Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Svensk innenrikspolitikk og unionspolitikk ===

Samtidig som Karl Johan var overbevist om at Napoléons forsøk på revansj ikke ville føre frem, var han forferdet over skjebnen flere av hans gamle kamerater led etter Napoléons nederlag i [[slaget ved Waterloo]]. Det kan ha bidratt til at Sverige i årene etter ble et fristed for mange landflyktige politiske aktivister.<ref name="ErikBjornskau516-519" /> Frankrike ved dets sendemann Rumigny antok at Karl Johan hadde sympati for sin gamle sjef Napoléon og tilsvarende antipati overfor det nye styret, noe som var gjensidig.<ref name="ErikBjornskau516-519" />

{{Sitat|hans politiske filosofi synes ikke å være basert på noe som kan ligne et system. I det ene øyeblikket taler han som en absolutt hersker og despot, i det neste som en republikansk demagog.|Den franske [[chargé d'affaires]] i Stockholm, Marie-Hippolyte Marquis de Rumigny (1784-1871), nedlatende om Karl Johan.<ref name="ErikBjornskau516-519" />|right}}

På tross av Karl Johans bekymring kom Sverige og han selv stort sett godt ut av forhandlingene under Wienerkongressen. Grunnet oppgjøret etter krigen og avståelse av  [[Svensk Pommern]] og [[Guadeloupe]] kunne landet og han selv innkassere solide summer i erstatning.<ref name="ErikBjornskau512-515" /> Sverige var samtidig politisk ganske isolert. Av stormaktenes ledere kunne Karl Johan kun regne tsar Aleksander som støttespiller. I den politiske reaksjon etter Napoleonskrigene antok mange europeere at Karl Johans styre ville bli kortvarig.<ref name="HojerKronprinstiden376-385" /> Den utenlandske skepsis til Karl Johan sto i sterk motstrid til holdningen i Sverige. Etter det vellykkede felttoget på kontinentet og inngåelsen av unionen med Norge var Karl Johan våren 1815 svært populær.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 388</ref>

Etter Napoleonskrigene vokste det etterhvert frem en for Karl Johan ganske besværlig opposisjon blant de svenske stendene. Ved riksdagen samling i 1815 hadde regjeringen i tilfredshet over forbedret økonomi, og tilsynelatende uten full innsikt om krisens omfang, unnlatt å ta nødvendige initiativer. I stedet ble det stendene med grev [[Fredrik Bogislaus von Schwerin]] i spissen som presset igjennom endringer i den økonomiske politikken.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 392</ref>

Riksdagens beslutning fremmet en [[Proteksjonisme|proteksjonistisk økonomisk politikk]], noe Karl Johan var mer åpen for enn sine rådgivere. Samtidig fortsatte han fra 1815 å forsøke å styre den svenske valutaens kurs og benyttet betydelige deler av egne midler.<ref name="HojerKronprinstiden401-408">Torvald T:son Höjer 1943, s. 401-408</ref> En politisk beslutning av stor økonomisk betydning som med Karl Johans medvirkning ble gjennomført i 1815, var nedbetalingen av gjenværende statsgjeld med [[Guadeloupefondet|pengene fra Svensk Guadeloupe]],<ref group="note">Sverige hadde ved inngåelse av alliansen med Storbritannia mot Napoléon den 3. mars 1813 fått overdratt den franske øygruppen [[Guadeloupe]], som Storbritannia hadde erobret fra Frankrike i februar 1810. Det ble imidlertid aldri foretatt noen reell overføring av øygruppen, og Storbritannia tilbakeførte området til Frankrike etter Napoléons nederlag i 1814. Storbritannia tilbød Karl Johan en kompensasjon på en million pund for tapet, en sum som tilfalt kongehuset, men som ved oppgjøret ved Riksdagen i 1815 til dels ble brukt til å sanere svensk utenlandsgjeld.</ref> mot en årlig bevilgning til kongehuset.<ref name="HojerKronprinstiden1394-398">Torvald T:son Höjer 1943, s. 394-398</ref>

En sak som ikke ble løst ved Wienkongressen, var den andel av den dansk-norske [[statsgjeld]]en som Sveriges konge på vegne av Norge hadde påtatt seg ved [[Kielfreden]],<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251">Narve Bjørgo 1995, s. 247-251</ref> i ettertid kjent som [[gjeldsoppgjøret med Danmark]]. Norges svake finansielle stilling gjorde det nødvendig at beløpet ble redusert. Under forhandlingene ble det fremmet flere motkrav og fra norsk side bedrevet uthaling for å nå dette mål.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251" />

På grunn av den økonomiske krisen i Sverige etter Napoleonskrigen ble det innkalt en «urtima riksdag» (ekstraordinær) 1817–1818. Mot rådet fra en ekspertkomité arbeidet Karl Johan for en økning av [[Pengemengde|seddelmengden]] (med tilsvarende fare for [[inflasjon]]), men fikk ikke støtte for det av riksdagen.<ref name="HojerKonungatiden131-139">Torvald T:son Höjer 1960, s. 131-139</ref> Ettertidens økonomiske eksperter har og gitt en negativ vurdering av denne siden ved hans økonomiske politikk.<ref name="HojerKonungatiden131-139" />

I sine siste år som kronprins ble Karl Johan stadig mer urolig over sin stilling, etter [[restaurasjonen i Frankrike]] og den reaksjonære bølgen under [[den hellige allianse]] som fjernet andre av Napoléons menn.<ref name="HojerKonungatiden11-17">Torvald T:son Höjer 1960, s. 11-17</ref> Ifølge en av hans motstandere var han «en stygg flekk på et Europa som igjen hadde blitt vakkert».<ref name="HojerKonungatiden11-17" />