Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

=== ''Se deg tilbake i vrede'' ===

[[Fil:Arnold Wesker.jpg|thumb|[[Arnold Wesker]] på bokmesse i [[Durham (England)Durham]], 2008]]
1950-tallets engelske teater var preget av en ny generasjons nyskapninger. To teaterselskaper sto i spissen for det nye: ''The English Stage Company'' og ''The Theater Workshop'', sistnevnte drevet av den radikale [[Joan Littlewood]] ([[1914]]–[[2002]]), i ettertid kalt for «det moderne teaters mor». Teateret ble benyttet for politisk kamp og like viktig var den kollektive bearbeidelse av manuskriptet. [[Shelagh Delaney]] (født [[1939]]) og irske [[Brendan Behan]] ([[1923]]–[[1964]]) var blant de som skrev for Littlewoods selskap. 

''The English Stage Company'' ble opprettet for nye unge dramatikere og det var her [[John Osborne]] ([[1929]]–[[1994]]) fikk antatt ''Se deg tilbake i vrede'' (''Look Back in Anger'') som hadde premiere den [[8. mai]] [[1956]]. Stykket slo an en ny tone i engelsk teater, her var raseri, fattigdom og en avskyelig hovedperson, men også grunnen til at han er slik han er, da hans verden ikke er mindre avskyelig. I dette stykket satte Osborne navn på den nye generasjonen dramatikere: «de sinte unge menn». Ikke alle de som ble karakterisert som unge sinte likte denne betegnelsen. Et fellestrekk var tvisynet på hovedpersonen, som kunne være både helt og skurk.

Osbornes neste stykke, ''Gjøgleren'' (''The Entertainer'', [[1957]]) ga en skarpt portrett av en mislykket varietéskuespiller, og er blitt forstått som en [[metafor]] hvor det utdøende engelske varietéteateret (music hall) representerer [[det britiske imperiet]]. Imperiets undergang blir tydeliggjort ved hjelp av [[Suezkrisen]] i 1956.

[[Arnold Wesker]] (født [[1932]]) har skrevet over 40 teaterstykker preget av underliggende politiske tema, og han står selv åpenbart på [[arbeiderklasse]]ns side i [[klassekamp]]en. Sentralt står trilogien ''Hønsesuppe med byggegryn'' (''Chicken Soup with Barley'', [[1959]]), ''Røtter'' (''Roots'', [[1959]]), og ''Jeg snakker om Jerusalem'' (''I’m Talking About Jerusalem'', [[1960]]): preget av nærgående [[Realisme (litteratur)|realisme]] og politisk [[idealisme]].

Kanskje enda mer intens var [[Harold Pinter]] ([[1930]]–[[2008]]). Han forente det [[Absurd teater|absurde teater]] (i likhet med [[Samuel Beckett|Beckett]] og [[Eugène Ionesco|Ionesco]]) med en gjenkjennbar realisme (jfr. [[Henrik Ibsen|Ibsen]]) som tidvis var skremmende. Han startet sin profesjonelle karriere i [[1951]], og skrev i alt 29 stykker i løpet av knapt 50 år. I [[2005]] mottok han [[Nobelprisen i litteratur]]. <!--Hans første stykke var ''Rommet'' (''The Room'', [[1957]]).--> Hans dramatikk er ofte preget av sterke konflikter blant ambivalente karakterer som kjemper en verbal kamp for å få gjennomslag for sin versjon av fortiden – stilistisk preget av teatralske pauser, komisk beregning, ironi og trusler. I den grad en dramatiker tvinger sitt publikum til å høre etter var det Pinter som greide det, samtidig som han viste dagligspråkets særegenheter og rikdom. «Han fikk oss til å høre nærmere på oss selv.»<ref>Clapp, Susannah: [http://www.guardian.co.uk/culture/2008/dec/28/pinter-theatre ''He made us listen to ourselves more closely''] The Observer, 28. desember 2008</ref> Et eksempel er ''Hjemkomsten'' (''The homecoming'', 1964) hvor en sønn kommer tilbake fra Amerika med sin nye hustru. Hun er en tidligere [[Prostitusjon|prostituert]] som fortsatt jager menn, og som utenforstående opptrer hun som en [[katalysator]] som utløser hun latente konflikter.

Andre betydningsfulle dramatikere var [[John Arden]] (født [[1930]]), som blandet realisme med poetisk dialog, og tragikomikerne [[Joe Orton]] ([[1933]]–[[1967]]), [[Tom Stoppard]] (født [[1937]]), og [[Peter Nichols]] (født [[1927]]).