Redigerer Curaçao (avsnitt)

=== 1800-tallet: Nedgang ===
[[Fil:Curaçao1836.png|mini|Kart over Curaçao og Willemstad fra 1836.]]
Ved inngangen til 1800-tallet hadde situasjonen endret seg for Curaçao. De spanske koloniene i Sør-Amerika ble selvstendige. Perioden med [[merkantilisme]] var over og [[frihavn]]er var ikke så viktig som tidligere.<ref name="Oostindie 2014, s. 310"> Oostindie 2014, s. 310.</ref> På Curaçao ble 1800-tallet preget av økonomiske nedgangstider og fattigdom.<ref name="Oostindie 2014, s. 316"> Oostindie 2014, s. 316.</ref>

Folketallet gikk ned som følge av utvandring, både av frie menn og slaver. Fra {{formatnum:21000}} innbyggere i 1791, gikk folketallet ned til {{formatnum:14000}} i 1816.<ref name="Oostindie 2014, s. 313"/> Antallet slaver sank fra nesten {{formatnum:13000}} til litt over {{formatnum:6700}}. Utvandringen gikk til ikke-nederlandske områder, blant dem [[Saint Thomas|Sankt Thomas]] i [[Dansk Vestindia]].<ref name="Oostindie 2014, s. 313"> Oostindie 2014, s. 313.</ref>  Mellom 1789 og 1816 doblet andelen frie fargede seg.<ref name="Oostindie 2014, s. 332"> Oostindie 2014, s. 332.</ref>

I 1826 ble alle tollavgifter avskaffet i håp om at handelen med Sør-Amerika skulle ta seg opp igjen. Handelen nådde imidlertid ikke samme omfang som før revolusjonskrigene. Det ble fortsatt eksportert salt. Sukker og bomull var også blant varene det fortsatt ble handlet med. Senere på 1800-tallet ble utførsel av [[fosfat]], gull, [[panamahatt]]er og [[dividivi]]belg til bruk i garving økonomisk viktig. Eksport av [[pomerans]]skall til bruk i framstilling av [[Curaçao (likør)|curaçaolikør]] kom imidlertid aldri til å få større økonomisk betydning.<ref name="Bulmer-Thomas 2012, s. 514">Bulmer-Thomas 2012, s. 514.</ref>

[[Fil:Curaçao, Street in Pietermaai, 'Pietermaay, Curaçoa'.jpg|mini|Gate i Pietermaai i Willemstad avbildet i en amerikansk bok utgitt i 1885.]]
I [[Vilhelm I av Nederland|kong Vilhelm Is]] tid ble det også gjort forsøk på å få i gang eksportrettet jordbruk, men det var ikke vellykket.<ref name="Römer-Kenepa-31">Römer-Kenepa 2013, s. 31–32.</ref> Det ble også satset på andre områder. Skipsbygging var en vellykket virksomhet, med bygging av [[skonnert]]er for lokal bruk så vel som eksport.<ref name="Römer-Kenepa-32">Römer-Kenepa 2013, s. 32.</ref>

I 1828 ble det gjennomført en myntreform for å få pengevesenet i orden og Karibias første bank ble grunnlagt.<ref name="Bulmer-Thomas 2012, s. 139-534">Bulmer-Thomas 2012, s. 139 og 524.</ref> Denne banken ble [[sentralbank]] for De nederlandske Antiller og eksisterer fortsatt som [[Curaçao og Sint Maartens sentralbank]].

I perioder med krig, tok handel med våpen og ammunisjon seg opp. Som nøytrale i flere kriger handlet nederlenderne med alle parter. Under [[De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene|de spansk-amerikanske uavhengighetskrigene]] tidlig på 1800-tallet var Curaçao et fristed for opprørere som [[Simón Bolívar]]. Curaçaoerne [[Luis Brión]] og [[Manuel Piar|Manuel Carlos Piar]] deltok i kampen på Bolívars side og ble generaler.<ref name="Römer-Kenepa-29">Römer-Kenepa 2013, s. 29.</ref> Fra Curaçao ble de stridende partene i latinamerikanske konflikter forsynt med våpen, ammunisjon og andre varer. Våpenhandelen tok seg opp igjen under [[Den amerikanske borgerkrigen|borgerkrigen]] i USA (1861–65).<ref name="Römer-Kenepa-29"/>

I 1845 ble de seks nederlandske øyene i Karibia gjort til én felles koloni, styrt fra Curaçao. Guvernøren ble assistert av viseguvernører på hver av de andre øyene og av rådgivende organer bestående av nederlandske tjenestemenn og representanter for den lokale eliten.<ref name="Goede-82">Goede 2016, s. 82.</ref>

Bymuren i Willemstad ble revet 1861–1866.<ref name="Newton og Gehlen 2013"/> Etter dette ekspanderte den bymessige bebyggelsen.

[[Fil:EmancipatieCuracao.jpg|mini|Plakett til minne om slaveriets opphevelse i 1863.]]
Slaveriet ble avskaffet 1. juli 1863.<ref name="Römer-Kenepa-32"/> Mange tidligere slaver gikk over i en ordning kalt ''paga tera'', der de kunne drive [[selvbergingsjordbruk]] på et lite stykke jord mot at de arbeidet gratis en fastsatt periode for de tidligere slaveeierne.<ref name="Römer-Kenepa-32"/>

Den liberale venezuelaneren [[Antonio Leocadio Guzmán]] og sønnen [[Antonio Guzmán Blanco]] ble i 1870 utvist fra øya av nederlandske myndigheter. De var anklaget for å konspirere mot venezuelanske myndigheter og Nederland ville holde seg nøytral.<ref>Goslinga 1975, s. 1–3.</ref> Dette førte til handelsrestriksjoner mot Curaçao. Da Venezuela i 1882 innførte importavgift på varer fra de nederlandske koloniene, fikk det store konsekvenser for handelen.<ref name="Bulmer-Thomas 2012, s. 38-514">Bulmer-Thomas 2012, s. 38 og 514.</ref>

Briten John Godding fikk i gang [[fosfat]]utvinning fra Tafelberg på sørenden av øya i 1874. Driften stanset i 1891 og i 1895 var det slutt på eksporten av fosfat. Utførselen kom opp i {{formatnum:175000}} tonn. Stansen i fosfatdriften medførte tap av 5–600 arbeidsplasser.<ref name="Soest 1977, s. 56-56">Soest 1977, s. 56–57.</ref>

Til tross for nedgangstidene kom det moderne nyvinninger til øya. I 1880 kom en svingbar pongtongbro over sundet i Willemstad.<ref name="Soest 1977, s. 55" /> Et [[elektrisitet]]sselskap ble grunnlagt i 1889 og i 1891 et anlegg for produksjon av drikkevann.<ref name="Soest 1977, s. 54">Soest 1977, s. 54.</ref> I 1888 fikk [[Société française des télégraphes sous-marins]] lagt [[telegraf]]kabel som knyttet [[Den dominikanske republikk]] til [[Venezuela]] via Curaçao.<ref name="Glover">Glover, Bill: [http://atlantic-cable.com/Cables/CableTimeLine/index1850.htm «Cable Timeline: 1845–1900»], ''History of the Atlantic Cable & Undersea Communications from the first submarine cable of 1850 to the worldwide fiber optic network''. Lest 13. april 2016.</ref> Kabelen ga videre samband til USA og Europa. Det franske selskapet fikk særdeles gode betingelser, med garanti for overskudd i 25 år. Det medførte at telegrafforbindelsen ble en stor utgiftspost for kolonibudsjettet.<ref name="Soest 1977, s. 55">Soest 1977, s. 55.</ref> [[Compagnie Française des Câbles Télégraphiques|Compagnie française des câbles télégraphiques]] sørget i 1896 for [[telefon]]kabel til [[Coro]] og [[Maracaibo]] og året etter til [[La Guaira]] i Venezuela.<ref name="Glover"/>

[[Fil:Curaçao, Plantage Savonet.jpg|mini|Plantasje. På plantasjene ble det drevet jordbruk med avlinger ment for det lokale marked. Foto i bok fra 1887.]]
Mot slutten av 1800-tallet ble det produsert [[Curaçao (likør)|curaçaolikør]] i små kvanta, for lite til å dekke den lokale etterspørselen.<ref name="Soest 1977, s. 55" />

Ved utgangen av 1800-tallet var øya preget av fattigdom, feilernæring og alkoholisme. Helse- og skolevesenet var mangelfullt. Bare halvparten av barna gikk på skole.<ref name="Soest 1977, s. 39-40">Soest 1977, s. 39–40.</ref> Befolkningen besto rundt 1895 av {{formatnum:2500}} protestanter, {{formatnum:1500}} jøder samt {{formatnum:23500}} svarte og fargede som var katolikker.<ref name="Goede-82" />

Kolonien ble en utgiftspost for Nederland. Med unntak av 1873 gikk kolonibudsjettet med underskudd hvert år mellom 1848 og 1881. Inntekter fra fosfatdriften brakte så overskudd fram til 1895, men så ble kolonien igjen avhengig av at Nederland dekte underskuddet. I 1899 bidro Nederland med 28 % av kolonibudsjettet.<ref name="Soest 1977, s. 42">Soest 1977, s. 42.</ref> Mellom 1867 og 1881 summerte utgiftene til forvaltning av seg til 2,2 millioner gylden. I 1868 ble det framsatt forslag i det nederlandske [[Tweede Kamer|underhuset]] om å selge Curaçao og tilhørende øyer for {{formatnum:200000}} gylden, men forslaget ble avvist av koloniministeren. I 1876 foreslo et parlamentsmedlem å avstå kolonien til Venezuela. Venezuelas president Antonio Guzmán Blanco var villig til å kjøpe.<ref>Goslinga 1975, s. 85–91.</ref>