Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

====Fransk opera====
[[Bilde:Conseil d'Etat Paris WA.jpg|miniatyr|[[Palais Royal]] huset [[Pariseroperaen|Académie Royale de Musique]] fram til det brant ned i 1763. Selv om teateret ble bygget opp, flyttet akademiet til [[Palais des Tuileries|Tuileriene]].]]

Fransk opera hadde problemer med å komme seg ut av skyggen til Lully. Den første store kandidaten – Pascal Collasse – skrev operaer som liknet for mye på Lullys, og hadde størst suksess når han skrev ut ufullendte, gjerne forkastede verk. Familien Lully saksøkte ham, og hans rykte var svekket allerede rundt århundreskiftet. Henri Desmarets ble knyttet til en omvendt skandale, det var han som skrev en rekke motetter som ble utgitt av kormester Nicolas Goupillet. Deretter rømte han med en ung kvinne til Brussel, og ble dømt til døden in absentia. Han dro deretter til Spania, men kom tilbake da dødsdommen ble opphevet. Hans operaer hadde da bare beskjeden suksess. André Cardinal Destouches hadde noe suksess med opera, men det ble også beskjedent med det etter at han fikk den nyoppnevnte tittelen som generalinspektør for [[Pariseroperaen|Académie Royale de Musique]].<ref>Side 165-167, Julie Anne Sadie: «Paris and Versailles» i George J. Buelow (red.) ''The Late Baroque Era From the 1680s to 1740'', MacMillan, London, 1993</ref>

Den store revolusjonen innen fransk opera kom først mot slutten av barokken, med [[Jean-Philippe Rameau]]. Til tross for at han var en svært dyktig orgelspiller, ble Rameau kjent først som musikkteoretiker da han var 39. Hans ideer om musikk handlet blant annet om akustikk og akkorder, der han foretrekk [[treklang]] og [[septimakkord]], introduserte [[basstone]] og var opptatt av dissonans som fremdriver av musikk og av akkorders effekt. Det var også Rameau som definerte begrepene tonika (grunntonen), dominant (tonen – og akkorden – en kvint over tonika) og subdominant (tonen – og akkorden – en kvint under tonika).<ref>Side 432. Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Som komponist ble Rameau først oppdaget i 1730-årene, da han var i femtiårene. Hans første opera, ''Hippolyte et Aricie'', ble oppført i 1733, da han var 50 år gammel. Rameau beveget seg mellom Lullys tragédies en musique-operaer til [[Opéra-ballet]], for eksempel ''[[Les Indes galantes]]'', som var friere i formen. Deretter beveget han seg til mer tradisjonelle operaer, og hadde spesiell suksess med ''Castor et Pollux'', som var langt friere fra Lullys stil. Rameaus nye musikkstil, basert på hans musikkteori, provoserte tilhengerne av Lully så mye at det ble en form for kamp innen Paris' intelligentsia mellom lullistene og ramistene. Uavhengig av kampen og anklagen om at Rameaus musikk var vanskelig, grotesk, mekanisk og unaturlig, ble Rameau populær, og fikk fransk opera på fote igjen. Han var dermed også den første franskfødte komponist som hadde større suksess med opera.<ref>Side 435, Burkholder, Grout, Palisca</ref>