Redigerer Det tysk-romerske rike (avsnitt)

=== Middelalderen ===

Tidlige på 1000-tallet ble riket ikke primært oppfattet som «tysk», men som en «[[konføderasjon]]» av gamle tyske stammer av bayere, alemannere, frankere og sachsere. Riket som en politisk union overlevde først og fremst som følge av den sterke personlige innflytelsen til personligheter som Henrik fuglefangeren og Otto den store. Selv om de selv var valgt av de germanske stammene, klarte de å selv få utpeke deres etterfølgere blant sine egne arvinger.

Dette ble endret i 1024 da [[Henrik II av Det tysk-romerske rike|Henrik II]] døde uten arvinger, og [[Konrad II av det tysk-romerske rike|Konrad II]] ble valgt til ny keiser som den første i [[Salier-dynastiet]]. På denne tiden ble motsetningene mellom de tradisjonelle stammene og de mer territorielle kongen/keiserne mer synlige. Kongen hadde fram til dette tidspunktet tilbrakt tiden hovedsakelig i sine tradisjonelle hjemland, og dette endret seg noe under [[Otto III av Det tysk-romerske rike|Otto III]] som etablerte flere residenser og utnevnte underlagte hertuger rundt i riket. Dette ble videreført under hans etterfølgere Henrik II, Konrad II og [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]]. På denne tiden ble det av denne grunn mer vanlig å referere til riket som et tysk rike («regnum Teutonicum»).

==== Investiturstriden ====
{{utdypende |Investiturstriden|Kanossagang}}
Forholdet til kirken var av helt avgjørende betydning for de første keiserne, men fra 1070-årene ble dette forholdet mer vanskelig da kirken selv ønsket en mer selvstendig kirke i forhold til de verdslige makthaverne. Også paven ble en del av denne endringen, og fra pave [[Gregor VII]] ble pavens keiserens største motstander. Konkret dreide striden seg om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren., og ble kalt [[Investiturstriden]] (av ''investitur'', den symbolske høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete). Den ble utløst da pave Gregor VII insisterte på å gjøre dette selv, mens keiser [[Henrik IV av Det tysk-romerske rike|Henrik IV]] svarte med å utfordre pavens legitimitet, blant annet ved å omtale paven som ''Hildebrand'' siden keiseren ikke hadde vært med på pavevalget, noe som tidligere hadde vært vanlig. Paven svarte med å [[Ekskommunikasjon|bannlyse]] Henrik IV, samtidig som at han ble ydmyket av at de tyske hertugene valgte [[Rudolf av Rheinfelden|Rudolf av Schwaben]] som ny konge i riket. Henrik IV måtte da i første omgang gi seg, gjennom den senere kjente [[Kanossagang]]en.

Striden pågikk i årene fra [[1075]] og varte fram til [[Wormskonkordatet]] i [[1122]].  Her fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.

Men denne striden fikk en varig virkning da keisernes gudegitte autoritet ble varig ødelagt, men enda viktigere var de at kirken hadde fått en uavhengig rolle innen rikets politiske system og ikke var underlagt den som til enhver tid var keiser.

==== Hohenstauferne ====
{{utdypende|Huset Hohenstaufen}}
Forholdet til paven skulle etter hvert like mye dreie seg om hvem som skulle ha makt i Italia, mer enn bispeutnevnelser. Videre var det hele tiden et spørsmål om ideologi og prestisje.

Men under det lange styret til [[huset Hohenstaufen]] (1138–1254) i Italia ble de tyske prinsene stadig sterkere og la til rette for en vellykket, fredelig innflytting østover av tyske bønder, handelsmenn og andre til området som var tynt befolket av [[Slavere|vestslavere]] eller ubebodd. Denne langsomme germaniseringen av områdene østover kom ikke på grunnlag av en ekspansiv, bevisst tysk imperialisme, men førte til at Det tysk-romerske rikes innflytelse østover etter hvert økte, blant annet i områder som [[Pommern]] og [[Schlesien]], også gjennom giftemål med den vestlaviske befolkningen. [[Den tyske orden]] ble invitert av Preussen ved hertug [[Konrad av Masovia]] til å kristne [[gammelprøysserne]] i 1226. [[De tyske riddernes ordensstat]] (tysk: Deutschordensstaat) og deres senere tyske etterfølgere i Preussen var imidlertid aldri en formell del av Det tysk-romerske rike.