Redigerer Jesus Kristus (avsnitt)

=== Hendelsenes historisitet ===
{{Hoved|Jesu historisitet}}
{{Se også|Jesu kulturelle og historiske bakgrunn|Jødenes historie under Romerriket|Historisk kritikk|Tekstkritikk|Evangelienes historiske troverdighet}}
{{multiple image
 | footer = Den romerske senatoren og historikeren [[Tacitus]] skrev om Kristi korsfestelse i ''Annaler'', en historie om Romerriket i det 1. århundre.
 | align = right

 | image1 = Wien- Parlament-Tacitus.jpg
 | width1 = 150
 | caption1 =
 | alt1=

 | image2 = MII.png
 | width2 = 152
 | caption2 =
 | alt2=
}}
Forskere har dannet en begrenset konsensus om det Jesu livs grunnleggenheter.<ref name=White>{{cite book |title=Scripting Jesus: The Gospels in Rewrite |first=L. Michael |last=White |year=2010 |publisher=HarperOne}}</ref>

====Familie====
{{Se også|Jesu brødre}}
De fleste forskere er enige om at Josef, Jesu far, døde rundt tiden Jesus innledet sin gjerning. Josef nevnes ikke overhode i evangeliene under Jesu forkynnergjerning. Josefs bortgang kan forklare hvorfor Jesu naboer (i Mark 6,3), refererer til Jesus som «sønn av Maria» (sønner var vanligvis identifisert gjennom sine fedre).<ref>{{cite book|last1=Brown|first1=Raymond E.|title=Mary in the New Testament|date=1978|publisher=Paulist Press|page=64|url=https://books.google.com/books?id=ML1mnUBwmhcC&pg=PA64#v=onepage&q&f=false|isbn=9780809121687}}</ref>

Ifølge Theissen og Merz, er det vanlig for usedvanlige [[karismatiske ledere]], som Jesus, å komme i konflikt med sine ordinære familier.{{sfn|Theissen|Merz|1998|p=194}} I Markusevangeliet kommer Jesu familie til ham, i den frykt at han har mistet forstanden (Mark 3,20–34), og denne beretningen er antageligvis historisk fordi de tidlige kristne ikke ville ha oppfunnet den.<ref name="ActJMark">[[Robert W. Funk|Funk, Robert W.]] and the [[Jesus Seminar]]. ''The acts of Jesus: the search for the authentic deeds of Jesus.'' HarperSanFrancisco. 1998. "Mark," s. 51–161</ref> Etter Jesu død gikk mange av hans familiemedlemmer inn i den kristne bevegelsen.{{sfn|Theissen|Merz|1998|p=194}} Jesu bror [[Jakob, Jesu bror|Jakob]] ble leder for kirken i Jerusalem.{{sfn|Cross||Livingstone|2005|loc=James, St.}}

Géza Vermes hevder at doktrinen om [[Jesu jomfrufødsel]] vokste frem fra teologisk utvikling i stedet for historiske hendelser.{{sfn|Vermes|1981|p=283}} Tross det viden utbredte synet at forfatterne bak de synoptiske evangelier hentet informasjon fra hverandre (det såkalte [[synoptiske problem]]), mener andre forskere det er vesentlig at jomfrufødselen er [[Kriteriet om multippel attestasjon|attestert]] av to separate evangelier (Matteus- og Lukasevangeliet).<ref>Bromiley, Geoffrey (1995) ''International Standard Bible Encyclopedia'', Eerdmans Publishing, {{ISBN|978-0-8028-3784-4}}, s. 991.</ref><ref>Craig S. Keener, ''[https://books.google.com/books?id=8C2Y_HaL5W0C&pg=PA83#v=onepage&q=Keener%20infancy%20independent%20attestation&f=false The Gospel of Matthew]'' (Eerdmans 2009 {{ISBN|978-0-8028-6498-7}}), s. 83</ref><ref>Donald A. Hagner, ''Matthew 1–13'' (Paternoster Press 1993 {{ISBN|978-0-8499-0232-1}}), s. 14–15, cited in the preceding</ref><ref>Millard Erickson, ''[https://books.google.com/books?id=0PbBz6-XcssC&pg=PA761#v=onepage&q=Erickson%20stronger%20%20claim%20historicity&f=false Christian Theology]'' (Baker Academic 1998 {{ISBN|978-0-8010-2182-4}}), s. 761</ref><ref>Fritz Allhoff, Scott C. Lowe, ''[https://books.google.com/books?id=2hYEngEACAAJ Christmas{{snd}} Philosophy for Everyone: Better Than a Lump of Coal]'' (Wiley-Blackwell 2010 {{ISBN|978-1-4443-3090-8}}), s. 28</ref><ref>[[Frederick Dale Bruner]], ''[https://books.google.com/books?id=5jZlfg1yxIEC&pg=PA41#v=onepage&q=Bruner%20%22two%20independent%20literary%22%60&f=false Matthew: The Christbook]'' (Eerdmans 2004 {{ISBN|9780802811189}}), s. 41</ref>

Ifølge E. P. Sanders er [[Jesu fødsel|fødselsberetningene]] i Matteus- og Lukasevangeliet det tydeligste eksempel på oppfinnelse i evangeliefortellingene om Jesu liv. Begge beretninger forteller at Jesus ble født i Betlehem, i tråd med jødisk frelseshistorie, og begge sier at han vokste opp i Nasaret. Sanders påpeker derimot at de to evangeliene gir totalt forskjellige og uforenlige forklaringer på hvordan dette skjedde. Lukasevangeliets beretning om en folketelling der alle vendte hjem til sine anesteder er ikke troverdig; Matteusevangeliets beretning er mer sannsynlig, men fortellingen fremstår som om den var oppfunnet for å identifisere Jesus som en ny [[Moses]], og historikeren [[Josefus]] skriver om [[Herodes den store]]s brutalitet uten å noensinne nevne at han [[Barnemordet i Betlehem|massakrerte unggutter]].{{sfn|Sanders|1993|pp=85–88}}

Sanders sier at Jesu slektslinjer ikke baseres på historisk informasjon men på forfatternes ønske om å vise at Jesus var den universelle jødiske frelser.{{sfn|Sanders|1993|pp=80–91}} Uansett så avløste doktrinen om Jesu jomfrufødsel den tidligere tradisjonen om at han nedstammet fra David gjennom Jesus, så fort den var blitt etablert.{{sfn|Theissen|Merz|1998|p=196}} Lukasevangeliet forteller at Jesus var [[Blodsbånd|blodsslektning]] av [[døperen Johannes]], men forskere anser generelt denne koblingen som en oppfinnelse.{{sfn|Sanders|1993|pp=80–91}}<ref name="ActJBirth">[[Robert W. Funk|Funk, Robert W.]] and the [[Jesus Seminar]]. ''The acts of Jesus: the search for the authentic deeds of Jesus.'' HarperSanFrancisco. 1998. "Birth & Infancy Stories" s. 497–526.</ref>

====Dåp====
De fleste moderne forskere anser Jesu dåp som et definitivt historisk faktum, sammen med hans korsfestelse.{{sfn|Dunn|2003|p=339}} Teologen [[James Dunn (teolog)|James D. G. Dunn]] fastslår at «de krever nærmest universell anerkjennelse» og «rangerer så høyt på 'nesten umulig å betvile eller benekte'-skalaen av historiske faktum» at de ofte utgjør startpunktene for studien om den historiske Jesus.{{sfn|Dunn|2003|p=339}} Forskere anfører forlegenhetskriteriet, og sier med dette at de tidligkristne ikke ville ha oppfunnet en dåp som kunne tyde på at Jesus begikk synder og ønsket forlatelse.{{sfn|Powell|1998|p=47}}<ref>{{cite book|last=Murphy|first=Catherine|title=John the Baptist: Prophet of Purity for a New Age|year=2003|publisher=Liturgical Press|isbn=978-0-8146-5933-5|pages=29–30|url=https://books.google.com/books?id=so_G78SBXAoC&pg=PA29#v=onepage&q&f=false}}</ref> Ifølge Theissen og Merz var Jesus inspirert av [[døperen Johannes]], og overtok flere deler av sin lære fra ham.{{sfn|Theissen|Merz|1998|p=235}}

====Gjerning i Galilea====
De fleste forskere fastholder at Jesus bodde i Galilea og Judea, og ikke preket eller studerte annensteds.<ref name=Dunn303>{{cite encyclopedia|title=The Spirit-Filled Experience of Jesus|url=https://books.google.com/books?id=37uJRUF6btAC&pg=PA303#v=onepage&q&f=false|first=Marcus J. |last=Borg |encyclopedia=The Historical Jesus in Recent Research|editor-last1= Dunn |editor2-last=McKnight|year= 2006 |isbn= 978-1-57506-100-9 |page= 303|editor-first=James D.G. |publisher= Eisenbrauns |editor2-first=Scot}}</ref> De enes om at Jesus stred med jødiske myndigheter om temaet Gud, utførte noen helbredelser, lærte i [[lignelser]], og samlet følgere.{{sfn|Levine|2006|p=4}} Jesu jødiske kritikere anså hans prestegjerning som skandaløs fordi han feiret med syndere, fraterniserte med kvinner, og tillot sine følgere å plukke aks på sabbaten.<ref name = "5GIntro"/> Ifølge Sanders er det ikke sannsynlig at uenighetene rundt tolkningen av Moseloven og Sabbaten ville føre til at jødiske myndigheter ville se Jesus drept.{{sfn|Sanders|1993|pp=205–23}}

Ifølge Ehrman lærte Jesus at det kommende riket var alles riktige fokus, og ikke noe i dette liv.{{sfn|Ehrman|1999|pp=167–70}} Han lærte andre om jødisk lov, søkte dens sanne mening, noen ganger i opposisjon til andre tradisjoner.{{sfn|Ehrman|1999|pp=164–67}} Jesus plasserte kjærlighet i sentrum av Loven, og at å følge Loven var en apokalyptisk nødvendighet.{{sfn|Ehrman|1999|pp=164–67}} Hans etiske lære gav rop om tilgivelse, ikke å dømme andre, å elske dine fiender og vise omtanke for de fattige.{{sfn|Ehrman|1999|pp=171–76}} Funk og Hoover at typisk Jesus var [[paradoks]]ale eller overraskende vendinger, som å råde en som å hadde blitt slått på kinnet om å [[vende det andre kinnet til]] for også å slås (Luke 6:29).<ref>[[Robert W. Funk|Funk, Robert W.]], Roy W. Hoover, and the [[Jesus Seminar]]. ''The five gospels.'' HarperSanFrancisco. 1993. s. 294</ref>

Evangeliene fremstiller Jesu lære i veldefinerte økter, som Matteusevangeliets [[bergpreken]], eller Lukas' parallelle [[slettepreken]]. Ifølge Gerd Theissen og Annette Merz inneholder disse læreøktene ekte lære fra Jesus, men at omgivelsene ble oppfunnet av de respektive evangelistene for å gi en ramme til læren, som opprinnelig hadde blitt nedskrevet uten kontekst.{{sfn|Theissen|Merz|1998|pp=17–62}} Selv om Jesu mirakler passer inn i den sosiale konteksten til [[antikken]] definerte han dem annerledes. For det første tilla han dem til de helbrededes tro; for det andre knyttet han dem til en [[endetid]]sprofeti.{{sfn|Theissen|Merz|1998|p=310}}

Jesus valgte ut [[Apostel (kristendom)|tolv disipler]]{{sfn|Sanders|1993|p=10}} (de «tolv»), tydeligvis som et [[Apokalyptisme|apokalyptisk]] budskap.{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}} Alle tre synoptiske evangelier nevner de tolv, selv om navnene på Lukasevangeliets liste varierer med de i Markus- og Matteusevangeliet, noe som tyder på at de kristne ikke var sikre på hvem alle disiplene var.{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}} De tolv disiplene kan ha representert de tolv opprinnelige [[Israels tolv stammer|israelske stammer]], som skulle gjenoppstå så fort Guds styre ble innført.{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}} Disiplene var angivelig ment å være lederne for stammene i det kommende Rike (Matthew 19:28, Luke 22:30).{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}} Ifølge Bart Ehrman var Jesu løfte om at de tolv ville regjere historisk, fordi de tolv inkluderte Judas Iskariot. Etter Ehrmans syn ville ingen kristne ha oppfunnet et utsagn fra Jesus der han lovet lederskap til disippelen som forrådte ham.{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}}
I Markusevangeliet spiller disiplene knapt noen rolle utenom en negativ rolle. Selv om andre ofte svarer Jesus med fullstendig tro er hans disipler forbløffet og tvilende.{{sfn|Sanders|1993|pp=123–24}} De tjener en rolle som et motstykke til Jesus og andre skikkelser.{{sfn|Sanders|1993|pp=123–24}} Disiplenes feiler er antageligvis overdrevet i Markusevangeliet, og disiplene gjør en bedre figur i Matteus- og Lukasevangeliet.{{sfn|Sanders|1993|pp=123–24}}

Sanders sier at Jesu misjon ikke var om anger, selv om han anerkjenner at dette synspunktet er upopulært. Han argumenterer for at anger opptrer som et stort tema kun i Lukasevangeliet, at anger var [[døperen Johannes]]' budskap, og at Jesu gjerning ikke ville ha vært skandaløst om synderne han spiste med hadde vært omvendte.{{sfn|Sanders|1993|pp=230–36}} Ifølge Theissen og Merz lærte Jesus om at Gud generøst gav folk en mulighet til å omvende.{{sfn|Theissen|Merz|1998|p=336}}

====Rolle====
Jesus lærte om at en apokalyptisk skikkelse, [[Menneskesønnen]], snart ville komme i skyene med stor makt og herlighet for å samle de utvalgte (Mark 13:24–27, Matthew 24:29–31, Luke 21:25–28). Han refererte til seg selv som en «[[menneskesønn]]» i den hverdagslige betydningen «person», men forskere vet ikke om han også mente seg selv da han henviste til den himmelske «Menneskesønnen». [[Apostelen Paulus]] og andre tidligkristne tolket Menneskesønnen som den gjenoppstandne Jesus.<ref name="Britannica" />

Tittelen [[Kristus (tittel)|Kristus]], eller [[Messias]], tyder på at Jesu følgere anså ham som den salvede etterfølgeren til kong [[David]], som noen jøder forventet skulle redde Israel. Evangeliene refererer til ham som ikke bare en Messias, men i den bestemte formen som selve «Messias-en», eller tilsvarende «Kristus». I tidlig jødedom er ikke denne bestemte formen av tittelen å oppspore, men kun fraser som «hans Messias». Tradisjonen er tvetydig nok til å gi rom for debatt om hvorvidt Jesus definerte sin [[eskatologi]]ske rolle som Messias'.{{sfn|Cross|Livingstone|2005|loc=Messiah}} Den jødiske messianske tradisjonen innbefattet mange forskjellige former, der noen fokuserte på en messiasskikkelse og noen ikke.{{sfn|Theissen|Merz|1998|pp=533–40}} Basert på den kristne tradisjonen fremmer [[Gerd Theissen]] hypotesen at Jesus så seg selv i messianske forstand men ikke gjorde krav på tittelen «Messias».{{sfn|Theissen|Merz|1998|pp=533–40}} Bart Ehrman argumenterer for at Jesus ikke anså seg selv som Messias, dog i den forstand at han ville være konge i den nye politiske orden Gud ville frembringe,<ref>{{cite web|last=Ehrman|first= Bart|url= http://ehrmanblog.org/judas-and-the-messianic-secret/ |title=Judas and the Messianic Secret|website= The Bart Ehrman Blog|date=1. desember 2015}}</ref> og ikke i den forstand som folk flest i dag knytter til begrepet.<ref>{{cite web|last=Ehrman|first= Bart|url= http://ehrmanblog.org/jesus-claim-to-be-the-messiah/ |title=Jesus' Claim to be the Messiah|website= The Bart Ehrman Blog|date=1. desember 2015}}</ref>

====Påsken og korsfestelsen i Jerusalem====
Rundt år 30 reiste Jesus og hans følgere fra Galilea til Jerusalem for å overholde [[Pesach|påsken]].{{sfn|Sanders|1993|p=10}} Jesus forårsaket uro i [[Det andre tempel|tempelet]],{{sfn|Sanders|1993|p=11}} som var sentret for jødisk religiøs og sivil autoritet. Sanders assosierer det med Jesu profeti at tempelet ville bli fullstendig revet.{{sfn|Sanders|1993|pp=254–62}} Jesus delte et siste måltid med sine disipler, som er opphavet til det kristne sakramentet med brød og vin. Jesu ord nedskrives i de synoptiske evangelier og i Paulus' [[første brev til korinterne]]. Forskjellene i beretningene kan ikke fullstendig forenes, og det er umulig å vite hva Jesus hadde til hensikt, men generelt sett virker måltidet å peke på det kommende Rike. Jesus forventet antageligvis å bli drept, og han kan ha håpet at Gud ville intervenere.{{sfn|Sanders|1993|pp=263–64}}

Evangeliene forteller at Jesus var forrådt til myndighetene av en disippel, og mange forskere anser denne beretningen som svært troverdig.{{sfn|Cross|Livingstone|2005|loc=Jesus Christ}} Han ble henrettet på [[Pontius Pilatus]]' befal, den romerske [[prefekt]]en i [[Judea (romersk provins)|Judea]].{{sfn|Sanders|1993|p=11}} Pilatus anså antageligvis Jesu henvisning til Guds rike som en trussel til romersk autoritet og samarbeidet med tempeleliten for å få Jesus henrettet.{{sfn|Theissen|Merz|1998|pp=465–66}} Sadukeiske overprester fra tempelet fikk antageligvis Jesus henrettet av politiske årsaker heller enn grunnet hans lære.{{sfn|Cross|Livingstone|2005|loc=Jesus Christ}} De kan ha ansett ham som en trussel til stabiliteten, særlig etter han skapte uro ved tempelet.{{sfn|Cross|Livingstone|2005|loc=Jesus Christ}}<ref name="JE1906"/> Andre faktorer, som Jesu seierrike inntog til Jerusalem kan ha bidratt til denne avgjørelsen.{{sfn|Sanders|1993|pp=269–73}} De fleste forskere anser Jesu korsfestelse som fakta, fordi tidligkristne ikke ville ha oppfunnet deres leders smertefulle død.{{sfn|Dunn|2003|p=339}}{{sfn|Meier|2006|pp=126–28}}

====Etter korsfestelsen====
[[Fil:The Resurrection Beaufort arms in border (f. 131) Cropped.jpg|thumb|upright|Jesu oppstandelse fra en 1500-tallskopi av ''La Passion de Nostre Seigneur''.]]
Etter Jesu død fortalte hans følgere at han steg opp igjen fra de døde, selv om de eksakte detaljer av deres opplevelser er usikre. Noen av de som hevdet å ha sett Jesu oppstandelse avgikk senere med livet for sin tro, noe som tyder på at deres tro antakelig var oppriktig.{{sfn|Sanders|1993}} Ifølge Sanders motstrider evangelieberetningene hverandre, noe som ifølge ham tyder på en konkurranse om å ha hevdet å ha sett ham først i stedet for å tyde på bevisst bedrageri.{{sfn|Sanders|1993|pp=276–81}} På den annen side foreslår [[L. Michael White]] at inkonsekventheten i evangeliene speiler uenigheter i agendaen til deres ukjente forfattere.<ref name=White/> Jesu følgere dannet et samfunn i påvente av hans gjenkomst og etableringen av hans rike.{{sfn|Sanders|1993|p=11}}