Redigerer Antropocen (avsnitt)

=== Historiske og filosofiske aspekter === 
I diskusjonen rundt antropocen-begrepet har [[metafor]]er blitt brukt i stor grad: mennesket beskrives som en geologisk eller naturlig kraft. Den australske geografen Lauren Rickards mener at metaforbruken er problematisk, og at «mennesket», «geologisk» eller «kraft» ikke er entydige begreper. Dessuten kan de gi assosiasjoner til myter, [[arketyp]]er og teologiske verdensanskuelser. På den andre siden kan metaforer være fordelaktige, dersom de i sin billedlige kraft kan inspirere til forskning.<ref name="SEH" />

En del av klimaforskningen dreier seg om sannsynligheten for at jordens systemer kommer utenfor den stabile og trygge miljøtilstanden i holocen, slik at konsekvensene blir skadelige eller katastrofale for store deler av verden. Den indiske historikeren Dipesh Chakrabarty (1948–) sier dermed at mennesket legger føringer for hvordan fremtiden på jorden vil bli. Oppfatningen av naturen som en konstant bakgrunn for menneskelige aktiviteter vil dermed ikke lengre være riktig ifølge Chakrabarty, og diskusjonen går derfor på om skillet mellom natur og kultur ikke lengre gir mening. Helt siden historiefagets utvikling på slutten av 1700-tallet har en skilt skarpt mellom naturlige og kulturelle prosesser, men med antropocen-begrepet har det oppstått flere diskusjoner rundt slike sentrale historiske kategorier. Dette gjelder skillet mellom kultur og natur, tidsskalaene og oppfatningen om sammenhenger over store tidsspenn.<ref name="ES" /><ref name="CD">{{Kilde artikkel | forfattere = Chakrabarty, Dipesh | tittel = The Climate of History: Four Theses | publikasjon = Critical Inquiry | utgiver = The University of Chicago Press | år = 2009 | bind = 35 | hefte = 2 | sider = 197-222  | doi = 10.1086/596640 | url = http://www.jstor.org/stable/10.1086/596640 | format= | ISSN = }}</ref>{{sfn|Bjærke|Kverndokk|2019|p=28–30}}

Med antropocen-begrepet kan det hevdes at tidsbegrepene kollapser ved at geologisk tid, som virker over tusenvis og millioner av år (''dyptid''), ikke kan holdes fraskilt fra historisk tid, som er omskiftelig og virker på en mye kortere skala. Historiske prosesser og hendelser får varig geologisk betydning i antropocen. Motsatt blir antropocen et krisebegrep for nåtiden: Nåtidsmenneskenes gjøren og laden får betydning for fremtiden, der en mulig krise frem i tid er avhengig av prioriteringer og valg her og nå.<ref name="BPKK" /><ref name="CD" />

Antropocen-begrepet beskriver en tilstand der potensielle og kommende miljøkatastrofer betraktes som en del av normaltilstanden. Et slikt krisebegrep rokker ved ideen om modernnitet og modernisering. Troen på modernisering og utviking har i henhold til den amerikanske historikeren Kevin Rozario stått helt sentralt i moderne tenkning, slik at desto mer utvikling desto mindre sårbar vil menneskeheten være for naturkrefter og katastrofer. Selv om de moderne samfunnene kontrollerer stadig mer av omgivelsene, har teknologi og utvikling skapt en ny type sårbarhet. Denne sårbarheten er kompleks, vanskelig å avgrense og kalkulere.{{sfn|Bjærke|Kverndokk|2019|p=30–33}} Spesielt er [[konsekvenser av global oppvarming|konsekvensene av global oppvarming]] noe som fører til tvil om at fremtid og fremskritt er to sider av samme sak.{{sfn|Bjærke|Kverndokk|2019|p=47–53}}

Nåtiden blir i antropocen-begrepet sentralt for hva som skal komme til å skje i uoverskuelig fremtid. Blant annet innebærer det at det hele tiden kan oppstå en situasjon der det er for sent å gjøre fremtiden bedre. Fornemmelsen av at det kan være for sent, gjør at begrepet har noe endetidsaktig over seg. For en vil spørre seg hva som i så fall kommer etter antropocen? Kan det tenkes en ny geologisk epoke, uten at mennesket er en geologisk aktør, og kan en i så fall tenke seg denne epoken uten et sivilisatorisk sammenbrudd?{{sfn|Bjærke|Kverndokk|2019|p=30–33}}

Innenfor filosofien omhandler [[Miljøetikk|miljøfilosofi]] menneskets forhold til naturen. Det gamle skillet mellom natur og kultur er en sentral del innenfor faget, og diskusjonen går på om oppløsningen av dette skillet er et gode eller onde. De som mener at skillet mellom natur og kultur kan oppheves og at det også skjer i praksis, kalles ''økomodernister''. Økomodernistene mener at prosessen bør føre til at menneskene «tar over styringen av naturen» (på {{lang-en|We are Gods and we better be good at it}}). Motsatt mener andre filosofer at det skarpe skillet ([[dikotomi]]en) mellom menneske og natur må endres, men av andre grunner. De mener at antropocen er et resultat av dette skarpe skillet: «Omfavnelse av antropocen er en omfavnelse av en forsterket tingliggjøring av naturen».<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Lie, Svein Anders Noer | tittel = Naturfilosofi | publikasjon = [[Agora (tidsskrift)|Agora]] | år = 2018  | bind = 35 | hefte = 02-03 | sider = 355–363 | doi =  | url = https://www.idunn.no/agora/2018/02-03/naturfilosofi | format= | ISSN = }}</ref> Grunnleggende i denne oppfatningen er at også ikke-menneskelig natur har en egenverdi, altså at det blir galt å tenke at naturen er til for menneskene. Denne oppfatningen mener de er den viktigste årsaken til den stadige økende rovdriften på naturen.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Skorping, Arne | tittel = Sigurd Hverven: Naturfilosofi | publikasjon = Naturen  | år = 2018 | bind = 142 | hefte = 2 | sider = 86-87 | doi = 10.18261/issn.1504-3118-2018-02-08 | url = https://www.idunn.no/natur/2018/02/sigurd_hverven_naturfilosofi | format= | ISSN = }}</ref>

Antropocen er skildret i dokumentarfilmer som ''L'homme a mangé la Terre'',<ref>{{IMDB title|10262268|L'homme a mangé la terre}}</ref> ''[[Anthropocene: The Human Epoch]]'' og ''Anthropocene''.<ref>{{IMDB title|5068980 |Anthropocene}}</ref>