Redigerer Khazarer (avsnitt)

==Tilbakegang og fall==
I det [[10. århundre]] begynte riket å gå tilbake som følge av angrep fra både vikinger og Kiev-russere og forskjellige tyrkiske stammer. Det nøt en kort oppblomstring under sterke herskere som Aaron og Josef som underkuet opprørske protektorater som [[alan]]erne og førte seierrike kriger mot russiske inntrengere.


===Kabar-opprøret og madjarenes vandring vestover===
En gang i det [[9. århundre]] (ifølge [[Konstantin Porphyrogenitus]]’ beretning) hadde en gruppe på tre khazar-klaner som ble kalt kabarere gjort opprør mot khazarregjeringen. [[Omeljan Pritsak]] og andre har reist spørsmålet om opprøret kan ha hatt sammenheng med vrakingen av rabbinersk jødedom. Dette er lite trolig ettersom det antas at både kabarere og hovedtyngden av khazarere hadde khazar-hedenske, jødiske, kristne og muslimske tilhengere. Pritsak fremholdt at kabarene ble ledet av khagan Khan-Tuvan Dyggvi i krigen mot bek. Uansett siterte ikke Pritsak noen primærkilde for sine påstander. Kabarene ble slått og sluttet seg til en konføderasjon ledet av [[madjarer]]. Det er også blitt spekulert om «ungarske» avleggere av det tyrkiske ordet «Onogur», eller «Ti piler», viser til fire [[Finsk-ugriske språk|finsk-ugrisk]]e stammer og de tre kabar-stammene.

Mot slutten av det 800-tallet allierte khazarene seg med oghuzerne for å angripe pechengerne, som hadde angrepet begge nasjonene. Pechenegerne ble drevet vestover hvor de tvang bort [[Madjarer|madjarene]] (ungarere) som sto i et vasallforhold under Khazaria. Under høvding Lebedias lederskap og senere under [[Árpád]] flyttet ungarerne vestover og inn i det som er dagens [[Ungarn]]. Ungarernes avreise førte til et ustabilt maktvakuum og til at khazarene gradvis tapte kontrollen over steppeområdene nord for Svartehavet.

===Diplomatisk isolasjon og militær trussel===
[[Fil:Lebedev_Svyatoslavs_meeting_with_Emperor_John.jpg|thumb|Svjatoslav (sittende i båten) som knuste khazar-khaganatet. <br />Fra Klavdiy Lebedev (1852–1916), ''Svjatoslav keiser Johannes, som beskrevet av Leo, diakonen.'']] Alliansen med bysantinerne begynte å bryte sammen på 900-tallet, muligens som et resultat av konverteringen til jødedommen. Bysantinerne og khazarstyrkene kan ha støtt sammen på Krim. Rundt 940-tallet spekulerte [[Konstantin den VII]] Porphyrogentius i ''[[De Administrando Imperio]]'' over hvordan khazarene kunne isoleres og angripes. I den samme perioden søkte bysantinerne allianser med petsjenegene og russerne med vekslende hell.

Fra begynnelsen av 900-tallet var khazarene på vikende front  flere steder som følge av skjerpede angrep og invasjoner fra tidligere allierte nomadestammer og opprør fra tidligere forbundsfeller, ofte som følge av bysantinsk diplomati. Ifølge [[Schechter-tekstene]], kjempet khazar-herskeren [[Benjamin (Khazar)|Benjamin ben Menahem]] en krig mot en koalisjon av «'SY, TWRQY, 'BM, and PYYNYL» som var tilskyndet og støttet av «MQDWN». MQDWN eller Macedonia som henviser til det bysantinske keiserdømmet i mange jødiske middelalderskrifter. Identiteten til de øvrige som er nevnt er ikke fastslått med sikkerhet. Dette gjelder også for Omeljan Pritsak med henholdsvis [[burta]]ene og [[huz-tyrkere]], [[volga-bulgarer]] og [[pecheneger]]. Selv om Benjamin ofte seiret måtte hans sønn [[Aaron II (Khazar)|Aaron II]] møte en annen bysantinsk-inspirert invasjon, denne gangen ført an av alanerne. Aaron slo alanerne ved hjelp av oghuzerne. Tross dette var oghuzerne og khazarene fiender før det var gått fem år.

[[Ibn Fadlan]] meldte om oghuzernes fiendtlige holdning overfor khazarene på sin reise i [[921]]. Noen kilder, som er drøftet hos Tamara Rice, hevder at [[Seldsjuk]], som har gitt navn til seldsjuk-tyrkerne, begynte sin løpebane som soldat hos oghuzene i khazarenes tjeneste tidlig på midten av 900-tallet og avanserte til høye stillinger før han forlot khazarenes herskere og dro til [[Khoresm]].

===Rusernes fremvekst===
Fra begynnelsen av var khazarene antagelig allierte med stridbare [[norrøn]]e folk, [[væring]]er, som i øst ble kalt for ''[[Rus (folkeslag)|Rus]]''. Disse kom hovedsakelig fra dagens [[Sverige]] og ga navn til dagens [[Russland]]. Ruserne kontrollerte regionen rundt [[Novgorod]] og reiste regelmessig gjennom khazardominerte områder for å angripe steder rundt Svartehavet og Kaspihavet. 

Ved et av disse plyndringstoktene sies det at Khagan hadde gitt sitt samtykke på det vilkår at nordboerne ga ham halvparten av utbyttet. I tillegg til dette tillot khazarene at de benyttet handelsruten på Volga. Denne alliansen fikk åpenbart næring av fiendtlighetene mellom araberne og khazarene. På et gitt tidspunkt opphørte imidlertid khazarenes overbærenhet, fordi nordboernes plyndringstokt mot muslimske land skapte fiendtlighet mot nordboerne i den muslimske befolkningsdelen i khaganatet. Khazarherskerne stengte veien ned Volga for nordboerne. Dette resulterte i krig. Khazarenes hersker [[Josef (Khazar)|Josef]] skrev tidlig på 960-tallet til [[Hasdai ibn Shaprut]] om forverringen i khazarenes forbindelser med nordboerne: «Jeg er nødt til å overveie å gå til kamp mot dem, for hvis jeg overhode gir dem sjansen, vil de legge muslimenes land øde så langt som til [[Bagdad]].»

De norrøne [[krigsherre]]ne [[Oleg av Novgorod]] og [[Svjatoslav I av Kiev]] igangsatte flere kriger mot khazar-khaganatet, ofte med bysantinsk medvirkning. Schechter-brevet inneholder beretningen om et felttog mot Khazaria ledet av HLGW (Oleg) rundt år [[941]] der Oleg led nederlag mot khazarenes general [[Pesakh (Khazar)|Pesakh]]. Dette reiser spørsmålet om tidslinjen til [[Nestorskrøniken]] og andre beslektede øst-slaviske, historiske tekster.

Svjatoslav lyktes til slutt i å ødelegge khazarenes makt i imperiet på 960-tallet. Khazarfestningen [[Sarkel]][https://web.archive.org/web/20060610085751/http://www.geocities.com/ayatoles/webmap1.jpg] og [[Tmutarakan|Tamatarkha]] falt i rusernes hender i [[965]], fulgt av hovedstaden [[Atil]] ca. [[967]] eller [[969]]. En reisende til Atil skrev like etter plyndringen av byen: «Ruserne angrep, og ikke verken en eneste drue eller rosin ble latt tilbake, ei heller et eneste blad på trærene.»