestride dette. Men vi kan ikke godt påstå at denne vår strenghet var utslag av en opphøyet og rosverdig moral.»<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Jan H. Landro
| tittel= Gi Hamsun et minnesmerke
| publikasjon= Bergens Tidende
| språk=
| utgivelsesår=
| dato= 7. januar 2009
| bind=
| nummer=
| seksjon=
| utgave=
| side=
| url=
| doi=
| pmid=
| wsid=
| isbn=
| issn=
| kommentar= http://www.bt.no/meninger/kommentar/landro/Gi-Hamsun-et-minnesmerke-685978.html
}}</ref> I 1996 baserte den svenske regissøren [[Jan Troell]] sin film ''[[Hamsun (film)|Hamsun]]'', med [[Max von Sydow]] i tittelrollen, på Hansens bok. Behandlingen av Hamsun fikk også kritikk i samtiden og tiden rett etterpå. I forbindelse med Hamsuns hundreårsjubileum i 1959 skrev [[Jens Bjørneboe]]: «Et folk som for få år siden frakjente sin største dikter forstandens bruk, tvangsinnla ham på psykiatrisk klinikk, tvangsinnla ham på et aldershjem, satte hans kone og sønner i fengsel, tok formuen fra ham ... nå skal dette folket hundreårsjubilere ham. Men det må til! Mannen er jo verdensberømt!».<ref name="Nordlys" /> [[Aksel Sandemose]] mente i 1955 at Hamsuns handlemåte under krigen knapt ville vies en fotnote om tyve år, men at «dikteren vil beholde sin plass, ja, etter all sannsynlighet kreve stadig større plass»<ref name="Nordlys" />.

[[Tore Rem]]s bok ''Knut Hamsun. Reisen til Hitler'' etterlater liten tvil om at Hamsun var antisemitt og nazist, ifølge Morgenbladets anmeldelse. Ifølge Rem var Hamsuns møte med Hitler i 1943 trolig ikke et modig forsøk på å tale Norges sak. Allerede i 1890-årene omtalte Hamsun blant annet [[Edvard Brandes]] i antisemittiske vendinger. Jon Langdal skrev i Agora (nr 1, 1999) Hamsun-forskningens detaljfokus har skygget for helhetsbildet som viser at Hamsun visste godt hvilket regime han sluttet opp om.<ref name="Ellefsen" /> [[Jørgen Haugan]] er kritisk til at «Norge som nasjon feirer en stor dikter som samtidig er landsforræder, nazist og antisemitt».<ref>Haugan, Jørgen: [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-nasjonal-dekkoperasjon-6620799.html En nasjonal dekkoperasjon], ''Aftenposten'', 18. september 2009.</ref> [[Ane Farsethås]] skrev i 2004 (på bakgrunn av Haugans og [[Ingar Sletten Kolloen]]s biografier) at Hamsun ikke er noen gåte: Hamsun er en gåte bare dersom man antar at stor litteratur må være skapt av en person med solid moral. Farsethås mener den psykiatriske diagnosen etter krigen var en urett mot Hamsun samtidig som han med diagnosen slapp å stå til ansvar for at han var nazist og støttet okkupasjonsmakten.<ref>Farsethås, Ane: Gåten Hamsun forsvinner. ''Dagens Næringsliv'', 19. oktober 2004.</ref> Farsethås skriver at Hamsuns forsvar etter krigen var selvmotsigende: Hamsun tok ikke tilbake det han hadde skrevet om nazismen, samtidig som døvhet og alderdom ble fremholdt som formildende. Haugans og Kolloens biografier viser at Hamsun visste hva nazistene drev med (i møtet med Hitler ba Hamsun om at Terboven burde fjernes fordi hans brutale regime gjorde at folk tok avstand fra nazismen). Ifølge biografiene var det ikke Marie Hamsun som gjorde Hamsun til nazist, men dersom Hamsun hadde vært utilregnelig fremsto det som at hun hadde ledet den forvirrede gamle mannen inn i nazismen.<ref>Farsethås, Ane: Ingen lurte Hamsun . ''Dagens Næringsliv'', 19. oktober 2004.</ref>