Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Innledende fiendskap ===
[[File:Alexander I of Russia by G.Dawe (1826, Peterhof).jpg|thumb|upright|Tsar Aleksander I av Russland]]

Da nyhetene om den gresk revolusjonen først ble mottatt, var reaksjonene til de europeiske stormaktene gjennomgående fiendtlige. I tiden etter den franske revolusjon fryktet de selv folkelig opprør. De anerkjente degenerering av Det osmanske rike, men visste ikke hvordan de skulle håndtere denne situasjonen (et problem som ble karakterisert som «det østlige problemet»). I frykt for komplikasjonene av en eventuell deling av Det osmanske rike, hadde den britiske utenriksminister [[Robert Stewart, vicomte Castlereagh|Castlereagh]], den østerrikske utenriksminister [[Klemens von Metternich|Metternich]], og den russiske tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander]] alle den samme oppfatning: nødvendigheten av å opprettholde status quo og bevare freden i Europa.

Metternich forsøkte også å underminere den russiske utenriksminister [[Ioannis Kapodistrias]] som var av gresk opprinnelse. Kapodistrias krevde at Alexander erklærte krig mot osmanene for å frigjøre Hellas og samtidig øke Russlands storhet. Metternich overbeviste Aleksander om at Kapodistrias var i forbund med de italienske [[carbonariene]], en italienske revolusjonær gruppe, og fikk tsaren til å miskjenne Kapodistrias. Som et resultat av den russiske reaksjonen på [[Alexander Ypsilantis]] gikk Kapodistrias av som utenriksminister og flyttet til Sveits.<ref>Troyat (1984), ''Alexander of Russia'', s. 269–270</ref>

Likevel var Aleksanders posisjon ambivalent da han så på seg selv som beskytter av den ortodokse kirke, og hans undersåtter var meget opprørte over drapet på den greske patriarken. Disse faktorene kan forklare hvorfor, etter å ha fordømt den greske revolusjonen, sendte et ultimatum til Istanbul den 27. juli 1821. Imidlertid gikk risikoen for krig bort umiddelbart etter at Metternich og Castlereagh overtalte den osmanske sultan til å gjøre en del innrømmelser overfor den russiske tsar.<ref>Stavrianos (2000), ''The Balkans since 1453'', s. 286–288</ref> Den 14. desember 1822 fordømte [[den hellige allianse]] (bestående av Russland, [[Østerrike]] og [[Preussen]]) den greske revolusjon ved at den var vågal og farlig.