Redigerer Det romerske keiserriket (avsnitt)

==== De fem gode keiserne ====
{{utdypende|Nerva-antoninske dynasti}}
[[Fil:Forum and Column of Trajan restored (Ancient Rome) engraving.jpg|thumb|250px|Rekonstruksjon av [[Trajans forum]]]]
Det neste århundret skulle bli kjent som perioden for [[De fem store keiserne]], der suksesjonene gikk fredelig for seg, og der riket blomstret. Keiserne av denne perioden var [[Nerva]] (96–98), [[Trajan]] (98–117), [[Hadrian]] (117–138), [[Antoninus Pius]] (138–161), og [[Marcus Aurelius]] (161–180), der alle ble adoptert av sin forgjenger. Deres valg av etterfølgere var basert på merittene de utvalgte hadde gjort. I denne forbindelsen er det argumentert for at adopsjonene heller kom av at ingen av keiserne hadde biologiske arvinger.

===== Nerva =====
{{utdypende|Nerva}}
Etter sin tiltredelse startet [[Nerva]] en restitusjon av riket. Han frigjorde dem som hans forgjenger hadde fengslet for forræderi, i tillegg til at han forbød all fremtidig forfølgelse av forræderi. Han gjenopprettet konfiskert eiendom, og involverte Senatet i sine avgjørelser. Mange av disse gjerningene ble trolig gjort for å oppnå et godt rykte, noe som likevel ikke ble tilfelle. Domitians tilhengere i hæren sto veldig sterkt, og i oktober 97 beleiret pretorianergarden Keiserpalasset på Palatinhøyden og tok Nerva som gissel. Keiseren ble tvunget til å gjennomføre beleirernes krav, som var å overgi de som sto bak mordet på Domitian.

Nerva adopterte Trajan som sin etterfølger, en kommandant ved fronten i [[Germania]]. Casperius Aelianus, pretorianergardens øverstkommanderende, som var ansvarlig for opprøret mot Nerva, ble senere henrettet under Trajan.

===== Trajan =====
{{utdypende|Trajan}}
I [[113 f.Kr.]], provosert av [[Partia]]s avgjørelse om å sette en uakseptabel konge på tronen i [[Armenia]], marsjerte Trajan til krig mot partherne. Han marsjerte først inn i Armenia, der han avsatte kongen og annekterte kongeriket under Roma. Deretter satte han kursen mot selve Parthia, der han bekjempet byene [[Babylon]], [[Selevkia]], og til slutt hovedstaden [[Ktesifon]] i [[116]]. Trajan fortsatte sørover mot [[Persiagulfen]], hvorfra han erklærte [[Mesopotamia]] som en ny provins, og sørget over at han var for gammel til å følge i [[Aleksander den store]]s fotspor. Trajan ga seg imidlertid ikke. I 116 tok han den store byen [[Susa]], avsatte den parthesiske kongen [[Osroes I]] og innsatte sin egen marionetthersker, Parthamaspates, på tronen. Aldri ville Romerriket komme lenger øst enn det var under Trajan, og aldri ville riket bli større.

===== Hadrian =====
{{utdypende|Hadrian}}
Til tross for sine fremragende evner som militæradministrator, er [[Hadrian]]s keisertid preget av fred. Han overga Trajans erobringer i Mesopotamia, som han mente var umulig å forsvare. Det ble nesten en krig med Parthia i [[121]], men trusselen ble avverget da Hadrian klarte å føre gjennom en fredsavtale. Hadrians hær klarte å knuse et massivt jødeopprør i [[Judea]] (132–135), anført av [[Bar Kokhba]]
[[Fil:Hadrian's wall2.jpg|thumb|right|250px|Keiser [[Hadrian]] er i ettertiden mest kjent for [[Hadrians mur|muren]] han bygde tvers over [[England]]]]

===== Antoninus Pius ===== 
{{utdypende|Antoninus Pius}}
[[Antoninus Pius]]' keisertid er preget av fred. Det var flere militære opprør i riket på denne tiden, i [[Mauritania]], Judea, og [[Romersk Britannia|Britannia]], men ingen av disse var av alvorlig karakter. Uroen i Britannia førte trolig til byggingen av den antoniske muren fra [[Forth]] til [[Clyde]].

===== Marcus Aurelius =====
{{utdypende|Marcus Aurelius}}
[[Marcus Aurelius]] hadde flere felttog mot opprørske stammer i Germania og Gallia. I Asia kjempet han, med hjelp fra sin medhersker, [[Verus]], mot et gjenopplivet parthisk rike. Verus hadde såpass med autoritet at han fikk full støtte fra soldatene, men han hadde allerede så mye makt at han ikke hadde noen intensjoner om å styrte Marcus Aurelius. Verus forble lojal til sin død i [[169]].
=====Commodus=====
{{utdypende|Commodus}}
Perioden med de «fem store keiserne» ble avsluttet med [[Commodus]]'  regjeringstid fra [[180]] til [[192]]. Commodus var sønn av Marcus Aurelius, og ble den første keiseren som arvet keisertittelen på over hundre år, og brøt adoptivsystemet som hadde vært gjeldende under hans fem forgjengere. Han var med-keiser sammen med sin far fra [[177]]. Da han ble enehersker etter sin fars død, ble han i første omgang hyllet av folket i riket. Commodus skulle imidlertid vise seg å bli en mindre vellykket keiser. Ifølge [[Edward Gibbon]]s «The Decline and Fall of the Roman Empire», hersket Commodus til å begynne med bra. Etter et feilslått attentat mot ham som antageligvis var arrangert av medlemmer av hans familie, ble Commodus paranoid, og til slutt gal. ''Pax Romana'', den romerske fred, endte med Commodus.