Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Høegh-Guldbergs styre ===
[[Fil:O H Guldberg.jpg|mini|[[Ove Høegh-Guldberg]]]]
[[Fil:En skribent får ris 1772.jpg|mini|«En skribent får ris», satirisk tegning fra 1772 mot den nylig innførte sensuren]]
Den [[13. februar]] 1772 lot kongen opprette et gehejmestatsråd som erstatning for konseilet, som Struensee hadde nedlagt to år tidligere. Den nye herskerkretsen besto av enkedronning Juliane Marie, hennes sønn, kongens halvbror, [[arveprins Frederik]] og dennes huslærer [[Ove Høegh-Guldberg]]. De hadde ikke større [[legitimitet]] enn Struensee, men de forsto seg på politikk. I forbindelse med opprettelsen av gehejmestatsrådet gjorde de det derfor til en betingelse at Christian VII skulle være til stede og at han dér og kun dér kunne underskrive lovgyldige dokumenter. Dette gjorde det umulig for hoffolk eller folk i administrasjonen å skaffe seg kongens underskrift på tomannshånd.

Likeledes ble arveprins Frederik gjort til statsrådets formann. Av kollegienes sjefer kunne bare utenriksministeren ha sete i rådet. På denne måten sikret herskerkretsen seg at hoffet bevarte makten over statsrådet og det sørget for kun å utnevne ministre, hvis lojalitet lå hos kongehuset. Etter å ha lært av Struensees feiltakelser bygget Høeg-Guldberg i de kommende årene opp en maktbase ved å knytte folk til seg ved tildelinger av titler, ordener og pengebeløp. Mange av Struensees forordninger ble opphevet og en mer godseiervennlig linje ble fremmet. Blant annet ble Struensees hoverireform trukket tilbake i [[1773]].

Høeg-Guldberg tok ikke selv sete i statsrådet, men han lot seg utnevne til arveprinsens gehejmekabinettsekretær i [[1774]], noe som svarte til den posisjonen som A.G. Moltke og Struensee tidligere hadde hatt. I likhet med Struensee styrte han for det meste gjennom kabinettordrer som han selv utformet og fikk underskrevet av kongen, og så ble de sendt til formell godkjennelse og underskrift i statsrådet. Dermed hadde statsrådet ikke noen reell makt og det pinte utenriksministeren, [[Andreas Peter Bernstorff|A.P. Bernstorff]], som forgjeves prøvde å få mer makt til statsrådet. Den eneste grunnen til at Høegh-Guldberg beholdt Bernstorff, var hans faglige kompetanse. Dessuten utgjorde han ingen risiko, da han ikke hadde makt til å forandre noe etter styrereformen. Etter dronning Caroline Mathildes tidlige død i 1775 og det forhold at kronprins Frederiks var mindreårig, gjorde at det bare var mulig å føre et legitimt styre i arveprins Frederiks navn.

A.P. Bernstorff hadde vist sin verdi i 1773 da han endelig klarte å løse det gottorpske spørsmål i forståelse med Russland. Forliket ble oppnådd kort tid etter at Peter III av Russland ble myndig. Peter III hadde arveretten til de gottorpske delene av [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]]-[[Holstein]] etter sin far. Ved forliket anerkjente den gottorpske hertugslekten inkorporasjonen fra 1721 og overlot de gottorpske delene av Holstein til den danske konge i hans egenskap av hertug av Holstein. Til gjengjeld overlot den danske konge sine arveland Oldenburg og Delmenhorst til gottorperne. Forliket var samtidig et uttrykk for de to lands aktpågivenhet overfor Sverige, hvor kong [[Gustav III av Sverige|Gustav III]] året før hadde latt seg utrope til eneveldig konge. Dette skapte frykt hos både Danmark og Russland for at Sverige hadde planer om å annektere enten Norge eller Østfinland. Derfor undertegnet Danmark og Russland kort etter makeskiftet den «evige allianse», hvor de to landene lovet hverandre gjensidig hjelp i tilfelle av et svensk angrep.

Høegh-Guldberg-styret hadde også lært av andre av Struensees feiltakelser og var svært opptatt av danskheten. Dette utkrystalliserte seg den [[15. januar]] [[1776]] i utstedelsen av innfødtrettsloven, som betydde at statsembeter for fremtiden var forbeholdt folk som var født i kongens land. Den likestilte dansker, nordmenn samt holsteinere og var derfor ikke en nasjonalistisk lov utelukkende basert på dansk språk og kultur. Den ga allikevel anledning til festligheter i de danske borgerlige kretsene da man her i mange år hadde sett seg forbigått til fordel for utlendinger i statsapparatet.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=188–190.}}</ref> Mot slutten av 1700-tallet var det en økende nasjonal bevissthet blant de ulike provinsene av kongeriket, og økte motsetninger blant folkegruppene. I Norge viste økt nasjonal bevissthet seg ved kravet om eget universitet, og egen bank, som ble avvist av styresmaktene i København.<ref>Hobson 2015, s. 64–65</ref>